onsdag 17. oktober 2018

Når man plutselig blir fjortis igjen


Klarer du å gjenkjenne den følelsen? Du er i en situasjon der du føler deg fryktelig usikker, et miljø du er helt ukjent med og blant folk du overhodet ikke kjenner. Det er mange år siden jeg har vært innom den følelsen, men jammen dukket den opp i forrige uke.

Hvis jeg skal gjøre det enkelt kan jeg koke det ned til ett enkelt ord: TRENINGSSENTER!

Jeg hadde veid for og imot i lange tider. Har aldri satt mine ben på et treningssenter før, sånn på ordentlig, så jeg fant ut at jeg måtte stikke innom og høre om jeg kunne få en prøveuke. DET var jo ikke noe problem, å gå innom og spørre om det. Og selvfølgelig fikk jeg en prøveuke. Jeg kunne så gar få melde meg på for et helt år om jeg ville! Hvis jeg gjorde det der og da ville jeg få en hel måned gratis trening, men tilbudet gjaldt kun den ene dagen...... De visste ikke at de snakket med en tidligere selger :)

Vel, vi avtalte tid for første oppmøte. Jeg skulle få treffe en personlig trener som skulle sette opp et treningsprogram for meg. Flott, tenkte jeg, det er akkurat det jeg trenger. Et treningsprogram så jeg vet hva jeg har å forholde meg til, og kunnskap om hvordan øvelsene skal gjøres. Jeg begynte å glede meg!

Plutselig var dagen der. Og med dagen fulgte det en sånn uggen følelse i magen. Som om jeg skulle til tannlegen eller muligens til et avhør hos politiet..... Usj, jeg gledet meg slett ikke lenger, begynte å tenke på om jeg hadde noen fluktruter, kanskje jeg ikke var helt i form eller kanskje jeg rett og slett bare skulle innfinne meg med at dette ikke var noe for meg. Men jeg hadde jo den timeavtalen da, og siden jeg ikke er typen som bryter avtaler begynte jeg å snakke strengt til meg selv: "Skjerp deg, Birgit! Ta deg sammen! Du er da ikke fjorten år heller! "

Men det var akkurat det jeg følte meg som, der jeg stod der ved inngangen og tittet inn. 14 år, sjenert og usikker.
Jeg stod og betraktet folkene der inne en stund. De virket så sikre og alle hadde noen å snakke med. Er det bare jeg som kommer alene?
Etter hvert drister jeg meg til å melde min ankomst. Jeg får et kort i handa og beskjed om hvor garderoben er og hvor jeg skal møte treneren. Jeg skjønner at nå er det alvor, så jeg skifter raskt til treningstøy og setter meg ut for å vente.

Det er helt utrolig hvor mange tanker som rekker å gå gjennom hodet mens jeg venter. Mest tanker angående treneren jeg skal møte. Jeg har jo sett dem på TV, disse PTene. Hvordan de henger over "ofrene" sine og presser dem til å yte langt utover hva som er menneskelig. Jeg lurer på om jeg takler sånt. Nei forresten! Jeg VET at jeg IKKE takler sånt. Jeg vet at jeg har et temperament som kan virke "litt utemmet" i visse pressede situasjoner (en veldig pen beskrivelse av et av mine karaktertrekk), og jeg har en sterk fornemmelse av at en PT som skriker til meg mens jeg presser ut de siste kreftene jeg har kan være nettopp det som utløser dette litt utemmede temperamentet. Det aner meg at en forholdvis behersket østlending, som jeg etterhvert har blitt, kan forvandles til en storkjefta nordlending på et øyeblikk. Det bekymrer meg litt, faktisk. Bør jeg advare ham, tro....?

Så dukker han omsider opp da. Ti minutter forsinket. Han skulle bare visst alle tankene jeg har rukket å tenke de ti minuttene, men jeg later som jeg tar det med godt humør. Han hadde tross alt en gyldig grunn.

