mandag 30. januar 2017

Ladyen frisker opp i gamle kunster

Jeg er veldig svak for vakker håndskrift. I sommer fikk jeg se en bibel som var skrevet for hånd med sirlig skrift og masse ornamenter. Det er bare SÅ elegant. Og alle disse snuttene som ligger på nettet av dem som virkelig kan kalligrafi og vet hvordan man skal håndtere en pensel eller fyllepenn....jeg digger dem!

Hadde selv en periode da jeg lekte meg mye med sånt. Kjøpte meg et par bøker og leste, trente og skrev så blekket spruta. Veldig artig hobby. Og tror du ikke jeg har fått litt tenning på det igjen? Kom over et par bilder på Pinterest og så var gnisten der på nytt. Fant fram de gamle pennene og bøkene mine, og i ettermiddag har jeg virkelig kost meg. Selvfølgelig merker jeg at det er år og dag siden jeg har tatt i en fyllepenn, men samtidig kjenner jeg at det ligger i hånda og at det kommer ganske lett.


Sånn ser kjøkkenbordet mitt ut i kveld. Masse inspirasjon å hente på nettet. Og godt å koble av med noe man trives med.

Dette var bare en liten "titt tei" fra meg på en helt vanlig mandag. Hvem vet hva jeg finner på til neste gang vi snakkes :)

Bibbiklem

søndag 22. januar 2017

Sunday feeling


Jeg husker fra jeg var barn at søndagene alltid hadde en egen følelse. Det var litt mer forskjell på hverdag og helg den gangen.

Vi sov gjerne litt lenger, -i alle fall de av oss som ikke måtte i fjøset. Når fjøsstellet var over senket det seg liksom en ro over heimen. Mamma lagde middag, og som regel var det kjøtt av ett eller annet slag, og brun saus, poteter og grønnsaker. Eller lapskaus. Og så vidt jeg husker hadde vi gjerne dessert på søndagene.

Etter middag havnet gjerne pappa på sofaen, der han tok seg en høneblund. Oppvasken var det så ymse hvem som tok. For det meste var det nok mamma, men motvillig måtte vi stille opp, vi ungene også. Jeg har aldri vært glad i oppvask, men det gikk veldig mye lettere hvis én vasket opp og én tørket. Er veldig glad for at jeg har oppvaskmaskin i dag :) Det var alltid en god følelse når oppvasken var tatt og kjøkkenet var ryddet.

Litt ut på ettermiddagen var det tid for ettermiddagskaffen. Lyden av kaffekjelen som "summet" på ovnen er fortsatt en godlyd for meg. Derfor bruker jeg alltid kaffekjele når vi er nordover på ferie. Det hører liksom med. Og så den lukta da, som spredte seg i huset når kaffen var fylt på og den stod og trekte.
Noen ganger hadde mamma en kake på lur. Andre ganger kunne det være tynne brødskiver med nyrørt syltetøy på. Eller kanskje ble det hentet opp noen lefser fra fryseren, og hadde vi gomme i tillegg var det lykke på jord.
Kaffekjelen vår var nok ikke så blank som denne jeg fant på nettet... :)
Jeg husker forresten veldig godt hvordan jeg begynte å drikke kaffe. Mamma og jeg hadde vært i skogen og plukket tyttebær. Da vi kom tilbake rørte mamma tyttebærene med mye sukker og en del vaniljesukker. Hun lagde kaffe og skar opp skiver av nystekt brød. Husker vi satt ved kjøkkenbordet med hver vår kaffekopp og skiver med rørt tyttebærsyltetøy. Det smakte himmelsk! Fra da av har jeg vært glad i kaffe :)

Bilde lånt fra godt. no
Grunnen til at jeg skriver dette er at i dag har jeg gått med akkurat den samme søndagsfølelsen og det har brakt fram alle disse gode og koselige minnene. Det er rart hvor mange minner som er knyttet til lukter. Jeg har lagd kjøtt i brun saus til middag i dag, og da jeg kjente lukten av brun saus kombinert med at det er søndag ble jeg satt tilbake i tid. Må innrømme at tårene har presset på litt og at jeg har kjent på savnet etter mamma i dag. Det kommer når man minst venter det. Skulle gjerne hatt så mye mer tid med henne......

