Morgenstund

Tidlig lørdag morgen. Det er helt stille ute, ingen vind, noe som er svært uvanlig nå for tiden. Jeg lager meg en kopp te i den nye, fine koppen min, finner fram bibel og pledd og setter meg ut. Tåka henger over jordene, det lukter nyslått gress fra hagen vår og fuglemor og fuglefar er forlengst i gang med å bringe mat til reiret i mønet på huset.

Jeg har en morgenprat med Mesteren over tekoppen. Så enkelt, så naturlig. Jeg minner ham på alle mine og ber ham verne om dem i dag. Så dukker det opp andre mennesker i tankene mine og jeg legger fram dem for ham også. Ellers blir det en del prat om løst og fast. Mye takk, fordi jeg har så veldig mye å takke for.

Gråtass kommer smygende ut fra buskaset. Han vil gjerne ha matmors oppmerksomhet så jeg lager plass til ham på fanget, sammen med bibelen. Han koser og maler og er visst svært fornøyd.

Jeg lukker øynene og lytter. Og lukter. Mediterer litt på et skriftsted jeg leste: "Men dere kjenner Ham, for Han blir hos dere og skal være i dere." Ja, jeg kan virkelig si meg enig i det. Jeg kjenner ham, han er hos meg og han er i meg. Sannhetens Ånd.

Jeg har masse å gjøre i dag, men denne nydelige morgenstunden har virkelig staket ut kursen for resten av dagen. Fred i hjerte og sinn.

Ha en velsignet dag, du også!

Bibbiklem

Takk, takk, takk!

"Medvandrer" av Helge Bøe

Nå må jeg virkelig få lov til å si TUSEN TAKK til alle dere som var innom og leste innlegget mitt "En taus kriger". Jeg har aldri, noen sinne, fått sånn respons på et blogginnlegg. Det har rent inn oppmuntringer på Facebook, mail og sms, og mange kjenner seg også igjen i det jeg skrev (dessverre).
Jeg har ikke tenkt å dvele mer ved det nå. Da jeg skrev det var det som om jeg "skrev av meg" noe som hadde vært tungt og plagsomt og det ble så lett etterpå. Utrolig at jeg måtte dele det med "halve verden" før jeg kunne sette den streken bak meg!

Vi går alle gjennom ting som er vanskelige i livet. Det er ikke alltid så lett å gjøre noe med det selv, så vi trenger hverandre. La oss derfor være våkne så vi ikke angriper de vi er kalt til å gå sammen med på veien. Du og jeg har ikke alle svarene for alle andre, vi har mer enn nok med å passe på at vi holder oss på veien selv. Å oppmuntre, hjelpe og løfte hverandre fram er det beste vi kan gjøre for hverandre. Det kler ikke noen av oss å være surmaga!

Med disse ordene vil jeg ønske dere alle en riktig god helg. Selv har jeg en ukes ferie foran meg som skal fylles med spennende opplevelser i nærmiljøet og vedlikehold av vennskap. Det er gull verdt!

Bibbiklem

En taus kriger

Røsten min har stilnet de siste årene. Over tid og nesten umerkelig har jeg blitt mer og mer lavmælt. Der jeg før talte ut med overbevisning og autoritet kommer det nå noen ynkelige pip. Hva er det egentlig som har skjedd?

For en del år siden opplevde jeg at Jesus talte klart og tydelig til meg om å tre fram. Jeg ville ikke, for det er mye mer behagelig i skyggene, gjemt bak andre. Det å få lyset satt på seg selv kan være krevende. Man blir plutselig en person som andre på død og liv skal mene noe om.
Men etter en tid med mye bønn og nøye overveielser valgte jeg å tre fram. Jeg satte i gang et bønnearbeid, var ute og prekte og involverte meg i forbønn for andre. Det var en stor glede og velsignelse i å få leve og tjene min Herre på den måten. Jeg følte meg hel.
Men så begynte kritikken å komme og jeg var fullstendig uforberedt. Alt hadde jo vært så bra. Det hadde vært mye positiv tilbakemelding både vedrørende bønnearbeidet og preknene mine. Folk ble møtt av Gud i møtene Hans-Erik og jeg hadde og det var stadig mennesker som tok kontakt. Jeg trodde alt var bra, -og hadde skjoldet nede.