Vi tar en prat. Han vil vite hva målet mitt er, hvor mye jeg ønsker å trene og sånne ting. Så går turen til treningsapparatene og jeg får en grundig gjennomgang av øvelsene. Han forklarer hvorfor de forskjellige øvelsene er bra i forhold til mine ønsker og mål. Jeg får også litt grunnleggende info om hvordan en muskel virker og hva som skjer når vi trener. Og han har fortsatt ikke skreket til meg en eneste gang! Tvert imot, han hadde en veldig behagelig måte å være på og jeg slappet av. Jeg gjennomførte økta mi den dagen og forklarte ham at jeg i første omgang vil trene på egenhånd ut fra det opplegget han hadde satt opp. Helt greit, var bare å komme og spørre hvis det dukket opp noe underveis.

Puh! Jeg var så letta da den timen var over. Det var jo ikke så gærnt likevel! Nå gjenstod det "bare" å bli kjent med kulturen på sentret, hvordan folk oppfører seg, hva man gjør og hva man ikke gjør. Du vet, alle steder har jo sin egen kultur. Jeg tenkte at det kunne bli en prosess, det også.

Men så bestemte jeg meg for at jeg IKKE skal være fjortis. Jeg kommer dit for å trene,  jeg blåser i hva alle de andre gjør og hvordan de gjør det, og nå koser jeg meg! Det er deilig å bruke kroppen, kjenne at det river i musklene og vite at dette har jeg så godt av.

Men fytte grisen, jeg misunner ikke fjortisene! Det er mye bedre å være 55!

Bibbiklem



søndag 7. oktober 2018

Tidlig morgengry

Jeg elsker de tidlige timene på dagen. Den tiden da det er helt stille og man kan få være i stillheten uten å bli forstyrret. Det finnes en ro der som blir borte senere på dagen.


I dag stod jeg tidlig opp. Det var kuldegrader i lufta så jeg fyrte opp bålpanna, pakket meg inn i varme klær og satte meg ut. Sola hadde enda ikke kommet opp, men det var ganske lyst.
Så fredfullt! Noen kjøttmeiser hadde frokostparty på foringsplassen og fra skogen kom det golyder  fra andre fugler som jeg bare pleier å høre, aldri se.

Plutselig brøt en solstråle fram og en del av skogen ble flombelyst og eksploderte i et hav av farger. Flere fugler kom, -spettmeisen, noen pilfinker og nøtteskrika, og etterhvert som sola brøt skikkelig fram over tretoppene ble det et yrende liv rundt meg.


Å som jeg elsker det øyeblikket da naturen våkner opp til en ny dag. Da kjenner jeg virkelig hvor godt en sånn type timeout gjør. Selvfølgelig kunne jeg ha ligget i senga og kost meg under den varme dyna, men da hadde jeg gått glipp av alt dette. Det handler om påfyll, ny energi, stimuli for sjelen.


Gratulerer med den nye dagen, kjære deg, og ha en velsignet søndag!


Bibbiklem


mandag 27. august 2018

Den uforklarlige følelsen

Plutselig var den der igjen. Den følelsen. Den som er så vanskelig å forklare og beskrive fordi den ikke sitter i intellektet, men heller et sted langt inne i meg. Et sted der man egentlig ikke trenger ord. Der man oppslukes av det ene øyeblikket, som går over i det neste, som går over i det neste, -og man kjenner på et uforklarlig overskudd.
Det er en følelse av lykke, tilfredshet, glede, begeistring, on the top of the world. Den får munnvikene til å bevege seg oppover og bena til å gå med lette, nærmest hoppende skritt.

Den stygge, visne blomsten ved inngangen irriterer meg ikke i dag. At det regner gjør ingen ting, selv om jeg skal ut og trimme. Huset skulle vært rengjort, men hva så....?

En gang iblant kommer den. Jeg er slett ikke avhengig av den for å ha det bra i hverdagen, men jeg hilser den velkommen når den dukker opp. Den ekstra gode følelsen.

Nå skal jeg hoppe i treningstøyet og ta overskuddet med meg ut i skogen. Og er det mer igjen etter det får jeg gi alt jeg har når jeg skal treffe bønnevennene senere i kveld :)

Ja, dette er en god dag og jeg startet den med å synge av full hals i bilen på vei til jobben:

"Dette er dagen, dette er dagen som Gud har gjort, ja, som Gud har gjort.
Kom la oss juble, kom la oss fryde og glede oss, la oss glede oss.
Dette er dagen som Gud har gjort,
kom la oss fryde og glede oss. Dette er dagen, dette er dagen som Gud har gjort"

Bibbiklem

søndag 22. juli 2018

Sommerprat fra ladyen

Søndag kveld og nok en dag av denne fantastiske sommeren nærmer seg slutten. Det blåser litt i kveld, men det er likevel godt og varmt ute, og jeg har funnet meg en plass i grillkroken hvor det er ly for vinden.