Jeg ser at det er de små tingene som sitter igjen som gode minner. Noen ganger lurer jeg på om jeg har klart å formidle sånne ting videre, til mine egne. Om de har sånne øyeblikk som om noen år vil være betydningsfulle for dem også.... Jeg håper det, og det finnes heldigvis fortsatt mulighet til å skape nye minner.

Jeg håper din søndag også er fin. At det er en dag da du slapper av og henter nye krefter. Hverdagen kan kreve ganske mye av noen og enhver av oss, og det er godt å ha en dag å koble av på innimellom. Jeg er i alle fall helt avhengig av det.

Bibbiklem 




søndag 15. januar 2017

En introverts bekjennelser

For et par år siden lærte jeg et nytt ord, og jeg har funnet en definisjon på meg selv som jeg egentlig har lett etter hele livet, ubevisst.
Introvert. Jeg syntes det var et rart ord da jeg først hørte om det, men etter hvert som jeg begynte å lese om hva det innebar ble jeg mer og mer glad i det. Jeg forstod at jeg ikke var helt på jordet, men at det faktisk er mange som meg, med denne type personlighet. Tror jeg såvidt har vært innom det før, men nå har jeg lyst til å utdype det litt.


Neida, jeg er ikke sjenert eller innesluttet. Det slet jeg nok med i barndommen og ungdomsårene, men det er over. Jeg er faktisk veldig utadvendt og kan virke svært så sosial i mange sammenhenger. Jeg er trygg på meg selv og har ingen store komplekser eller dårlig selvbilde. På tross av det blir jeg veldig fort mett når det er for mye mennesker, for mye prat og styr rundt meg. Jeg klarer ikke å hente energi når det skjer for mye. Da lengter jeg bare til mitt eget selskap, der jeg kan reflektere i fred og ro.
Jeg har alltid trivdes i mitt eget selskap, og det er først nå jeg klarer å se sammenhengen. Som barn kunne jeg sitte i timesvis på gulvet og leke alene. Jeg levde meg inn i leken og jeg kjenner fortsatt den følelsen jeg hadde når jeg kunne få sitte og leke i fred og ro. Gruppearbeid har alltid vært et mareritt for meg og jeg mister fullstendig evnen til å være kreativ når jeg har høylydte og dominerende mennesker rundt meg. Da trekker jeg meg tilbake og venter på min mulighet til å gjøre mitt. 

Jeg har en svært kreativ indre verden, men jeg er helt avhengig av ro for å gjøre nytte av den. Ro er egentlig det jeg trenger aller mest for å fungere i livet mitt. I den verden vi lever er det ikke lett å finne den roen, derfor føler jeg ofte at jeg går på akkord med meg selv. Noen ganger blir jeg helt desperat etter å få den tiden for meg selv som jeg trenger for å fungere. En tur i skogen eller å sitte ved sjøen og bare betrakte og lytte, -sånt gjør underverker for meg. Eller en time i skogkanten med bålpanna og fuglekvitter. Da lades batteriene og overskuddet kommer tilbake. Men de tidene da kalenderen er full hver dag og jeg alltid er på vei til ett eller annet, ja, da forsvinner kreftene fra meg som sand mellom fingrene.

Smalltalk er også noe som introverte mennesker opplever som svært unødvendig. Før tenkte jeg at det hadde litt med min nordnorske væremåte å gjøre. Vi kan jo være litt direkte, vi nordlenninger. Men nå har jeg funnet ut at det har mer med min introverte personlighet å gjøre. Jeg hopper med glede over smalltalk. Når noen jeg ikke har snakket med på lenge ringer meg synes jeg det er slitsomt med alle høflighetsfrasene de må igjennom før de kommer til poenget. Og når jeg selv må ringe til folk jeg ikke har snakket med på lenge hopper jeg elegant over smalltalken. Det blir gjerne noe sånt som dette: Hei, det er Birgit. Du, jeg lurte på.......osv. Etterpå kan jeg tenke at jeg burde kanskje ha spurt hvordan de har det...hehehe. Og når vi først er inne på dette med telefonen så skriver jeg heller 100 meldinger i stedet for å ringe. Jeg liker det bare ikke! Gjennom hele livet har jeg følt at jeg uttrykker meg mye bedre gjennom å skrive enn å snakke. Da får jeg tid til å tenke igjennom og reflektere over ordene før de slippes løs. Jeg kan gå på dybden og det som kommer ut er gjennomtenkt og utprøvd.