Jeg taklet ikke kritikken. De små stikkene som kom fra uventet hold. Det lavmælte snakket bak ryggen min når de trodde jeg ikke hørte. Blikkene. Den offentlige irettesettelsen. Det ble vanskeligere og vanskeligere å stille seg fram. Følte at jeg ble veid og målt. Jeg begynte å tro at jeg ikke hadde noe å komme med og fokuset ble mer og mer på meg selv og min egen utilstrekkelighet.

Jeg har aldri følt at jeg har vært dyktig, -verken på å lede møter eller å preke. Har alltid vært veldig klar over min egen utilstrekkelighet under forberedelser til møter. Men jeg har hatt en brann i hjertet og en inderlig lengsel etter å få dele Jesus med andre. I all min enkelhet.

Jeg mistet frimodigheten, -og kanskje også troen på at jeg var brukelig i Guds rike. Trakk meg tilbake. Begynte å få angst for å gå på møter. Orket ikke å treffe kristne mennesker. Følte at jeg måtte sette på meg en maske og spille en rolle.
Denne tausheten har vart noen år. Hele tiden har jeg elsket Jesus av hele mitt hjerte. Han er min klippe, trygge havn, selve grunnvollen i livet mitt, og Han har tatt hånd om meg denne tiden. Det har absolutt vært en periode av selvransakelse. Jeg har plukket meg selv i småbiter, jeg har grått, følt meg fullstendig unyttig og ikke sett noen utvei. Men hele tiden har Han hvisket oppmuntrende ord til meg: "Jeg er hyrden din, Birgit. Ikke vær redd. Det kommer en ny blomstringstid."
Det har vært vonde år, men helt nødvendige år. Det handler om å dø bort fra seg selv. La vingårdsmannen beskjære treet og gi det tid til å hente seg inn.

Inni meg bor det en krigerske. Jeg har kjent henne der inne hele tiden. Hun har brukt tiden på å kvesse sverdet og olje rustningen. Hun har speidet ut landet, regnet på hva krigen vil koste henne og skaffet seg et større skjold. Det nærmer seg tiden da hun er klar for å rope igjen, og denne gangen kommer hun til å rope HØYT!

Bibbiklem

Et sukk av takknemlighet

I dag var det usigelig deilig å komme hjem fra jobb, slenge seg ned i stolen ute blant alt ugresset og spise lunken wienerpølse og loff til middag. Det var så deilig å bare sitte der og kjenne varme solstråler, lese gamle blader og la alt rundt meg seile sin egen sjø.
Noen ganger blir jeg så opphengt i at ikke alt er på stell. At jeg ikke har rukket å luke eller få uteplassen til å se ut som en vakker sommerstue. At kurven med stryketøy knapt er synlig lenger, at jeg har to blomsterpotter som fortsatt ikke er fylt med sommerblomster og at resten av stenene på gårdsplassen skulle hatt en omgang med høytrykkspyleren.

Men ikke i dag. Nei, i dag var jeg bare veldig takknemlig for at jeg har et fredelig hjem å trekke meg tilbake til. Et sted som gir pusterom og oppdrift. Jeg kan sitte og kjenne den nydelige lukten fra de forvokste jasminbuskene, høre vinden suse i tretoppene og bare puste dypt.

Fytte grisen så heldig jeg er!

Bibbiklem

På høyden i Everglades

Ferie er GØY!
Det er også gøy å komme hjem og se gjennom alle bildene man har tatt og se om det finnes noen blinkskudd der. Bildene i dag er fra Everglades nasjonalpark i Florida. Det er bilder av Everglades wildlife, en drøm for en som meg, som elsker å ta bilder av fugler og dyreliv.

