lørdag 31. oktober 2020

Løst pludder en lørdags morgen


Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen: Jeg elsker lørdag morgen! I dag var jeg tidlig oppe, men jeg har faktisk blitt veldig flink til å sove lenger i helgene. Omtrent hele mitt voksne liv har jeg trodd at jeg har vært et slags overmenneske som kun trenger 5-6 timer søvn om natta, men etter bråstoppen jeg fikk i fjor på denne tiden har jeg lært meg at det ikke er tilfelle. Før var søvn et nødvendig onde, nå er det en velsignelse.

Men som sagt stod jeg tidlig opp i dag fordi noen ganger er det så utrolig deilig å få med seg at dagen våkner. Tenne lys, sette på kaffen, ta en andaktsstund, høre kattene som ligger og maler i go´stolen etter ei natt utendørs, finne roen før dagen tar ordentlig til. Det er godt, det. Så får jeg etter hvert brette opp armene og finne fram vaskebøtta. I dag skal stua få en grundig rengjøring. Jeg holder meg fortsatt til grønnsåpe og salmiakk når jeg har storrengjøring, selv om jeg egentlig vet at det holder med mikrofiber og vann. Det er bare så deilig med den lukta når man er ferdig.

I går fikk jeg spørsmål fra den ene broren min om jeg hadde pyntet juletreet enda. Hahaha, jeg tror han synes jeg er i overkant entusiastisk når det gjelder jul. Spørsmålet kom jo etter at jeg hadde sendt en snap der jeg pakket inn julegaver. Vel, etter et helt liv med følelsen av å henge etter og stresse hele desember har jeg de tre-fire siste årene bare bestemt meg for å gjøre det på min måte. Jeg er tidlig ute med alt og gjennom det har jeg begynt å elske jula. Desember er en fantastisk måned. Når huset er ferdig julepynta til advent har jeg hele desember til å bare kose meg. Og så koselig som det er med all pynten og lysene på denne mørke tida av året. Det er godt å ha sånne ting å glede seg over.

Livet er godt for tiden. Jeg har lagt et tøft år bak meg, et år som har lært meg utrolig mye. Ikke minst har det gitt meg en påminnelse om hvor velsignet godt det er å kunne hvile i min himmelske Fars trygge armer og vite at gjennom alt så er Han der. Grunntonen i livet har kommet på plass igjen og da blir det ikke så lett disharmoni. 

God helg fra meg!

Bibbiklem                                                                                                                     



tirsdag 11. august 2020

Om sol, fuglesang, røster og glemte ord

Tidlig morgen i Groth-heimen. Jeg har plassert meg i solveggen med en søt og rykende varm chai latte. Prøver å suge til meg mest mulig av det som KAN være siste rest av sommer, - men man vet jo aldri. Været er uforutsigbart for tiden så for den saks skyld kan vi fortsatt ha mye sommer foran oss.

Jeg lukker øynene og lytter, - noe jeg forresten ofte gjør. Har du merket hvor mye sterkere de andre sansene blir når du lukker øynene? Man hører mer, lukter mer og føler mer. Det er som om jeg oppdager en helt ny verden rundt meg når jeg lukker øynene. Jeg hører bladene på osptreet som danser i vinden, ringduen langt i det fjerne og småfuglene i trærne rundt meg. Jeg begynner å kjenne dem igjen etter lyden nå, fordi jeg har lyttet så mye til dem i sommer. Dette er lyder jeg elsker og jeg håper at jeg aldri må bo et sted hvor fuglesangen ikke kan høres.

En morgen jeg satt her og lyttet hørte jeg plutselig en røst inni meg: "På samme måte som du klarer å gjenkjenne fuglene på sangen vil jeg at du skal gjenkjenne min røst blant alle andre røster". Umiddelbart tenkte jeg på det Jesus sier i Johannes 10, 27: "Mine får hører min røst, og jeg kjenner dem og de følger meg". Sauene gjenkjenner hyrdens røst og følger ham.

Jeg har hørt Herrens røst i mitt indre mange ganger og jeg har også hørt hans røst fysisk med ørene mine én gang. Men jeg må innrømme at det var en tid da jeg hadde så mye støy inni meg at jeg ikke klarte å høre den gode stemmen hans. Nå har jeg fått tilbake roen i livet og da er det mye lettere å høre.