Selv om introvert og ekstrovert er to forskjellige personlighetstyper tror jeg ikke på å definere seg for mye med dem. Derimot er det veldig greit å kunne forstå seg selv og være våken på hva som gir energi og hva som tapper en for krefter. Det finnes også et stort spekter mellom disse to personlighetene, og mange av oss vil kunne kjenne oss litt igjen i begge. Og så er det litt godt å vite at man ikke er helt alene om å være litt "rar", og at det faktisk er en årsak til at man reagerer som man gjør. Det er et interessant tema, men jeg tror ikke det er lurt å bruke sin introverte personlighet som unnskyldning for ikke å ta noen utfordringer. Jeg mener, selv om jeg hater smalltalk så innser jeg at jeg faktisk bare må komme meg gjennom det noen ganger, av ren høflighet. Og selv om jeg av hele meg skulle ønske å slippe å ta en del telefonsamtaler så må jeg uansett gjøre det. At jeg aldri blir komfortabel med det er en helt annen sak.....

Ønsker deg en stille, rolig og avslappende dag hvis du er en introvert, og en dag med full fart og masse folk hvis du er en ekstrovert :)
Vi sees.

Bibbiklem

søndag 8. januar 2017

Motvillig slipper jeg tak

Det er søndag formiddag tidlig i januar. Jeg har akkurat en sånn formiddag som jeg elsker. Fred og ro, ingen ting som MÅ gjøres og følelsen av å ha mange gode, avslappende timer foran seg.

Jeg har tatt en liten runde gjennom huset og sanket inn julepynt. Nå er alt plassert på spisestubordet i påvente av å bli pakket ned i plastkasser og satt på loftet. Må innrømme at det er mye hyggeligere å pakke ut julepynt enn å pakke den ned.


Jeg er absolutt ikke blant de første som får jula ut av huset. Synes det er så trivelig med fargene og alle lysene. Det blir liksom litt stusselig når alt blir tatt vekk. Hvert år tenker jeg at jeg må få kjøpt meg noen lamper og henge i vinduene i stua, men det blir alltid med tanken. Har ikke klart å finne lamper jeg liker til den prisen jeg ønsker å betale for dem :)

Men jula må ut, og i dag er dagen. Og som en liten avslutning brenner jeg røde lys og røkelse mens jeg sitter her med en sen frokost. Man får kose seg og late seg litt når man har mulighet.



Mannen er flink til å minne meg på at det går mot lysere tider. Nesten hver dag hører jeg at "nå er dagen så og så mye lenger", og det er så fint å bli påminnet om. Vi liker lyset. Det gir oppdrift, pågangsmot og arbeidslyst. Synes alltid den perioden på vinteren da det er mørkt når jeg går på jobb og mørkt når jeg kommer hjem er litt krevende. Men nå går det virkelig mot lysere tider, med alt det man har å se frem imot.

Samtidig er jeg så smertelig klar over at det slett ikke er slik for alle. Selv om dagene blir lenger og vår og sommer står for døren, finnes det mange mennesker som akkurat nå ikke klarer å se noen lyspunkter i det. Jeg har mennesker nær meg som går gjennom ekstremt tøffe tider og i jobben min kommer jeg også tett på akkurat det. Livet har veldig mange nyanser og enkelte av disse nyansene kan være fryktelig svarte. Men som prosten minnet oss på her om dagen: "Det skinner et lys i mørket." Heldigvis gjør det det. Også for dem som føler at de er i den svarteste natt. Mørket kan aldri overvinne lyset. Tenner du et lys i et mørkt rom er det alltid lyset som vinner. Jesus er vårt lys, og han har for alltid overvunnet mørket. Vi må bare være villig til å slippe ham inn på de mørke områdene i livet vårt, åpne opp døren når han banker på og vil inn.