Det var VARMT, det var fuktig, og selv med mengder av insektsspray ble det mange bitt. Veldig beroligende når guiden vår fortalte at i Everglades er det ikke først og fremst alligatorene du skal frykte, men myggen......

Det var mange av dem!

Det var flere som misunte meg zoomen den dagen :)

Det er utrolig moro å få oppleve sånt på nært hold. Vi har besøkt Everglades før og det er garantert et sted jeg kunne tenke meg å dra tilbake til senere også. Men å vasse rundt i sumpene på egenhånd gjør jeg IKKE. Dette var under trygge forhold med en guide som forklarte oss tydelig hva vi kunne gjøre og hva vi ikke kunne gjøre.

På høyeste punktet i Everglades, -et utsiktstårn.

Fikk også en tur med luftbåt. Veldig artig å suse gjennom sumpene i høy hastighet for deretter å tøffe sakte avgårde og se alligatorene svømme rundt båten.

Det er alltid godt å komme hjem igjen, heldigvis, men jeg er fristet til å hente fram ullsokkene som jeg la vekk før vi dro. Litt stor overgang fra 32-38 grader til 12 som det er i dag.

Nå skal jeg roe ned i pinsen, prøve å få jetlaget ut av kroppen og sørge for å være klar for jobb igjen til tirsdagen.

Ha en riktig god pinse!

Bibbiklem

Motehater

Ja, det er meg, det. Selverklært motehater.
Det irriterer meg så borti natta at det sitter noen et eller annet sted og bestemmer at "i år skal vi bruke sånne klær", og så tjener de rått på at butikkene kun tar inn de moteriktige klærne, og dermed tvinger folk til å bruke dem.....

Ok, du skal få en forhistorie til dette utbruddet mitt. Jeg var på et kjøpesenter i går for å kjøpe meg en collegejakke. Ikke treningsjakke, men samme type, bare litt finere. Det hadde jeg sett for meg. Har jo hatt noen sånne tidligere som jeg har vært veldig glad i. Piece of cake, trodde jeg. Men det var det ikke. Alle sånne typer jakker var nå 10 cm kortere og mye videre. Jeg klarte rett og slett ikke å oppdrive en slik jakke med normalt utseende, bortsett fra de grå og svarte som gjerne brukes til trening.
Jeg vet at dette ikke er verdens undergang og at verden står overfor mye større kriser enn dette. Men det er bare så fryktelig irriterende. Det gjelder jo ikke bare jakker, men mange typer plagg. Har dere f.eks oppdaget at strikkajakker ikke har knapper lenger? Og at de som regel svinger UT fra midten. Har man ikke timeglassfigur fra før så får man det i alle fall ikke med sånne klær.

Her om dagen leste jeg at det nå er moderne med glidelås på baken på jeansen, og at glidelåsen helst skal være åpen. Jentens svar på saggebukser, tenker jeg. Jeg klarer ikke i min villeste fantasi å fatte at noen vil gå med sånt, men så skal det jo også sies at jeg har rundet 50 (for noen år siden....)

En gang i blant kan jeg finne noen plagg jeg liker, men da kan du være sikker på at de er ekstremt utringet, enten foran eller bak. Eller gjennomsiktig. Jeg har i grunnen ikke så veldig behov for å vise fram verken valker eller noe annet. Sånt kan fint få lov til å være skjult bak klærne..... :)

Kanskje jeg er sær, men er det for mye å be om at i alle fall NOEN kan selge noenlunde normale klær. Sånne helt vanlige klær, uten masse dilldall, for de som måtte like det.

Kjære leser, hvis du vet om en butikk som selger vanlige collegejakker med glidelås og fine farger, kan godt ha hette og være litt INNsvinget i livet, så vær så snill og innta kommentarfeltet mitt. Da kommer jeg sannsynligvis til å hamstre for å ha i årene framover.