Jeg er på ingen måte religiøs. Tvert imot, jeg liker ikke religiøsitet, har aldri gjort det. Tro satt i system blir helt feil for meg, så min måte å kommunisere med Gud på er garantert ikke gjennom liturgi. Jeg kunne aldri tenkt meg å omgås mannen min på den måten, med ferdigskrevne ritualer over hva vi skal si og gjøre når vi har fellesskap med hverandre. På samme måte må jeg få lov å være fri når jeg har fellesskap med Herren. Jeg prater med ham til stadighet og øver meg på å gjenkjenne stemmen hans. Selv om jeg har en enorm ærefrykt og respekt for ham kan bønnen min også være full av humor noen ganger. Jeg skal ikke gi eksempler, mistenker at noen vil tro jeg er smårar.

En fin måte å høre Guds røst på er å lese bibelen. Det er Guds eget ord til oss og av alle bøkene jeg har er bibelen den mest dyrebare. Der henter jeg mye styrke og oppmuntring gjennom alle slags tider. 

Her om dagen fikk jeg en bok inn døra som heter "De Glemte Ordene". Den handler om en landsby som helt hadde glemt Guds ord. Landsbyen hadde én bibel og den var pakket ned og gjemt i et lagerrom i en kjeller. En vandringsmann hjelper dem å finne fram bibelen og etter hvert som han leser for dem begynner det å gi gjenklang i deres indre. De eldste begynner å gjenkjenne ordene de hadde hørt som barn og tar dem til seg på nytt.

Noen ganger kan vi også glemme ordene fra Vårherre. Bibelen stues bort og ligger og samler støv et eller annet sted, og det som står der blir bare en fjern erindring. Men det fine er at det går an å finne tilbake til de glemte ordene, og når vi begynner å bla i den gamle boka vil det vi hørte en gang raskt begynne å gi gjenklang i vårt indre igjen. Ofte tror vi at veien tilbake er så lang, men det er den ikke. Fellesskapet med Gud og hans ord er bare en bønn og en bibel unna.

Bibbiklem

PS: Jeg vet at det er mange som føler at de har god nytte av liturgi i sin gudstjeneste og det har jeg full respekt for. Vi finner den tilbedelsesformen som passer best for hver og en av oss. Her beskrev jeg bare hva som er naturlig for meg. 

onsdag 13. mai 2020

Ingen quick fix


Livet byr på mange nyanser og aspekter, og hver av dem har sin egen glede, sjarm, smerte eller sorg. En stor del av det må vi bare akseptere, mens andre ting kan vi kanskje ha en viss innflytelse på selv. Vi er ikke i alle ting bare prisgitt en skjebne. Faktisk er vi skapt med en fantastisk evne til å ta valg.

De siste seks månedene har jeg fått kjenne på mange av livets ulike aspekter. Jeg har stort sett hatt styr på livet mitt. Har vært frisk, oppegående og selvgående, hatt pågangsmot og livsglede, og unngått de helt store krisene som mange opplever.

Den 28. oktober 2019 skulle snu om på dette. Det var dagen da jeg skjønte at jeg hadde møtt veggen og måtte kaste inn håndkleet på ubestemt tid. Det var dagen da batteriet var tomt og alle kreftene var borte. Å gå opp trappa i mitt eget hus ble en kraftanstrengelse, å føre en samtale var utmattende og telefonen ble en fiende. Det var vanskelig å hvile fordi jeg var så vant til å være i farta og vant til å overse signalene som kroppen hadde sendt ut i lang tid.
Jeg fikk likevel beskjed om å hvile, hvile, hvile, -og kun gjøre ting jeg hadde lyst til selv. Jeg følte meg som verdens største egoist! Det var vanskelig å akseptere at det var nettopp det som måtte til.

Det finnes ingen quick fix på sånt. Det tar den tiden det tar og jeg kan love deg at man blir kjent med nye sider ved seg selv i slike prosesser.