Jeg har noen løse planer for dette året. En av dem er at jeg skal poste innlegg på bloggen minst en gang i uka....Dere får følge meg opp og purre på meg hvis jeg blir borte i tidsklemma :)
En annen plan er å ta en lang og god ferie langt vekk. Et sted med varme, mange naturopplevelser, god mat og der kameraet kan brukes flittig. Jeg vet akkurat hvor jeg vil, men er usikker på om lommeboka tillater det :) Hvis ikke finnes det alltids alternative løsninger.

Men nå får jeg ønske dere en riktig god og velsignet søndag. Bruk den til å glede deg selv og andre. Vi sees.

Bibbiklem 


lørdag 31. desember 2016

Farvel 2016

Å starte dagen med frokost og lunsj i samme måltid, -DET er luksus. En glidende inngang til årets siste dag. Fade in og muligens også fade out. Og så kan man jo ha en liten drøm om å kunne leve litt mer på den måten i året som kommer.

Når man ser tilbake og vurderer året som har vært er det viktig å velge riktig utsiktspunkt. Før jeg i det hele tatt kan våge å klage på noe som helst bør jeg ta en titt på nyhetene og se hvordan andre har det rundt om i verden. 2016 har absolutt bydd på utfordringer, men mine utfordringer er barnemat sammenlignet med mange andres. Jeg har i bunn og grunn lagt et fantastisk år bak meg og det finnes uendelig mye å være takknemlig for.
Minner fra 2016
Hjertet på kjøkkenveggen minner meg om Guds godhet og Hans omsorg for oss. Les her så skjønner du hva jeg mener. Midt i hverdagens mas og kjas har jeg i Guds kjærlighet et hvilested og en kilde til liv og overflod. Der finnes det et tyngdepunkt som alltid får meg tilbake i balanse når jeg i perioder kan rote meg bort i stress og uro. Når jeg vender tilbake dit lurer jeg alltid på hvorfor jeg i all verden rotet meg bort fra det stedet. Å sitte ned i stillhet innfor Gud å la Han ta hånd om mitt indre menneske, - det er den beste terapi.

Dette er det året jeg har blogget absolutt minst siden jeg startet for mange år siden. Likevel er det dette året jeg har fått mest respons på de innleggene jeg har hatt. Og det er ikke bare min gode venninne Svanhild som etterlyser mer aktivitet på bloggen :) Jeg synes det er utrolig hyggelig når folk stopper meg på gata eller i butikken for å fortelle meg at det og det innlegget hadde gitt dem så mye. Samtidig blir det litt uvirkelig, for når jeg sitter her og skriver er det bare meg og Macen. Jeg ser ikke alle dere som titter innom og faktisk bruker av deres tid for å lese alle tankene som jeg slipper ut. Jeg får nesten et lite sjokk når det går opp for meg at ukjente mennesker får del i mine tanker..... Innimellom lurer jeg på om jeg er for personlig, om jeg deler ting fra livet mitt med altfor mange mennesker. Jeg åpner på en måte en dør til livet mitt som hvem som helst kan gå inn gjennom. Men samtidig opplever jeg at det er nettopp det som treffer folk.
Vel, jeg kommer til å fortsette å blogge. I enkelte perioder har jeg masse å skrive om, i andre perioder er det litt tørke på skrivefronten og det sitter litt langt inne å sette seg ned. Men kvitt meg blir dere ikke!

Nyttårsaften skal feires hjemme i fred og ro sammen med gode venner. Jeg har faktisk alt under kontroll. Maten er stort sett ferdig, nå skal jeg bare gi huset en bitte liten runde med støvklut og litt grønnsåpe, og dekke bordet, så er jeg klar for å ta imot våre nydelige gjester.

Kjære dere: TUSEN TAKK for 2016. At dere har fulgt meg, oppmuntret meg og gitt meg mange oppturer. Nå ønsker jeg dere alle en fin og minnerik kveld, og et riktig godt NYTT ÅR 2017.