Da jeg stod opp i dag titta jeg på gradestokken og tenkte: "Oj, klokka er halv åtte og det er ikke mer enn 18 grader ute". Måtte le litt av min egen tanke. Det er utrolig hvor lett det er å venne seg til varme morgener med frokost ute og hete sommernetter da man overhodet ikke har lyst til å legge seg.
Hadde aldri trodd jeg skulle oppleve slike sydentilstander her hjemme. Ja, selvfølgelig trenger vi regn nå. Jorda skriker etter vann. Men det betyr ikke at vi ikke kan nyte varmen når den først er her, sant?

Vi startet sommeren med ferie til Thailand i midten av mai, - akkurat da varmen kom til Østlandet. Det var varmt der også, - veldig varmt, og så fikk jeg oppleve monsunregn for første gang i mitt liv. Det var.....ehe...interessant....! Det regnet ikke ofte, men det kom gjerne et skikkelig skybrudd på kvelden, med lyn og torden. Første kvelden var vi ikke forberedt så vi vassa i vann til anklene og var våte til skinnet. Da kjøpte vi oss regnkapper og så var det greit.




Jeg synes det er deilig med ferie langt hjemmefra. Er for dårlig på å koble helt ut når jeg er på hjemlige trakter. Blir bare gående og se på alt som burde vært gjort. Og så er det morsomt å oppleve nye steder og andre kulturer. Vi følte oss skikkelig privilegerte og velsigna på denne turen. Vi fikk den ene oppgraderingen etter den andre og de dagene vi var i Bangkok bodde vi i en nydelig suite. Jeg kan love deg at den hadde ikke jeg booket.

Selv om det er tørt her hjemme på berget har det vært et fantastisk år for sommerblomstene. Jeg har aldri hatt så frodige og fine blomster før. Dessuten har jeg en chiliplante som jeg er veldig stolt av. Jeg kjøpte den for 20 kroner på plantasjen i fjor og den vokser som et uvær. I vår kuttet jeg den helt ned, men det gikk bare noen få dager så var den full av nye skudd og siden da har den bare vokst og vokst. Den blomstrer og bærer frukt samtidig, og det er masse chilier på den hele tiden. Den trives i kjøkkenvinduet hvor den får morgensola. I kveld skal jeg lage gryte med chili som jeg skal servere bønnegruppa i morra kveld. Blir nok et "sterkt" bønnemøte.....hehe.


Jeg passer på å gi småfuglene mat nå også. Det sies at det er lite insekter nå og at det kan være vanskelig for fuglene å finne nok mat. Foringsplassene er godt besøkt her hos meg og i dag så jeg en liten gråspurvunge som satt og koste seg med maten. Koselig. Egentlig driver jeg sånn "bird feeding with benefits". Under kjøkkenvinduet mitt vokser det nemlig masse solsikker i år og det er garantert ikke jeg som har plantet dem. Fuglene gir tilbake. Frøene kastes i hytt og pine når de spiser så det er i grunnen rart at det ikke er flere typer planter som vokser opp der.



Et lite øyeblikk, bare. Skal hente støvsugeren og få fjerna noen fluer før jeg blir sprø her!

Sånn, der endte bortimot 25 fluer sitt liv i vakumsuget! En av ulempene ved å bo på landet og nær en bondegård er at det blir mye fluer, men fordelene er mange flere.

Nå skal jeg hive meg rundt og få løpt en kveldstur før det blir for sent. Her i huset fortsetter vi å nye sommeren så lenge den varer. Håper dere som ikke har så fint vær kan finne måter å kose dere på også.

Et lite PS til det: Nordlendingene ler av østlendingene når det klages på snøfall her sør på vinteren.
Jeg kunne ikke annet enn å le av alle pust og pes jeg så på facebook da gradestokken rundet 30 grader i Nordnorge. Say no more :)

Bibbiklem


mandag 9. juli 2018

Gentlemannen som forsvant


Jeg traff en eldre herre hos bakeren her om dagen. Han var en sånn skikkelig gentleman som åpnet døra for meg og snakket til meg på en veldig høflig og tiltalende måte. Jeg synes det var så nydelig og jeg ble skikkelig rørt.

