lørdag 17. august 2019

Oppmuntringens makt


I går traff jeg en gammel venninne som jeg ikke har sett på evigheter. Vi ses bare en sjelden gang, men når vi treffes er det som om tiden fra sist vi møttes er borte. Kontakten er alltid der. Sånne venner betyr veldig mye for meg.

I løpet av kvelden kom hun til å nevne bloggen min, at hun pleier å lese den og synes det er veldig koselig. Hun satt og ramset opp forskjellige innlegg og detaljer fra ting jeg har skrevet for veldig lenge siden. Må innrømme at jeg ble nokså paff. Er det virkelig sånn at folk sitter der ute og koser seg med det jeg skriver.....? Jeg føler jo som regel at jeg skriver for min egen del og ikke for andre. At det er min måte å få ut tanker og hverdagslige hendelser på. Før i tiden gjorde jeg det gjennom brevskriving, nå gjør jeg det gjennom bloggen.
Poenget mitt her er at jeg ble skikkelig oppmuntret. Det er så GØY når folk forteller meg at de leser det jeg skriver og at mine små hverdagsbetraktninger er til oppmuntring og glede. Jeg har jo vært nokså fraværende her en lengre periode, men når jeg får sånne oppmuntringer kjenner jeg at skrivelysten skyter til værs igjen.

Vi mennesker er lagd sånn. De fleste av oss trenger oppmuntring, og oppmuntring skaper kreativitet. At vi føler vi er bra nok gjør at det vi har på innsiden kan få komme ut. Uansett hvilke evner eller talenter vi måtte ha så vil de blomstre under oppmuntrende ord.

Derfor, og nettopp derfor, er det så viktig at vi SER de vi har rundt oss. At vi ser dem med ord, slik at de kjenner seg sett. Husk det!

Nå skal ladyen og gemalen pakke kofferten, plukke opp de eldste barnebarna og dra på en liten helgetur. Jeg gleder meg til å få god tid til å SE dem også.

GOD HELG!

Bibbiklem


fredag 31. mai 2019

Timeout i nord


Jeg har behagelige dager for tiden, gjør bare sånt jeg har lyst til. Lese, sove, spise, gå tur, ta bilder, sove, sove, sove...... Vet ikke hva som skjer med meg, men etter at jeg kom hit til Hestmannøy har jeg nesten sovet mer på to dager enn jeg gjør på en uke hjemme. Kroppen har funnet hvilemodusen og hjernen er i ferd med å gjøre det samme. Blir rykket litt ut av det gode liv innimellom når telefonen ringer med en annen ringetone enn den som tilhører familien min, men noe tyder på at telefonen også er i ferd med å finne hvilemodusen her på Helgeland.


I dag spiste jeg frokost på fjæra, mye senere enn jeg normalt spiser frokost. Selv om det var litt kaldt i lufta så var det utrolig godt å sitte der og nyte maten og morrakaffen til lyden av bølgeskvulp og fugler. Sola tittet etterhvert fram og gjorde måltidet enda mer behagelig. Var glad jeg hadde husket å pakke med meg ullklær.....


Rundt huset til pappa er det et yrende liv. Jeg blir liksom aldri lei av å sitte å se på alt som beveger seg. Her er det orrfugler under grantrærne, masse spurver og småfugler. Det er uhyggelig mange jordrotter!! Er hull etter dem overalt og i dag har de nesten flydd mellom beina på meg når jeg har vært ute og gått. I treet utenfor vinduet har et trostepar reir. Det er fasinerende å sitte og se på hvor trofast de passer på eggene sine. De ble hysteriske da jeg åpnet vinduet for å vaske det i går, -det var da jeg oppdaget dem. Nå har de roet seg, og jeg passer på å ikke forstyrre dem.



Tegnesakene jeg har tatt med meg ligger foreløpig urørt. Kanskje jeg tar dem i bruk når/hvis behovet for søvn avtar. Døgnet har jo bare 24 timer, ikke sant?