Bibbiklem

søndag 4. desember 2016

Litt småpludring i adventstiden


Advent er en fin tid. I år er det en ekstra fin tid, synes jeg, for jeg har vært så tidlig ute med alt. Alle julegaver er kjøpt og pakket inn, det meste av vaskinga er unnagjort og stort sett all julepynten er på plass. Til og med juletreet er oppe, men kun med lys på. Juletrepynten skal få ligge i fred litt til.

Jeg elsker svibler. Det er min favoritt når det kommer til juleblomster. Minner meg om lukten fra barndommens jul.
Jeg husker en jul for veldig mange år siden. Vi var ganske nygifte og hadde nettopp kjøpt hus, og det var lite penger å legge i julepynt og stæsj. På lille julaften drev jeg og vasket på kjøkkenet. Hans-Erik skulle ut noen ærender, og da han kjørte ba jeg en bønn: "Kjære Jesus, jeg ønsker meg en svibel til jul. Kan du være så snill og gi meg det?" En enkel og barnslig bønn.
Da Hans-Erik kom hjem hadde han med en liten pakke til meg. Oppi der lå det en svibel. Han fortalte at han plutselig fikk for seg at han skulle kjøpe med en blomst til meg. Inne i butikken tittet han på mange fine, fargerike oppsatser og buketter, men hele tiden ble blikket hans dratt mot en liten stusselig plante som stod oppi hylla. Han syntes ikke noe særlig om den, men endte med å ta den med seg. Du kan tro han ble sjokkert når jeg åpnet pakken og tårene bare rant. Han hadde ingen anelse om at jeg likte svibler, og han følte jo selv at han kom med noe som egentlig ikke var noe særlig å se på. Jeg fikk bønnesvaret mitt, og hvert år når jeg kjøper svibel tenker jeg på den episoden. Morsomt og koselig.




Jeg har i år sørget for at småfuglene også har fått litt julepynt. Har hatt det moro med å dekorere fuglebrettet som jeg har på vinduet, men jeg mistenker at pynten skremmer fuglene mer enn den tiltrekker seg dem...... I alle fall er det ikke mange som kommer på besøk. Men jeg synes det er litt morsomt likevel.


I morgen skal jeg ha bakedag sammen med ene barnebarnet mitt, Aimée. Det er sånt som gjør adventstida ekstra koselig. Da blir det pepperkaker og lussekatter. Etterhvert blir det vel litt lefsebaking også. Og så må jeg lage sylteflesk, -blir liksom ikke helt jul uten. Og en del gjærbakst. Folka mine er ikke veldig glad i tørre kaker, så typiske julekaker lager jeg aldri. Men kanskje det blir en ladning med fattigmann, -for min skyld :)
Nå skravler jeg i vei her... Sikkert kjempeinteressant! Et par bilder til så skal jeg takke for meg.


Stjerna i englekoret :)

Husk å ta tid til å stoppe opp litt i denne førjulstiden som kan være både intens og stressende. Pustepauser er viktig. Koble av fra mas og jag. Fokusere på det som gir liv og energi. Det skal ikke så mye til mange ganger.

En riktig god 2. søndag i advent til deg!

Bibbiklem


lørdag 12. november 2016

Jeg er høy, gira, totalt over the moon!

Beklager mitt voldsomme statement, men sånn er det bare. Har vært på en av de beste konserter ever, og det i lille Sarpsborg. Good Vibrations, -juleshowet på Gleng med Jonas Groth og Eirikur Hauksson, og et eminent band bestående av Jon-Erik Gretland, Dag Anders Sandell, Johannes Groth og Tore Johannes Skauen. Hvis jeg skal gi terningkast etter denne happeningen velger jeg å snike inn en ekstra terning og gi dem terningkast 12!!!


Og hvis journalisten fra SA skulle finne på å skrive noe ufordelaktig om guttas prestasjon i kveld kommer jeg til å gå bananas. Jonas sin vokalprestasjon var langt utover hva jeg hadde forventet, enda jeg VET hvor god han er. Og Eirikur da, med sin råe rockestemme! Og alle stemmene de hadde lagt på låtene, og instrumenttrakteringen til musikerne. Jeg ble helt satt ut og har kost meg noe så vanvittig i kveld. Kan jeg si det tydeligere?