Parallelt med dette fikk jeg søke nært inn til Guds hjerte. Alle store stormer har et stille sentrum og for meg var Gud det stille sentrumet i min storm. Jeg fikk noen vers fra bibelen:

Han gir den trette kraft, og den som ingen krefter har, gir Han stor styrke.
Selv unge blir trette og utslitt, også unge menn snubler. Men de som venter på Herren får ny kraft.
De løfter vingene som ørner, de løper og blir ikke utslitt, de går og blir ikke trette.
Jes. 40, 29-31

Dette ble mitt håp for framtiden og mitt "mantra".

Nå er dagene lyse igjen. Kreftene har stort sett vendt tilbake, men jeg er forsiktig og tar ingen kvantesprang før jeg er helt i vater. Jeg setter uendelig stor pris på livet, på helsa og på alle de små tingene vi har så lett for å ta for gitt.

Hvorfor deler jeg dette? Vet ikke helt, kjente bare for å gjøre det.
La oss si at det er mitt svar til dere som lurte på hvor jeg ble av, - dere som synes jeg har vært fjern og usosial det siste halvåret. Nå vet dere hvorfor.

Men takk og lov, jeg er snart tilbake på arenaen!

Bibbiklem


mandag 27. april 2020

Så vanskelig å slippe taket

Jeg ville så gjerne hørt stemmen din én gang til. Den lune stemmen som spør om alt er bra med alle dine. Jeg vil ta fram telefonen og ringe deg, men jeg vet at ingen kommer til å svare i den andre enden mer. Aldri mer.

Jeg skulle så inderlig ønske at jeg kunne fått én klem til. En siste klem fra varm hud. Men det er over, og jeg savner deg. Jeg savner deg så veldig!






lørdag 1. februar 2020

Jeg skal bare, jeg skal bare....


Dagen starta fint. Var skikkelig møkkavær da jeg våknet, så jeg dro dyna godt opp og lå og lyttet til vinden og regnet som slo mot ruta på soverommet. Etter hvert stod jeg opp for å begynne å forberede middagen i dag. Vi skal ha gjester og jeg ville gjerne få unna ting i god tid. Etter det vanlige morgenstellet gikk jeg ned til kjelleren for å ta en dessert ut fra fryseren. Der nede oppdaga jeg at jeg hadde glemt å brette et laken som jeg vaska for et par dager siden, så da gjorde jeg det og gikk opp igjen. Vel oppe kom jeg til å lure på hva jeg egentlig gikk ned for. Jo, det var jo den desserten! Så jeg gikk ned igjen og tenkte at da kan jeg jo samtidig ta med meg den flaska med oystersaus som jeg kjøpte i går og sette den i matboden. Som tenkt så gjort. Oppdaget forresten at jeg hadde en sånn flaske stående der fra før, uåpnet. Ok, da har jeg to. Helt greit, jeg bruker mye av det. Mens jeg var nede tenkte jeg at jeg kan jo sette på en vaskemaskin når jeg først er her. Så da gjorde jeg det. Og gikk opp.
Men så var det den desserten, da, den skulle jo ut av fryseren. Gikk ned igjen. Kom på at jeg trenger sopp til middagen så jeg gikk inn i matboden igjen og hentet kantarell og champinjon. Syntes det var veldig kaldt nede så jeg passet på å fyre opp i peisen mens jeg først var der og så gikk jeg opp med soppen. Står på kjøkkenet og tenker: Hva var det egentlig jeg gikk ned for? Jo, det var jo den desserten som skulle ut av fryseren!! Gikk ned igjen, og denne gangen, tro det eller ei, tok jeg desserten ut av fryseren, gikk rett opp og la den fra meg på kjøkkenet. Og så tenkte jeg: Dette er bloggmateriale!!!

Det tok litt tid før jeg fikk gjort det jeg egentlig skulle, men du verden så MYE jeg fikk gjort 😂

God helg til alle normale der ute, og til dere som er som meg!

Bibbiklem

tirsdag 14. januar 2020

Morgentanker en helt vanlig tirsdag


Etter en natt med masse god søvn våknet jeg til et skikkelig rufsevær i dag. Da var det deilig å kunne dra dyna godt over seg og ligge en stund og bare lytte til regnet som slo mot vindusruta og vinden som ulte ved hushjørnene. Nesten som å være på Helgeland igjen :)

Jeg stod opp og fant Gråtass øverst i trappa ned til peisestua. Han begynte å "prate" med det samme han så meg. Kattespråk altså :) Og siden jeg har blitt ganske god på kattespråk skjønte jeg at han spurte om jeg kunne være så snill og fyre opp i peisen. Jeg er ganske sikker på at det var det han sa, for han flata i alle fall fullstendig ut foran peisen så fort det begynte å brenne. Magen i været og bena ut til alle kanter.