Etterpå har jeg gått og tenkt på den episoden og lurt litt på hvorfor de fleste menn ikke er gentlemen lenger. Opplever sjelden at noen åpner døra for meg, drar ut stolen når jeg skal sette meg eller åpner bildøra. Når det en sjelden gang skjer blir jeg nesten litt satt ut og vet ikke helt hvordan jeg skal reagere, -men jeg synes det er veldig hyggelig.

Mange damer vil si at vi trenger ikke at mannfolka gjør sånt for oss, og jeg er veldig enig i det. Jeg TRENGER slett ikke at noen gjør det, men det er noe hyggelig og respektfullt over det som jeg likevel liker. Sånn en gang i blant.
Selv tror jeg det har en klar sammenheng med kvinnefrigjøringa at menn ikke gjør sånt lenger. Vi har ropt høyt i mange år at vi vil likestilles med mannen, vi klarer oss selv og er ikke avhengig av noen. I den prosessen forsvant gentlemannen.

Selv er jeg ingen rødstrømpe. Jeg er helt enig i at kvinner skal ha samme rettigheter og lik lønn for likt arbeid som menn, men jeg liker ikke at forskjellene mellom kjønnene på andre områder ikke skal være der lenger. Vi skal på død og liv likestilles i alt og sånt skaper ikke lykkelige mennesker. For vi ER jo ikke like. Vi har forskjellige egenskaper og ulike måter å tenke og reagere på.

Det er tull at vi skal konkurrere med hverandre. Vi må heller løfte hverandre frem og vise respekt. Det er dumt når det blir konkurranse av at man utfyller hverandre. Respekt er et ord vi godt kan ta tilbake i vårt vokabular. Det er et ord med positivt fortegn, og når vi begynner å vise andre mennesker respekt vil vi oppdage at vi får respekt tilbake.

Jeg mener ikke at menn plutselig skal begynne å åpne dører og dra fram stoler i hytt og pine. Da blir det bare kleint. Men både menn og kvinner kan bli litt mer bevisst på hvordan vi oppfører oss overfor hverandre. I gamledager hadde man dannelseskurs i visse miljøer og noen ganger tenker jeg at det kunne være på sin plass å starte opp med det igjen.

Kommentarer mottas med takk for jeg er ille nysgjerrig på om det bare er jeg som tenker sånn
:-)

Bibbiklem

søndag 24. juni 2018

Ladyen og Teletorget

Nå som enkelte blir presset vekk fra Teletorget anser jeg det som en selvfølge at myndighetene ser på visse andre tjenester der også. Har man ikke lov å be for syke på Teletorget bør man også vurdere lovligheten av healing og spådom, som det florerer av der. Bønn for syke og healing må da ligge under samme kategori? 

Ta en titt på Teletorget. Der er bl.a leger som tar 399 kr for en samtale. Hva med det? Er det ikke syke mennesker som ringer til dem også? Jeg klarer ikke å se forskjellen her. Jeg klarer rett og slett ikke å se hva som skiller bønn for syke fra alt det andre som ligger tilgjengelig på Teletorget.

Norge er i ferd med å umyndiggjøre innbyggerne sine og behandler oss som en gjeng med idioter som ikke vet hva vi gjør. Hvis noen ringer et teletorgnummer så vet de at de må betale. Da er det vel opp til den enkelte om de vil gjøre det, da.

En oppfordring til myndighetene: Slutt å være barnepike! Det har blitt en vane at når media sier hopp så hopper dere. Vi vil gjerne at våre myndigheter skal tenke selv og ikke la seg styre av media. 

Dette var søndagens hjertesukk fra ladyen.

Bibbiklem




søndag 1. april 2018

Mitt livs store kjærlighet

Første Påskedag gir meg go´følelsen. Det er en dag som minner meg om det aller beste i livet: Guds kjærlighet. Påskens tragiske hendelser i Jerusalem avsluttes med et fantastisk seiersrop: Han lever! Å hvor sterkt jeg ønsker at ALLE skulle få oppleve konsekvensen av det seiersropet.