Folkens, hvis dere liker 60-tallsmusikk, - sørg for å skaffe dere billett. Dere kommer ikke til å angre!

Værsågod Jonas og dere andre, for gratis reklame på bloggen min. Det er dere så til de grader verdt.
Og tusen tusen takk for et fantastisk show!

Bibbiklem

torsdag 10. november 2016

Mitt eget skjulested

Bilde lånt av followersofchrist.blogg.no

Jeg har sluttet å ha sterke meninger offentlig. Kanskje dere har merket det? Jeg trår varsomt med hva jeg står inne for politisk og også på enkelte andre felt. Det ble bare for slitsomt å skulle bli stilt til veggs og måtte forsvare standpunktene sine i tide og utide. Og folk kan være ganske ufine så lenge de sitter bak et tastatur. Jeg meldte meg ut.
I dag har jeg sittet og lest en del kommentarer på facebook og andre steder etter valget i USA. Må innrømme at det har klødd litt i fingrene etter å kommentere både det ene og det andre, men jeg har behersket meg. Jeg kan nemlig også merke hvor lett det kan være å slenge med leppa når jeg sitter bak tastaturet. Det er så utrolig mange usaklige meningsutvekslinger og ufine ytringer. Jeg blir bare trist av det. 
Det jeg VIRKELIG har registrert i dag er at det er mange som uttrykker en usikkerhet innfor fremtiden. Mange opplever frykt og uro. Plutselig har 3. verdenskrig blitt et tema. Noen snakker om å hamstre hermetikk og tørrmat. Det er så uvirkelig alt sammen.

Da går tankene mine til Salme 91 i bibelen. En av favorittsalmene mine. Den starter slik: "Den som sitter i Den Høyestes ly og bor i Den Allmektiges skygge, han sier til Herren: min tilflukt og borg, min Gud som jeg setter min lit til"

Det finnes altså et sted vi kan sitte og bo, som blir en tilflukt og borg og som vi kan sette vår lit til. Sitte og bo. Smak litt på de ordene. Den som sitter hos Herren og bor i Hans skygge, for ham blir Herren et vern. Det lønner seg å finne den plassen, for det finnes ikke noe tryggere sted. Det er ikke et sted man bare stikker innom i ny og ne. Nei, det er et sted man gjør til sitt hjem, en permanent bolig, utgangspunktet for alt annet vi gjør.
Jeg har hatt tider i mitt liv da det stedet har vært mitt eneste holdepunkt, min eneste trygghet. Det har virket som alt rundt meg har rast sammen, men der, -i Den Høyestes ly og i Den Allmektiges skygge, 
-der har jeg funnet trygghet. Der har veien videre blitt til. Der har det blitt hvisket ord inn i øret mitt som har skapt nytt håp. For alt i verden gir jeg ikke fra meg den plassen!

Hvis du ikke har funnet den plassen enda er det kanskje på tide. I stedet for å bekymre deg for framtida kan du heller gjøre deg kjent på det beste stedet av alle. Da er du forberedt hvis trykket utenfra skulle bli stort. Les gjerne hele Salme 91. Den er helt fantastisk.

Her fra min lille skrivekrok ønsker jeg deg en riktig god og velsignet natt.

Bibbiklem

 

mandag 31. oktober 2016

Dagen da jeg "sluttet å be"


Dette var kanskje en dramatisk overskrift, men det er ikke så ille som det høres ut som. Det er bare det at ordet "bønn" kan gi mange forskjellige assosiasjoner, og det var en tid da nettopp det ordet gav meg prestasjonsangst og dårlig samvittighet. Det var knyttet visse forventninger til ordet, -forventninger som hadde bygd seg opp gjennom lang tid og som gjorde at jeg aldri følte at jeg ba riktig, eller lenge nok, eller ofte nok. Det ble et krav å be, en religiøs plikt, og gleden over det ble borte.

En dag nådde jeg et metningspunkt. Jeg gikk til Gud og sa at "nå gidder jeg ikke mer! Jeg orker ikke å sloss med meg selv hver gang jeg skal snakke med deg. Det må få komme innenfra, ikke som en klam plikt". Og så sluttet jeg å be. Og jeg bestemte meg for å ikke ha dårlig samvittighet for det.