Det er utrolig godt med en sånn timeout som dette etter en rimelig hektisk vår. Finnes heller ikke noe bedre sted enn dette å ta en timeout på. Lite som distraherer her ute på Hestmannøy. Ikke noe mas og kjas. Ingen butikk å bruke penger på (kunne absolutt tenkt meg en sjokolade akkurat nå, men blir jo bare nødt til å avstå fra det). Og her i huset er det kun én TV-kanal, NRK1.  Jeg har frydet meg stort over å se Miss Marple løse mordmysterier :)

Nå skal jeg lage meg en kopp te og flate ut på sofaen, helt til jeg forflytter meg fra sofaen til senga og får skjønnhetssøvnen min. God helg!

Bibbiklem




søndag 26. mai 2019

Dagen derpå


Da jeg våknet i dag prøvde jeg å kjenne etter om det var noe sted på kroppen som IKKE gjorde vondt. Det var vanskelig å finne. Den 55 år gamle kroppen fikk skikkelig juling i går da den jobbet seg gjennom Barskingens hinderløype ved Rakkestad flyplass.
Jeg følte jeg var ganske godt forberedt både fysisk og mentalt, og det at jeg fikk gjøre dette sammen med datter og svigersønn gjorde at det hele ble veldig gøy. MEN.....det var noen steder underveis.....Som da løypa startet med at vi ble spylt kliss bløte med iskaldt vann av brannvesenet. Da fikk vi på en måte testet motivasjonen.

Det er en skikkelig gjørmeløype. Du løper i gjørme, krabber i gjørme og til dels svømmer i gjørme. Og så var det alle hinderne som skulle forseres. For meg var det aller verst med det som foregikk i høyden, som f.eks å klatre over høye hindere med glatte tømmerstokker som beveget seg når man klatret. Eller ta en zippline over et tjern. Der stoppet det opp for meg.

Den zipplinen hadde jeg forberedt meg ekstra godt på. Jeg har helt hetta for sånt, men ville så gjerne klare akkurat den. Hadde sett hinderet på YouTube flere ganger, telt sekunder for å vite hvor lenge man må henge og rett og slett trent på å henge lenge nok. Men når jeg stod der stoppet det helt opp for meg. Det var to stykker som falt mens jeg stod og prøvde å motivere meg, og det så ikke helt greit ut å falle der. Det var et stykke ned, liksom....... Høydeskrekken slo inn, selv om det ikke var SÅ høyt. Vel, det endte med at jeg feiga ut og tok 15 spensthopp i stedet, og var skikkelig irritert på meg selv!

Men laget var ikke helt enig i avgjørelsen min. Og så stod det en gjeng med tilskuere som begynte å heie på meg. Den avgjørende faktoren var kommentaren fra Maria: "Mamma, det der kommer til å plage deg etterpå!" Så jeg gikk tilbake og bestemte meg for å hoppe uti det uten å tenke. Det funka!

På slutten av løypa gikk to av barnebarna ved siden av og heiet på oss. Det var så utrolig koselig. Når du driver og klatrer over en vegg og det stopper litt opp, så hører du de velkjente stemmene fra barnebarna som roper:  "Kom igjen, bestemor, dette klarer du",  ja, da klarer du det, da :)

Det var GØY å være med på "Barskingen". Det var ekstra gøy å gjøre det sammen med Maria og Håvard. Jeg sitter igjen med en god fellesskapsfølelse og mestringsfølelse, og masse stølhet i hele kroppen.

Bibbiklem



søndag 6. januar 2019

Den ikke fullt så søte etterjulstid

Etter å ha brukt hele dagen i går på å rydde og vaske ut jula, gjorde jeg en meget stor feil. Jeg åpnet kakeboksen!!!! Hadde ikke spist skikkelig siden frokost så jeg gikk totalt bananas i den kakeboksen! Er det mulig?? 

FOTO: Heiko Junge / NTB scanpix
Jeg er så glad for at jeg var forutsigende nok til å booke en time med en trener på helsestudioet i god tid før jul. Etter å ha nådd de første målene mine var jeg nå klar for litt større utfordringer og han satte opp en ny treningsplan for meg. Jeg er også lykkelig for at jeg har en timeavtale med ham i morgen. Da skal vi gå igjennom øvelsene så jeg ikke gjør noen feilskjær. Og jeg er faktisk også veldig glad for at han foreslo at vi skal møtes igjen om to måneder, for da har jeg en avtale som motiverer meg til å holde meg på sporet.