Dessverre er det slik at tåpelige tradisjoner og menneskelige påfunn i altfor stor grad skygger for hva evangeliet om Jesus egentlig handler om. Vi har bygd opp rituelle høyborger og katedraler og satt opp stiger for at folk skal klatre opp og "finne Gud", mens det egentlig handler om at "han har kommet ned". Hans store nåde er en åpen favn, og inn i den favnen får vi komme, alle som en. Vi må ikke forbedre oss for å komme til Ham. Det er ikke vår prestasjon Han ser etter, men hjerter som vil elske Ham. Takk og lov!

https://40dager.no/elsket-av-gud/
Jeg glemmer aldri den første påsken etter at jeg tok imot Jesus. Vi var noen få ungdommer som var på påskeleir i Breivika. Ole og Iverine Rønneberg var som en mamma og pappa for oss. Og Tor Rønneberg, ikke minst. De fylte oss med Guds Ord og masse god mat, og vi gikk lange skiturer i nydelig vær. Det var påfyll både til ånd, sjel og kropp.

Vi var fire jenter som døpte oss den påsken, i den lille baptistkirka. Vi begravde det gamle livet og stod opp av dåpen for å leve det nye livet sammen med Jesus. Den lille menigheten frydet seg over å ha fått fire ungdommer som nye tilskudd, og for dem var det nok rene vekkelsen. Vi ble omsluttet med kjærlighet og begeistring og for meg er den dagen et veldig vakkert minne. Jeg bekreftet min nyoppdagede tro, og har aldri angret et sekund på den beslutningen.

Nå sitter jeg her, 39 år etter, og er fortsatt like begeistret for min Herre og Mester. Han har vært min klippe i motgang og medgang. Jeg har lært meg at mennesker er bare mennesker. Vi kan feile, såre andre, tale ord som bryter ned og ødelegger. Jeg har skjønt at jeg kan ikke definere Jesus ut fra hans fotfolk, for fotfolket vil alltid ha disse negative egenskapene i seg. Jeg må definere Jesus ut fra bibelen. Der finner jeg det sanne bildet av hvem Han er. Og når jeg helhjertet søker Ham, blir også mitt indre forvandlet, slik at jeg selv ønsker å bli mer og mer lik Ham.

Han er mitt livs store kjærlighet!

En velsignet påske til deg, kjære venn!

Bibbiklem 



søndag 18. februar 2018

Påfyll

SPONSET INNLEGG


Dagen i går var et sånt pusterom for meg. Jeg våknet til sol, snø og fuglekvitter, og kunne ikke komme meg fort nok ut. På med varmedress og tjukke vinterstøvler, åpne døra og kjenne frisk, kald morgenluft slå imot meg. Deilig!
Hele formiddagen tilbrakte jeg utendørs med kamera, saueskinn, skrivesaker og kakao. Satt på benken og skrev dikt, faktisk, og gikk en fin tur i marka. På sånne dager er vinter helt greit. Ellers er jeg stor fan av sol og sommer, og for min del kunne vinteren gjerne vært kuttet ned med et par måneder......



Men selv ute i vinterkulda må jeg ha med skrive- og tegnesakene mine. De er mine trofaste følgesvenner, og på min stadige jakt etter høvelige vesker å bære dem med meg i har jeg blitt den lykkelige eier av denne fine geiteskinnsveska. Dere vet jo allerede at jeg elsker denne rustikke stilen. Back to basic, liksom. Null jåleri, men praktisk, fin og varig. Jeg har satt den inn med skinnolje og har brukt den i all slags vær, og den blir bare mykere og finere jo mer jeg bruker den. Jeg har flere vesker fra denne selgeren på eBay og jeg blir aldri lei dem. Vil du vite mer kan du klikke HER.

Og vil du se tidligere innlegg om de andre veskene i serien finner du det HER.

Mens jeg sitter her og skriver laver snøen ned. Ingen fin utedag i dag, så her kommer noen flere bilder  fra i går.





Nøtteskrika har inntatt sjefsposisjonen på foringsplassen og stjeler mye av fuglematen fra småfuglene, men hun er jo utrolig vakker, da. I dag er det full fart der ute, med spurver og meiser og svarttroster, og jeg koser meg med å se på dem mens jeg skriver. Har kikkerten ved siden av meg, men lar kameraet ligge i dag.