En rolig morgen. Fiksa meg litt frokost i fred og ro. SUNN frokost. Har begynt et sunnere liv. Erfaringsmessig kommer det ikke til å vare så lenge, men kanskje jeg kan klare å få inn noen gode vaner.... Prøver å overbevise meg selv om at frukt og grønnsaker er godt og jeg må innrømme at det begynner å nå inn. I alle fall når jeg kan fylle en tallerken med oliven, rødbeter, hvitløk i chili, sukkererter osv og så bare knaske i vei. Og så har jeg kaffekoppen som "belønning" når jeg har vært flink jente og spist opp. Sånn er det, vi må alle finne vår egen vei til det vi vil oppnå :)



Jeg har tatt tilbake plassen min ved kjøkkenvinduet. Før satt jeg alltid her på morgenen. Tok en kaffekopp, tittet på fuglene og samlet tankene innfor en ny dag. Den vanen druknet i jag og mas, hadde plutselig ikke ro til sånne ting. Nå har jeg tatt det tilbake og det gir meg så mye. Ta tid til å puste før dagen tar til. Ikke bare hoppe ut i oppgavene uten å summe seg. For meg er det kjempeviktig!

I dag har jeg planer om å gjøre ingenting. Det har jeg gjort mye av i det siste :) "Ingenting" for meg er når jeg kan samle tegne- og skrivesakene mine rundt meg på bordet og dykke inn i en grenseløs verden av form og farge. Ingen skal bedømme det jeg gjør og jeg har ikke noe tidspress.
Høres ut som en god plan for dagen!

Det er en tid for alt her i livet. Noen ganger er vi på en jevn vei og det går så det suser. Andre ganger gjør vi en bommert og må kanskje ta en ekstrarunde, eller vi oppdager at for å fullføre må vi legge inn ekstra hvilepauser. Sånn er livet og uansett så er vi underveis. Det viktigste er å leve mens vi gjør det og ikke la livet gå på autopilot. Da mister vi mye.

Ha en riktig fin dag!

Bibbiklem


fredag 20. desember 2019

Det jeg ikke vil, gjør jeg ikke....i alle fall ikke nå.


Jeg hadde litt planer for i dag, faktisk. Sånne småting jeg skulle ha gjort. Som å bake ei kake og gjøre klart soverommet til de som kommer i romjula. Men hva endte jeg opp med? Vel, jeg hadde noen svibler stående som skulle vært tatt hånd om. Det er jo så koselig med svibler i jula. Dermed gikk jeg i gang med å lage dekorasjoner og ble helt sugd inn i gleden av å leke meg. Det er jo så koselig. Og så er det lukten av granbar og den herlige følelsen av kvae på fingrene.....
Vel, jeg rekker sikkert både å bake kake og gjøre klart soverommet, jeg bekymrer meg ikke for det. Noen ganger må man gjøre ting man har lyst til der og da.




De fleste vet sikkert at julen flyttet inn hos meg for lenge siden, men jeg er overhodet ikke lei den enda. Nå blir det jo snart SKIKKELIG jul, men den skikkelige jula varer så kort så jeg liker å kose meg med lys og farger lenge.



Dette var et lite glimt fra Grothheimen. Det er så utrolig godt å kunne glede seg over de små og nære ting. Det er ikke en selvfølge alltid. Noen ganger kan de små gledene bli borte i hverdagens stress, og så mister man så mye av det gode som hører livet til. Det er ikke verdt det. Det vet jeg litt om nå.

Jeg har ikke tenkt å ønske god jul enda. Det kommer. Men jeg ønsker deg en riktig god helg og vil minne deg på å ta vare på deg selv i denne hektiske førjulstida. Pauser gjør godt for kropp og sjel.

Vi snakkes!