I stedet for å "sette av tid" med Gud hver dag, begynte jeg å ta ham med meg i alt jeg gjorde. Jeg tok meg i å gå og småsnakke med ham til stadighet. Jeg prata med ham når jeg kjørte bil, delte gleder og sorger, irritasjoner, frustrasjoner og bekymringer. Sakte, men sikkert, vokste det fram en måte å omgås med Gud på som jeg hadde hatt som nyfrelst, men som var blitt borte under vandringen. Jeg hadde fått mye undervisning om bønn, bønneteknikker, syv veier til bønnesvar osv osv, og nesten umerkelig hadde bønnelivet mitt blitt forvandlet fra fellesskap med min Herre til teknikker og metoder. Ikke rart at gleden ble borte!

Jeg elsker den nye formen bønnelivet mitt har tatt. Eller mangel på form, for den saks skyld. Det er nydelig å stå opp på morgenen og vite at enten jeg rekker en bønnestund eller ikke før jeg går på jobb, så er Gud med meg hele dagen uansett. Vi har alltid en trivelig prat i bilen, der jeg forteller ham at jeg veldig gjerne vil at han skal involvere seg i dagen min. Fra hjertet mitt renner det gjerne ut noen kjærlighetserklæringer fordi jeg er så takknemlig for å ha ham i livet mitt. 

Det er også tider da jeg kjenner en sterk bønnebyrde for enkelte mennesker eller situasjoner. Da handler det ikke lenger om mitt personlige forhold til Mesteren, men om den tjeneste han vil jeg skal gjøre for ham. Da kan det hende jeg lukker meg inn på et rom og ber til jeg kjenner at byrden letter fra hjertet mitt. Av og til setter jeg av noen dager til faste og bønn, for å falle ordentlig til ro innfor ham og ha god tid. Det pleier å være givende dager.

Det som snudde om på mitt slitte bønneliv var at jeg begynte å omgås Gud på en naturlig måte. Jeg la vekk det "religiøse og andektige" og valgte å være sann innfor ham. Det hender jeg sier til ham: "Nei, nå må vi ta oss en kopp kaffe og prate litt". Da føler jeg at han smiler til meg. Han liker at jeg er litt rar, -han er jo tross alt den som har skapt meg sånn. 



Jeg vet ikke hvorfor jeg skriver alt dette. Det er jo egentlig ganske personlig. Har bare gått med disse tankene noen dager og tenkte at jeg får gi dem utløp et sted. Heldige meg som har en blogg....

Nå får jeg se å komme meg til sengs. En riktig god natt til deg som sitter og leser dette sent på kvelden. Håper det har gitt deg litt positivt input.

Bibbiklem




søndag 30. oktober 2016

Påfyll til sjelen

Når jeg kjenner at jeg er litt sånn småstressa på innsiden er det én ting som alltid hjelper. Det slår aldri feil, det er helt gratis og det gir masse energi.
Stikkord: Bål, fugler, kaffe, kamera.

I går fylte jeg på med ny energi og koste meg skikkelig. En gammel stol med en skinnfell å sitte på i skaukanten, bålpanna og de små vennene mine. Jeg har vært dårlig på å sette av tid til sånt den senere tid og jeg merker at jeg blir mye mer mottakelig for indre stress og jag når jeg overser den biten. Naturen har noe beroligende og fredfylt i seg, og det er bare dumt å ikke benytte seg av det.

Fikk noen fine bilder i går. Fuglene begynner å bli vant til å ha meg i nærheten nå, og flaggspetten som fløy på kjøkkenvinduet og fikk seg en durabelig smell her om dagen, lar meg nå komme helt nærme når han spiser. Gemalen tok ham inn og lot ham få komme til hektene, og da skjønte han kanskje at vi er snille mennesker her i huset :)

Dette er hva jeg nyter når jeg sitter ute og koser meg.









I dag er en ny dag. En flott høstdag med sol og blå himmel. Har planer om å tilbringe mye av tiden i dag utendørs. Samle energi til de mørke vintermåneden som ligger foran oss.
Ha en velsignet søndag!

Bibbiklem