Det som er igjen av kaker og julegodter når det har blitt kveld og jeg har "tvunget" det på gjester som måtte finne på å stikke innom, -DET SKAL FJERNES! Og den boksen med sjokolade som står på jobben......ja....den skal også fjernes! Kjære kollegaer, jeg skal nok finne et lurt gjemmested! 

Ladyen har skeiet fullstendig ut og innser at hun på nåværende tidspunkt er rimelig sukkeravhengig. Fra mandag blir det "kald kalkun" avrusning. Nulltoleranse for alt som ligner sjokolade eller godterier, inkludert kaker. Jeg kommer til å være en kjedelig gjest som ikke rører godsakene hvis jeg kommer på besøk, men det får bare tåles.

Jeg gleder meg til neste uke.....eller... til den er over. Skal bli godt å riste av seg de siste ukenes usunne vaner, begynne å lage havregrøt igjen og drikke masse vann i stedet for søte drikker. Og jeg gleder meg til å bli kvitt suget etter sjokolade. Jeg er ekstremt glad i sjokolade, men hvis jeg lar være å spise det en uke eller to, frister det ikke så mye lenger.

Jeg har en fornemmelse av at det kanskje ikke bare er jeg som har det sånn akkurat nå. Til deg som kjenner deg igjen: NÅ biter vi tennene sammen og går med friskt mot inn i et sunt og energigivende liv :)

Bibbiklem



mandag 31. desember 2018

Så gikk 2018 mot sin slutt

I morgen skriver vi 2019 og jeg kjenner at jeg har veldig lyst til å bremse tiden, få den til å gå litt saktere så jeg rekker å henge med. Jeg skulle så gjerne vært mer tilstede i eget liv, i familiens liv og i venners liv. Men hvem kan jeg skylde på og hvem skal jeg klage til....??


2018 har i aller høyeste grad vært et innholdsrikt år, men også et år der jeg opplever at "gnisten" på mange måter har vært borte. Eller skal jeg kalle det mangel på overskudd, kanskje? Litt mindre glede og begeistring over ting som før har fått meg til å juble, litt mindre feiring av livets gode øyeblikk. For meg er dette "varselslamper" og det er viktig å stoppe opp og finne årsaken til at det har blitt sånn. Jeg må nok gjøre noen omprioriteringer for å slippe å gå videre i samme sporet.

Jeg har sett gjennom bildebibliotektet mitt for 2018. Gode øyeblikk med barn og barnebarn, turer vi har hatt i inn- og utland og mange bilder fra skogen og marka i nærområdet. I løpet av året har vi vært både i Serbia, Thailand og Nord-Norge, jeg har sett ambulansen fra innsiden etter en besvimelse som resulterte i et uheldig fall og blåøye i noen uker, fått behandling for flåttbitt, opplevd tropesommer i Norge og måneformørkelse,  har jobba meg gjennom noen tøffe utfordringer og erfart at Guds ord er minst like virksomt i de tøffe tidene som i de gode. Jeg har blitt påmint om at mørketida er slitsom og at jeg plutselig trenger mye mer lys uansett hva jeg skal gjøre..... :)
De tre siste månedene av året har jeg vært fast inventar i Family Sports Club på Borgenhaugen. Det er sannsynligvis et av de bedre valgene jeg tok i 2018 og som kommer til å ligge høyt på prioriteringslista mi for kommende år. Guds ord og trening er en bra kombinasjon! Da får man styrke både til ånd, sjel og kropp.

Nå legger jeg straks 2018 bak meg. Jeg "glemmer" det som ligger bak og strekker meg etter det som ligger foran, og vil ikke la et litt slitsomt år være malen for det nye som kommer.

Guds velsignelse til deg på denne siste dagen i 2018.
Det jeg ønsker for deg, kjære leser, er at du skal få leve i fred med alle rundt deg, få tale ord av velsignelse inn i andre mennesker og nå de målene du setter deg for 2019.