Bibbiklem 


onsdag 18. desember 2019

Juletradisjoner på godt og vondt


Er det flere enn meg som noen ganger tenker "skulle ønske jeg hadde skjønt dette da jeg var 30 år"?
Selv er jeg stadig innom den tanken, men så er det jo engang sånn at for å få erfaring må man eldes.

Jeg har fått noen erfaringer angående jul de senere årene som jeg virkelig synes er verdt å ta med seg, og som jeg gjerne skulle fått opp øynene for mange år tidligere. Det er jo en kjent sak at vi tar med oss ting fra barndomshjemmet, men det er slett ikke alt som er like bra, og noen ganger må man se saker og ting i riktig lys.

F.eks HVORFOR vasket mamma ned huset til jul hvert år? Jeg holdt på med det samme selv i mange år, helt til jeg begynte å spørre meg selv hvorfor i all verden jeg skulle vaske når kluten slett ikke ble møkkete..... Hjemme hos oss fyrte vi med kull, og både mamma og pappa røykte da jeg var lita. Tak og vegger var gule av tobakksrøyk, så selvfølgelig måtte det vaskes. Hos meg går det fint å fyke over med en tørrmopp og heller vaske der det er flueskitt.

Mamma bakte alltid småkaker til jul, men hvorfor gjør jeg det når familien min er mye mer glad i gjærbakst og andre typer kaker?? Jo, fordi det sitter i meg at det er noe som man må gjøre til jul. Enda jeg blir sittende med den kakeboksen helt alene. Nå kjøper jeg heller LITT småkaker hos bakeren for å dekke det lille behovet jeg selv har, og så baker jeg litt andre ting i stedet. 

Det samme med lefse og gomme. Jeg elsker lefse og gomme, men jeg har ikke klart å gjøre det til en favoritt verken hos mann eller avkom. Dermed har jeg strøket det av julelista for godt. I stedet for å bruke timer på noe som jeg spiser litt av alene, bruker jeg heller litt penger på å kjøpe lefse, hvis jeg får lyst på det. Enkelt!

Mamma var klar på at hver krok skulle være ren til jul. Og rengjøringa skulle selvfølgelig være så tett opptil jul som mulig. Jo, jeg ser den, og jammen er det en god følelse når hver krok i huset er ren og det lukter friskt av grønnsåpe overalt. Men jeg har oppdaget at grønnsåpelukta forsvinner veldig fort, men det gjør ikke stresset som bygger seg opp for at man skal få alt gjort i tide. Jeg husker for mange år siden at det var en venninne som sa til meg at "nei, hun skulle bare ta en vanlig helgerengjøring til jul". Jeg holdt på å dette av stolen, det går da ikke an å bare gjøre helgerent til jul. Men det gikk fint an for henne. Husker du det, Erna? 😊 Nå tar jeg også helgerengjøring til jul og det går så fint, så!

Dere skjønner hvor jeg vil hen. Selv om jeg elsker jul og er tidlig ute med å pynte og gjøre det koselig har jeg bestemt meg for at jul ikke skal være synonymt med stress og mas. Om jeg ikke rekker å få vaska bak sofaen to dager før jul så er det bare jeg selv som vet det. Ingen andre tenker i de baner i det hele tatt og ingen har vondt av det. Kun jeg, hvis jeg velger å fokusere på det. Og det gjør jeg ikke lenger.

Det finnes mye bedre ting å fokusere på. Julen handler om Jesus. Punktum. Den handler om fred, forsoning, Gud som ble menneske.

"For et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Herreveldet er lagt på hans skulder. Han har fått navnet Underfull rådgiver, Veldig Gud, Evig far, Fredsfyrste."

Det er koselig med jul. En lysets høytid midt i mørke vinteren. Vi trenger det og kan glede oss over det.

Som en avslutning på dette innlegget har jeg lyst til å dele med dere noe som gledet meg skikkelig i dag. Ja, noe som gledet meg så veldig at det fikk tårene til å renne, fordi jeg kjente omsorgen som lå bak. Det lå en uventet pakke i postkassa. Da jeg leste avsender på pakka ringte det noen bjeller, men det var først da jeg åpnet pakka og fant kortet som lå inni at det gikk skikkelig opp for meg hvem det var fra. Vi som blogger har jo gjerne litt kontakt med andre bloggere og hun som sendte pakka til meg har en blogg som heter Med Gud i hverdagen Jeg anbefaler deg å sjekke den ut, hun skriver innmari mye fint. Jeg vet at hun ikke er ute etter omtale pga gaven hun sendte meg, men jeg ble så rørt og synes hun fortjener en liten gest tilbake. Se hva hun gav meg:


To flotte sitteunderlag i farger som jeg elsker, og nydelige hekla hjerter og snøfnugg til å henge på juletreet. Vakkert! Helt etter min smak. 