Bibbiklem  

Kaffeprat på en lørdag

Noen ganger er det helt allright. Helt allright å nyte formiddagen i solveggen. Vaskehjelpen tar hånd om klesvasken (Miele, heter hun) og jeg har bestemt meg for å ta et par tre timer i ro og mak før jeg går i gang med å sortere klær og rydde litt i klesskapene. Kjenner behov for å pakke vekk ulltøy og votter nå, og satser på at Kong Vinter har gjort seg ferdig for denne gang.

Har lagt ei krevende arbeidsuke bak meg og etter sånne uker blir alt det nære og kjære veldig dyrebart. Jeg er så uendelig takknemlig for alle jeg har i livet mitt, -familie og venner, trygghet og nærhet. Og gode kolleger. Det er så viktig å se hva man har og være takknemlig for det, og ikke ta våre nærmeste for gitt. I min bransje blir vi daglig påminnet om at livet er skjørt og at alt kan forandre seg på et øyeblikk.

Etter det forrige innlegget mitt må jeg kanskje presisere at jeg sitter ikke her ute i Skjeberg og gråter over skogen som ble borte. Neida! Faktum er at jeg har fått et fantastisk fugleliv rundt dørene. Masse fugler jeg aldri har sett her før og du kan tro jeg koser meg. Har hengt matstasjonene foran kjøkkenvinduet igjen og jeg kjenner glede langt inn i hjertet for hver ny fugl som dukker opp.

Enda morsommere er det med ekornet. Vakre Nøtteliten har blitt mye tryggere og kommer og spiser frø under kjøkkenvinduet nå. Den eneste ulempen med det er at han trigger jaktinstinktet i de to kattene våre. Jeg håper bare han overlever! Normalt er kattene ganske late og gidder ikke å jakte så mye lenger, men det skjer noe med dem når de ser Nøtteliten.

Jeg fikk en herlig katalog i posten i dag. Før pleide jeg å få kataloger fra Ellos, Sparkjøp og Ikea, men det gidder jeg ikke lenger. Bortimot totalt uinteressant. Men når katalogen fra Home & Cottage kommer er det nesten så jeg blir litt andektig.... :) 

Da må jeg lage meg en kopp espresso og koble ut alt annet for en stund.

Jeg vet ikke hva det er med Home & Cottage som treffer meg så veldig, men jeg ELSKER den butikken. I Sarpsborg begynner de å bli kjent med meg nå, tror jeg. Jeg kan gå der i lange tider og bare NYTE synet av alle de fine tingene. Og bildene i katalogen deres er så flotte og stemningsfulle at jeg som fotoentusiast henger meg skikkelig opp i det visuelle og måten de tar bilder på. 

Ja, kall meg gjerne rar, men sånn er det.

Tenk å kunne innrede hele huset i Home & Cottage stil! Gemalen hadde nok gått fra konseptene om jeg hadde begynt å dra inn i huset de møblene jeg VIRKELIG liker. Vi har litt ulik smak, men det lever jeg godt med. Kan heller kose meg med å drømme meg litt bort innimellom. Det er helt gratis og fullstendig uten begrensninger.... Fantastisk at Vårherre har utstyrt oss med evnen til å drømme. Gjett om jeg er glad for det!

Men nå får jeg si takk for praten og prøve å få gjort litt husmorsysler også. Og bare for moro skyld vil jeg avslutte med et bilde av den enøyde katten jeg traff på Rhodos i fjor. Stakkars, lurer på hva han har vært utsatt for....

God helg!

Bibbiklem

Dagen da skogen "min" forsvant

Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle bli SÅ lei meg når det først skjedde. Jeg har jo lenge visst at skogen ovenfor huset vår skulle hogges, men når det først skjer blir det så dramatisk. Hadde kanskje ikke sett for meg at de skulle jevne absolutt alt med jorden...