Godt nyttår!

Bibbiklem



lørdag 22. desember 2018

En liten julehilsen fra Ladyen med Macen


Jeg har aldri gjort så lite til jul noen gang! Aldri vaska så lite, bakt så lite og slappet av så mye. Vet ikke hva som har gått av meg i år. Kanskje det bare er at jeg har innsett at det er ikke verdt det. Og at det egentlig bare er jeg som legger merke til alt som blir gjort. Det er bare jeg som bryr meg om at alle kroker er støvfrie og får go´følelsen av et skinnende hus,- den korte stunda det varer. Dessuten lager Jenseg veldig gode julekaker, så det er slett ikke tomt i kakeboksene mine :)


Jula er en høytid jeg setter veldig stor pris på. Jeg er allergisk mot alt det kommersielle rundt den (selv om også jeg er med og bidrar på det feltet), men jeg elsker budskapet den bærer med seg. Jeg har lest de første kapitlene i Lukas igjen og det er jo helt fantastisk alt det som skjedde da Jesus ble født. Det er så naturlig og så overnaturlig på samme tid. Menneskelig og guddommelig. En himmelsk hånd utstrakt mot jord. Jeg elsker det, og blir faktisk ganske rørt når alle detaljene rundt Jesu fødsel utspiller seg foran øynene mine mens jeg leser.

I dag er han ikke et barn i en krybbe. I dag er han Kongenes Konge og Herrenes Herre. Og han er MIN Herre også. Det er jeg veldig takknemlig for. Jeg kom hjem da jeg møtte Jesus.


Med disse små, personlige ordene vil jeg få lov å ønske deg en velsignet god jul. Takk for at du har tittet innom meg i løpet av året og at du har giddet å lese mine alvorlige og mindre alvorlige betraktninger.

Juleklem

lørdag 8. desember 2018

Galskapen har tatt overhånd

INNEHOLDER PRODUKTOMTALE

Ja, det er vel bare å innrømme det,  -noen ganger blir man hekta!

Jeg har på en måte gått litt amok når det gjelder vesker. Ikke hvilke som helst vesker, men disse som jeg viser dere nå. Noen ganger er det bare sånn at ting treffer så utrolig midt i blink. Man finner noe man liker SÅ godt, og så eter det på seg. Sikkert bare jeg som har det sånn.......


Jeg sitter i alle fall her med en samling vesker som jeg bare digger. Jeg elsker skinnlukta, kvaliteten, utførelsen, det røffe og rustikke. Og ikke minst det faktum at de blir bare finere og finere jo mer jeg bruker dem, noe jeg gjør hver eneste dag. Nå har jeg så mange og i så forskjellige utførelser at det alltid er en som passer for anledningen eller etter hvor mye jeg skal bære med meg.


GALSKAP, egentlig, men en lykkelig galskap :)

Jeg kjøper dem fra en selger på e-Bay og prisen er bare en brøkdel av hva jeg måtte betalt her hjemme. Hadde aldri tatt meg råd til å en veske til 2000 kroner, samme hvor bra skinn det måtte være. Disse her ligger mellom 250 og 420 kr, og gratis frakt.



Ok, sikkert kjedelig stoff for de fleste. Egentlig har jeg sagt til meg selv noen ganger at "nå er det nok", men så er jeg så dum at jeg logger meg inn "bare for å titte litt" og så kommer det plutselig en veske i posten igjen... hehe....svake menneske.....!

Hvis det er flere enn meg som synes dette er fine produkter og du ønsker å se mer av hva han har å selge kan du trykke HER.

God helg til alle fra Rockeveien. Her blir det full fart med barnebarn og julefokus resten av dagen, og det skal jeg bare nyte.

Bibbiklem


onsdag 17. oktober 2018

Når man plutselig blir fjortis igjen


Klarer du å gjenkjenne den følelsen? Du er i en situasjon der du føler deg fryktelig usikker, et miljø du er helt ukjent med og blant folk du overhodet ikke kjenner. Det er mange år siden jeg har vært innom den følelsen, men jammen dukket den opp i forrige uke.