Noen velger å glede andre og til syvende og sist er det jo det som gjør oss selv mest glad også. 
"Den største glede er å gjøre andre glad." 

Tenk så mange vi kan glede hvis vi lar det være fokuset resten av adventstida og jula. 

Bibbiklem


onsdag 27. november 2019

På sparebluss


Det er uvant for meg å gå på sparebluss. Å måtte veie gjøremål opp mot krefter. Det er en erfaring jeg gjerne skulle vært foruten, men som jeg velger å betrakte fra en positiv synsvinkel. Det handler om å finne tilbake til seg selv, finne roen i livet igjen og prøve å lære seg å ikke bruke mer krefter enn det man har. Det siste er lettere sagt enn gjort. Det er en stadig balansegang som jeg ikke alltid synes at jeg har kontroll over selv. Men det jeg foreløpig har lært av dette er at når kroppen ROPER at nok er nok, da gjør man best i å lytte.

Rolige morgener med bibel, notatbok og fargeblyanter er god medisin for meg. Jeg elsker det. I et julepynta hus som dufter av nyutsprunget svibel er det lett å kose seg og falle til ro. To katter som ligger ved peisen og maler. Levende lys ved morgengry. Stillhet før dagen våkner til liv. Morgenkaffe uten stress. Dette er ting jeg virkelig verdsetter nå og som skaper en slags balanse inni meg. Det gir meg lyst til å gjøre ting jeg ikke har hatt ork til på lenge, jeg kjenner at kreativiteten er i ferd med å våkne og jeg har til og med begynt å skrive igjen!

På grunn av dette betrakter jeg disse dagene som gode dager, midt oppi det hele. Jeg er takknemlig for at jeg får hente meg inn og leve i sakte modus en periode.

"Han leder meg til hvilens vann" Salme 23, 3

Bibbiklem

søndag 17. november 2019

STOREBROR OG JEG

Vi vandret gjennom enger
og hvilte ved stille vann.
Veien var helt ukjent,
men jeg holdt ei kjærlig hand.
Han hvisket trygge ord til meg,
ville vise vei.
Han hadde gått den veien før
og ville lede meg.

Da kvelden kom og det ble mørkt
ble veien tung å gå.
Mørket ble så veldig mørkt
og himmelen var grå.
Jeg snublet over steiner
og falt på ujevn vei,
men trygge armer holdt meg fast,
- han hadde lovt å hjelpe meg.

Ved morgengry så spurte jeg
hva målet for reisen var.
Han humret litt i skjegget sitt
og smilte til meg som svar.
Han styrket meg med brød og vin
og gav meg Livets Ord.
Jeg fryktet ikke reisen mer,
jeg gikk med Storebror.

Så kom vi til en lysning
ved stien der vi gikk.
Jeg trodde at jeg drømte
ved synet som jeg fikk.
Et vakkert bord var dekket
med all slags lekker mat.
Varme og kalde retter
på store, skjønne fat.

Han ledet meg til bordet
og ba meg sitte ned.
Han salvet meg med glede
og fikk meg til å le.
Så spiste vi oss mette
og drakk den nye vin.
Jeg fikk en vakker kjole
av hvit og vevet lin.

"Jeg dekket dette bordet
og du må forstå:
Min miskunnhet og godhet
er ikke for de få.
Jeg dekker det for alle
som vil ta min hånd
og ledes gjennom livet
ved min gode, sterke Ånd."

Dette diktet er resultatet av et sterkt møte med salme 23 i bibelen, hyrdesalmen.
Den ble så utrolig levende for meg i går tidlig da jeg satt og leste. Jeg dykket inn i den, og tid og sted nærmest forsvant. Rart hvordan en salme som jeg har lest utallige ganger plutselig får nytt liv.

God søndag!

Bibbiklem