Jeg bebreider ikke bonden. Det er hans skog, og trærne skal hogges. Men det er bare det at de trærne har alltid vært der. Vi har bodd her i over 30 år, og de har vært en del av det jeg ser hver dag. De var en del av opplevelsen da vi var her og så på huset første gangen og det var utenkelig at de skulle bli borte. Skogkanten har også for meg vært en ren rekreasjon lenge. Hadde lagd meg en liten krok med benk, bord og bålpanne. Der matet jeg fuglene, og ekornene kom og spiste hver morgen kl. 6.30. Jeg kunne stå opp tidlig på morgenen, fyre opp bålpanna og spise frokost der ute. Jeg satt der og leste eller tok bilder av fuglene. Nå frykter jeg at fuglene forsvinner. De får jo ingen trær å gjemme seg i eller grener å fly inn fra.

Ja, dette var min første reaksjon og mine første tanker da jeg kom hjem fra jobb på tirsdag og skogen "min" var bort. Må innrømme at det rant noen tårer. Det ble så sårt. Var akkurat som det ikke var "hjemme" lenger.
Men så har dagene gått og sakte men sikkert har jeg begynt å venne meg til det. Jeg begynner faktisk å se noen klare fordeler, og det hadde jeg ikke trodd. Når trærne er borte får vi sol mye tidligere på morgenen. Ja, i det store og hele har det blitt MYE lysere rundt oss. Det var veldig koselig å se sola skinne inn gjennom kjøkkenvinduet her en morgen. Det har faktisk ikke skjedd før, såvidt jeg kan huske. Det er også sunt for huset å få mere luft rundt seg, og jeg tipper at plenen foran kjøkkenvinduet kommer til å få bedre kår framover. I går kveld så jeg også stjernehimmelen gjennom kjøkkenvinduet. Nydelig!
Hva så med fuglene? Vel, de er jo vant med å få mat her, så de har funnet veien tilbake. De dukket opp i går morrest, og du kan tro det var en lady som jublet da jeg så dem. Da ble det både takk og lov og halleluja! Fuglematerne henger nå på skjulet og der er det full aktivitet. Når de har fått ut tømmeret skal jeg nok få rigget til en koseplass igjen, selv om det blir uten skogen i umiddelbar nærhet.

Joda, jeg er bare positiv nå. Selv om jeg fortsatt synes det er litt rart og snaut her, så er det absolutt "hjemme", og nå får vi bare lete etter nye muligheter til å gjøre det trivelig.

Bibbiklem 

De enkle gleder i livet

Endelig! Jeg kjøpte meg et lite søtt sett til å plante urter i for noen måneder siden. Egentlig var det tenkt som julegave til noen, men så fikk jeg så lyst på det selv at jeg gjemte det langt inn i skapet..... Jada, du gjør sikkert sånn noen ganger, du også!

I kveld fikk jeg sådd frøene, så nå blir det snart urter på kjøkkenet. Koselig. 

Jeg får alltid en følelse av at jeg muligens kan ha litt grønne fingrer når våren kommer, men det viser seg ofte at det bare er et sterkt ønske. Et eller annet skjærer seg som regel. Men tre urtekrukker skal jeg klare å håndtere.

En sommer hadde jeg en kjempeflott krukke med basilikum og en med timian. De vokste seg store og robuste, jeg hang kvister til tørk på kjøkkenet og det luktet så godt. Neste sommer skulle jeg prøve igjen, men da var det helt umulig. Basilikumen ville ikke trives, så jeg måtte bare gi opp! Har ikke prøvd siden. Men nå har jeg lest meg opp litt og tror det skal gå bra :) 

Farger er lettere å håndtere, synes jeg. Har forelsket meg i disse akvarellblyantene og diverse andre ting jeg har anskaffet meg. Lek med blyant og farger er min store avkobling for tiden og jeg har oppdaget måter å gjøre ting på og teknikker som jeg aldri har vært borti før. Kjempeartig! Enkelt og elementært, -da henger ladyen også med og kan kose seg.

Det handler om å gjøre ting som gir energi i stedet for å tappe. Det er altfor mye som tapper en for energi i dagens samfunn. Mer enn noen gang tror jeg på å senke farten og ikke føle at man har sløst med tiden hvis man bruker mer enn et kvarter på ett eller annet. Det er godt for sjelefreden å ta det med ro. Husk det!