Hvis jeg skal gjøre det enkelt kan jeg koke det ned til ett enkelt ord: TRENINGSSENTER!

Jeg hadde veid for og imot i lange tider. Har aldri satt mine ben på et treningssenter før, sånn på ordentlig, så jeg fant ut at jeg måtte stikke innom og høre om jeg kunne få en prøveuke. DET var jo ikke noe problem, å gå innom og spørre om det. Og selvfølgelig fikk jeg en prøveuke. Jeg kunne så gar få melde meg på for et helt år om jeg ville! Hvis jeg gjorde det der og da ville jeg få en hel måned gratis trening, men tilbudet gjaldt kun den ene dagen...... De visste ikke at de snakket med en tidligere selger :)

Vel, vi avtalte tid for første oppmøte. Jeg skulle få treffe en personlig trener som skulle sette opp et treningsprogram for meg. Flott, tenkte jeg, det er akkurat det jeg trenger. Et treningsprogram så jeg vet hva jeg har å forholde meg til, og kunnskap om hvordan øvelsene skal gjøres. Jeg begynte å glede meg!

Plutselig var dagen der. Og med dagen fulgte det en sånn uggen følelse i magen. Som om jeg skulle til tannlegen eller muligens til et avhør hos politiet..... Usj, jeg gledet meg slett ikke lenger, begynte å tenke på om jeg hadde noen fluktruter, kanskje jeg ikke var helt i form eller kanskje jeg rett og slett bare skulle innfinne meg med at dette ikke var noe for meg. Men jeg hadde jo den timeavtalen da, og siden jeg ikke er typen som bryter avtaler begynte jeg å snakke strengt til meg selv: "Skjerp deg, Birgit! Ta deg sammen! Du er da ikke fjorten år heller! "

Men det var akkurat det jeg følte meg som, der jeg stod der ved inngangen og tittet inn. 14 år, sjenert og usikker.
Jeg stod og betraktet folkene der inne en stund. De virket så sikre og alle hadde noen å snakke med. Er det bare jeg som kommer alene?
Etter hvert drister jeg meg til å melde min ankomst. Jeg får et kort i handa og beskjed om hvor garderoben er og hvor jeg skal møte treneren. Jeg skjønner at nå er det alvor, så jeg skifter raskt til treningstøy og setter meg ut for å vente.

Det er helt utrolig hvor mange tanker som rekker å gå gjennom hodet mens jeg venter. Mest tanker angående treneren jeg skal møte. Jeg har jo sett dem på TV, disse PTene. Hvordan de henger over "ofrene" sine og presser dem til å yte langt utover hva som er menneskelig. Jeg lurer på om jeg takler sånt. Nei forresten! Jeg VET at jeg IKKE takler sånt. Jeg vet at jeg har et temperament som kan virke "litt utemmet" i visse pressede situasjoner (en veldig pen beskrivelse av et av mine karaktertrekk), og jeg har en sterk fornemmelse av at en PT som skriker til meg mens jeg presser ut de siste kreftene jeg har kan være nettopp det som utløser dette litt utemmede temperamentet. Det aner meg at en forholdvis behersket østlending, som jeg etterhvert har blitt, kan forvandles til en storkjefta nordlending på et øyeblikk. Det bekymrer meg litt, faktisk. Bør jeg advare ham, tro....?

Så dukker han omsider opp da. Ti minutter forsinket. Han skulle bare visst alle tankene jeg har rukket å tenke de ti minuttene, men jeg later som jeg tar det med godt humør. Han hadde tross alt en gyldig grunn.

Vi tar en prat. Han vil vite hva målet mitt er, hvor mye jeg ønsker å trene og sånne ting. Så går turen til treningsapparatene og jeg får en grundig gjennomgang av øvelsene. Han forklarer hvorfor de forskjellige øvelsene er bra i forhold til mine ønsker og mål. Jeg får også litt grunnleggende info om hvordan en muskel virker og hva som skjer når vi trener. Og han har fortsatt ikke skreket til meg en eneste gang! Tvert imot, han hadde en veldig behagelig måte å være på og jeg slappet av. Jeg gjennomførte økta mi den dagen og forklarte ham at jeg i første omgang vil trene på egenhånd ut fra det opplegget han hadde satt opp. Helt greit, var bare å komme og spørre hvis det dukket opp noe underveis.