Søndag er avslapning. Nå skal jeg finne fram tegnesakene mine, lage meg en liten kopp espresso og se om den kreative siden min er på lag med meg i dag.

Ha en riktig god søndag, kjære deg.

Bibbiklem


lørdag 10. februar 2018

Skryteblogg!

Hvetedeig mellom hendene. Er ikke det herlig?
Det er år og dag siden sist jeg bakte hvetedeig og hadde helt glemt hvor trivelig det er. Og for ikke å snakke om den gode lukta som blir i huset.
Jeg har blitt mer og mer sånn at jeg vil ha ekte saker. Liker å lage mat fra bunnen. Da vet jeg hva jeg putter i meg og så gir det en helt annen smaksopplevelse enn halvfabrikata. I går fikk jeg et tips om hvordan jeg lager surdeig, så det er neste prosjekt for meg nå. Skal bli spennende å prøve.


I dag ble det solskinnsboller og kanelboller med eggekrem. Hjemmelaga eggekrem....det er jo SÅ godt.






Jada, jeg vet at det er dårlig gjort å trigge smaksløkene dine på denne måten, men da får du bare hive deg rundt og bake litt, du også.

Nå skal jeg rett og slett finne fram ei bok og nappe til meg enda en kanelbolle fra kjøkkenet og bare kooose meg.

God helg!

Bibbiklem


onsdag 7. februar 2018

Det herlige, skjønne, vidunderlige lyset!

Som tiden flyr. Det er jo helt vilt! Den ene dagen overtar etter den andre og så er vi plutselig langt ut i februar. Men jammen er det godt også. Vinteren er slett ikke min årstid. Jeg liker ikke så godt frost og kulde, og ikke tror jeg vi er lagd for sånt heller. Nei, Vårherre hadde helt andre planer for oss. Jeg kan i alle fall ikke finne at det står noe om at det var snø og is i Edens hage. Nei, der bar trærne frukt hele året og de trengte ikke ha på seg klær. Det er sånt JEG er lagd for.


Jeg har en tendens til å bli så trøtt på denne tiden av året. Når arbeidsdagen er slutt er overskuddet borte også. Kurven med tøy som skulle vært brettet har forlengst gått over sine bredder, julegardinene henger fortsatt i kjøkkenvinduet og hybelkaninene blir mer eller mindre bevisst oversett i lange perioder. Og da lurer jeg på hva det er naboen går på!! Han ser jammen ut til å være ute og jobbe mer eller mindre hver dag etter jobben. Hælle min, kom hit med litt overskudd, da! Og hva er det egentlig han driver med......blir jo litt nysgjerrig når han holder på utendørs midt på kalde vinteren :-)

Vel, det der var en liten avsporing....hehehe. Poenget mitt er at jeg nå synes det er helt fantastisk at dagene blir lengre og lysere. Det er ikke mørkt lenger når jeg kommer hjem fra jobb og selv om det ikke finnes antydning til vår i lufta så vet jeg at det ikke er så innmari langt unna. Herlig!

Alt som er skapt strekker seg etter lyset. Har du merket det? Setter du en grønnplante litt vekk fra vinduet vil den automatisk begynne å vokse mot lyset (jeg vet for jeg har en yoccapalme som er helt skakk fordi jeg ikke snur på den ofte nok). Dyra legger seg i sollyset når våren kommer. Katter finner seg gjerne et solvendt vindu, hvis de får lov. Og vi mennesker kler oss nesten nakne og legger oss til "steking" i solas varme stråler. Lys og varme må vi ha. Ikke rart at Gud brukte akkurat det som et bilde når han skulle sende Jesus til jorda. Det er et språk vi forstår. "I Ham var liv, og livet var menneskenes lys. Lyset skinner i mørket, og mørket forstod det ikke". "Men hver den som tok imot Ham gav Han rett til å bli Guds barn, de som tror på Hans navn" (fra Johannesevangeliet).

Jeg er en sånn "Ja takk, begge deler" type. Jeg vil gjerne ha både lyset fra sola og lyset fra Gud. Så jeg prøver å strekke meg, jeg også, helst uten å bli skakk :)

Bibbiklem