Bibbiklem

NÅ er det vår

Bilde fra google

Jeg skjønte det plutselig da jeg hørte en velkjent lyd. Det er ingen vakker lyd, men jeg elsker den. Jeg hører den hver vår og høst. Svaner i flokk. De bråker noe aldeles forferdelig, men det er en lystig lyd i mine vårlengtende ører. Hver vår kommer de i flokker over jordene her. Mange! Vi bor tydeligvis midt under reiseruta deres. Jeg har ofte tenkt at de må jo bruke fryktelig mye energi på å lage den lyden hele tiden. Grunnen til at jeg tenker det er at da jeg skulle føde mitt første barn fikk jeg streng beskjed fra jordmor Stomperud om å holde munn og ikke lage masse lyder. Jeg skulle heller bruke kreftene på å presse!! Så da tenker jeg at de kanskje burde holde munn og bruke kreftene på å fly.... Men lyden tjener helt sikkert en hensikt og jeg bør slett ikke blande meg borti hvordan fuglene kommuniserer. Der stiller jeg svak, for å si det sånn :)

Men i alle fall; alle vårtegn mottas med takk. Bortsett fra møkkete vinduer (et sikkert vårtegn) og støvete hus. I dag har jeg lagt litt kjærlig omsorg i rengjøring, siden jeg skippa det forrige helg. Og når jeg først begynner å se meg rundt går det opp for meg at det skal en del mer til enn LITT kjærlig omsorg for å få alt på stell. Men er det så nøye, da? Heldigvis er jeg ikke der jeg var før, at jeg fikk helt hetta hvis ting ikke var tipp topp. Nå er det masse som ikke er på stell, og hetta har blitt borte. Takk og lov. Nå begynner jeg å glede meg til å gjøre klar grillkroken vår, finne fram utemøbler og nyte sola. Akkurat nå sitter jeg faktisk med kaffekoppen i solveggen og synes livet er fantastisk!

De siste dagene har jeg gjort en ny oppdagelse når jeg har lest bibelen. Jeg ser at gjennom hele Skriften driver Gud og utbroderer hvem han egentlig er. Han forteller sitt folk: Se på meg, se hva jeg har gjort, se hva disse hendene har fått til. Jeg spente ut himmelen og grunnla jorden, jeg skapte alt og gav det til dere. Jorden er en skammel for mine føtter, -så stor er jeg. Hvorfor går dere rundt og frykter da? Jeg er deres skjulested, jeg dekker dere og dere finner ly under mine vinger, jeg holder min hånd over dere og dere er mine. Hvorfor tør dere ikke å stole på meg? Tror dere ikke at jeg står bak mitt ord? Tror dere ikke at jeg har makt til å oppfylle mine løfter, eller tror dere ikke at jeg VIL oppfylle mine løfter? Hvorfor setter dere spørsmålstegn ved min trofasthet og min miskunnhet? Jeg ELSKER dere jo! Dere sier at dere tror på meg, men oppfører dere som om jeg er en svikefull og lunefull Gud. Mitt Ord er sant, mine løfter er sanne, men dere erfarer det ikke fordi dere ikke våger å handle på mitt Ord. 

Det er ingen fordømmelse i dette. Jeg opplever at Han heller oppmuntrer meg til å ta Ham på ordet, stole på Ham og ikke la meg vippe av pinnen av ting som kommer i min vei. Noen ganger må vi ta noen trosskritt, tro før vi ser, fordi vi vet at Han er trofast og ikke vil svikte oss. Han maler i alle fall sin storhet ut for meg nå om dagen og jeg blir så overveldet av det jeg ser. Jeg mediterer på Hans ord, og da blir Han stor i mitt hjerte. Og nær.

Vel, dette var noen tanker denne lørdagen. Nå skal jeg straks avgårde og feire svigerinne og svoger som tilsammen feirer 165 år i dag. Det er virkelig noe å feire!

Ha en strålende lørdags ettermiddag og kveld, du også.

Bibbiklem