Puh! Jeg var så letta da den timen var over. Det var jo ikke så gærnt likevel! Nå gjenstod det "bare" å bli kjent med kulturen på sentret, hvordan folk oppfører seg, hva man gjør og hva man ikke gjør. Du vet, alle steder har jo sin egen kultur. Jeg tenkte at det kunne bli en prosess, det også.

Men så bestemte jeg meg for at jeg IKKE skal være fjortis. Jeg kommer dit for å trene,  jeg blåser i hva alle de andre gjør og hvordan de gjør det, og nå koser jeg meg! Det er deilig å bruke kroppen, kjenne at det river i musklene og vite at dette har jeg så godt av.

Men fytte grisen, jeg misunner ikke fjortisene! Det er mye bedre å være 55!

Bibbiklem



søndag 7. oktober 2018

Tidlig morgengry

Jeg elsker de tidlige timene på dagen. Den tiden da det er helt stille og man kan få være i stillheten uten å bli forstyrret. Det finnes en ro der som blir borte senere på dagen.


I dag stod jeg tidlig opp. Det var kuldegrader i lufta så jeg fyrte opp bålpanna, pakket meg inn i varme klær og satte meg ut. Sola hadde enda ikke kommet opp, men det var ganske lyst.
Så fredfullt! Noen kjøttmeiser hadde frokostparty på foringsplassen og fra skogen kom det golyder  fra andre fugler som jeg bare pleier å høre, aldri se.

Plutselig brøt en solstråle fram og en del av skogen ble flombelyst og eksploderte i et hav av farger. Flere fugler kom, -spettmeisen, noen pilfinker og nøtteskrika, og etterhvert som sola brøt skikkelig fram over tretoppene ble det et yrende liv rundt meg.


Å som jeg elsker det øyeblikket da naturen våkner opp til en ny dag. Da kjenner jeg virkelig hvor godt en sånn type timeout gjør. Selvfølgelig kunne jeg ha ligget i senga og kost meg under den varme dyna, men da hadde jeg gått glipp av alt dette. Det handler om påfyll, ny energi, stimuli for sjelen.


Gratulerer med den nye dagen, kjære deg, og ha en velsignet søndag!


Bibbiklem


mandag 27. august 2018

Den uforklarlige følelsen

Plutselig var den der igjen. Den følelsen. Den som er så vanskelig å forklare og beskrive fordi den ikke sitter i intellektet, men heller et sted langt inne i meg. Et sted der man egentlig ikke trenger ord. Der man oppslukes av det ene øyeblikket, som går over i det neste, som går over i det neste, -og man kjenner på et uforklarlig overskudd.
Det er en følelse av lykke, tilfredshet, glede, begeistring, on the top of the world. Den får munnvikene til å bevege seg oppover og bena til å gå med lette, nærmest hoppende skritt.

Den stygge, visne blomsten ved inngangen irriterer meg ikke i dag. At det regner gjør ingen ting, selv om jeg skal ut og trimme. Huset skulle vært rengjort, men hva så....?

En gang iblant kommer den. Jeg er slett ikke avhengig av den for å ha det bra i hverdagen, men jeg hilser den velkommen når den dukker opp. Den ekstra gode følelsen.

Nå skal jeg hoppe i treningstøyet og ta overskuddet med meg ut i skogen. Og er det mer igjen etter det får jeg gi alt jeg har når jeg skal treffe bønnevennene senere i kveld :)

Ja, dette er en god dag og jeg startet den med å synge av full hals i bilen på vei til jobben:

"Dette er dagen, dette er dagen som Gud har gjort, ja, som Gud har gjort.
Kom la oss juble, kom la oss fryde og glede oss, la oss glede oss.
Dette er dagen som Gud har gjort,
kom la oss fryde og glede oss. Dette er dagen, dette er dagen som Gud har gjort"

Bibbiklem