Før dagen starter

De første tidlige timene på dagen, de stille morgentimene før dagen våkner til liv, - de er Guds gave til meg. Særlig på sommeren. Stå opp, åpne verandadøra, kjenne den friske morgenduften, sette på kaffen, ta på seg noen lette klær og koste på seg en tannpuss. Så er det å finne fram bibelen, skjenke seg en kopp rykende varm kaffe og sette seg i solveggen og starte dagen med både åndelig og sjelelig påfyll. Den åndelige biten kommer fra bibelen og min daglige morraprat med Gud. Påfyll til sjelen kommer når jeg lukker øynene og lytter til fuglenes fantastiske morgenkor, hører løvet som rasler i vinden eller ser en rådyrmamma på tur med ungen sin. Begge deler er for meg som å sette seg ved en frisk kilde og drikke til jeg er i balanse.

Det var en som sa til meg i går at han ut fra det jeg deler på Facebook skjønner at jeg er flink til å kose meg. Ja, jeg er det, og livet har lært meg at det er helt nødvendig. Jeg har en hektisk hverdag og i jobben min møter jeg hele tiden mennesker som er i dyp sorg. Uten balanse i eget liv ville det vært vanskelig.

Jeg er veldig opptatt av å feire livet og markere det som er positivt, og jeg er flink til å stoppe opp. Det handler om de små øyeblikkene. Ta kaffepausen ute på kjellerlemmen i stedet for foran pc´en, stoppe 2-3 minutter i veikanten når jeg ser et vakkert landskap, ta inn over meg roen som er i en kirke når jeg kommer dit for å ha en begravelse osv osv. Livet er så mye mer enn å stresse fra den ene oppgaven til den andre og vi går glipp av så mye når vi lever sånn.

Men det som VIRKELIG er viktig i livet er de menneskene vi møter på vår vandring. At vi SER dem og at de føler seg SETT av oss.

"For Gud er alle mennesker like viktige" var det en kar som sa til meg her om dagen. Han var en som påberopte seg å ikke ha noe forhold til Gud, men den setningen lå igjen etter ham som en sannhet og en påminnelse.

God søndag!

Bibbiklem

En "hellig" halvtime i Nice

I en stille sidegate i Nice legger jeg merke til en eldre, rusten herremann og en yngre kar med krøllete hår og hestehale som ser ut til å være langt inne i en dyp samtale. Det er noe med dem som fanger oppmerksomheten min. Noe med stilen, uttrykket, intensiteten. Jeg ser meg litt rundt og oppdager at jeg står utenfor en butikk og at det står staffelier i alle mulige størrelser utstilt utenfor døren. Hjertet gjør et hopp når jeg skjønner hva slags butikk det er. Jeg går mot døra og med ett bein innafor kjenner jeg lukta,   - den lukta du ikke finner noe annet sted enn i sånne butikker. Det lukter litt gammelt, det lukter maling, litt sigar og andre ting jeg ikke kan definere. Det er en fantastisk lukt, og mest av alt "lukter" det kreativitet.

Jeg står midt på gulvet, ser meg rundt, snuser inn lukta og får en sånn fantastisk god følelse inni meg. "Her kunne jeg ha jobbet", tenkte jeg, "blant alle fargene, penslene, skrivesakene, malingstubene, staffeliene, forklærne, lerretene, fyllepennene". Hadde jeg trodd på reinkarnasjon ville jeg der og da vært skråsikker på at jeg hadde vært kunstner i et tidligere liv. 

Jeg går med et smil rundt munnen mens jeg utforsker alt som ligger i hyller og på bord i butikken. Skissebøker, stilige pennaler og penselholdere, fargekart, tegnesett i kofferter av tre, malerskrin osv osv. Jeg har lyst til å kjøpe med meg både det ene og det andre, men prisene er stive og jeg tenker at "det får jeg aldri bruk for likevel". Du verden som jeg angrer på at jeg ikke tok med meg det tegnesettet!! Selvfølgelig ville jeg fått bruk for det. Selv om jeg ikke er så flink så elsker jeg jo å tegne, når jeg er i rette humøret.

Det står en ung jente bak disken og jeg kommer i prat med henne. Forteller at jeg synes det er en fantastisk butikk og at det lukter så utrolig godt der inne. Hun lyser opp og forteller at hun også elsker den lukta, men at det er få som registrerer den eller kommenterer den. 

Det gjør på en måte godt for sjela å være på sånne steder. Kan ikke forklare hvorfor, men det gir en slags godfølelse som jeg tar med meg lenge etterpå. Når jeg forlater butikken står de to herrene fortsatt utenfor og prater og jeg sender dem et smil og en takknemlig tanke for at de "ledet" meg til den nydelige butikken.

Bibbiklem

PS. Jeg har lagt på et Hipstamaticfilter på bildene for å få fram noe av følelsen jeg hadde der og da.

Pludder på en lørdag morgen

Sen frokost, rykende varm kaffe, skikkelig vinter med snø. Sånn var starten på min dag. 

Jeg syntes det var så stille utenfor huset, ingen fugler eller fuglekvitter. Skjønte jo fort at uka har gått litt for fort og at jeg har glemt å fylle opp fuglekassene med mat til mine små venner. På med støvlene for å gi dem mat før meg selv, fikk jo så dårlig samvittighet nå når snøen har lagt seg og greier. Da jeg nærmet meg det fine stabburet med mat ble det plutselig liv i tretoppene. Litt fuglekvitter ble til masse fuglekvitter og plutselig var det full fart på fugleplassen. Jeg fylte opp alle kassene og har også hengt et lite hus foran kjøkkenvinduet for å få dem ekstra nært. Det får kun henge noen få uker for det blir fryktelig mye fugleskitt på trappa og i vinduskarmen, men du verden så koselig det er å sitte på kjøkkenet og se på dem. Jeg elsker det. 

Det er en koselig tid nå. Jeg elsker denne adventstemningen og jeg prøver å være flink til å stoppe opp og kjenne på den innimellom. I går fikk jeg kjenne skikkelig på den, både på godt og vondt. Satt i bilen på vei til jobben og så kom plutselig "Heim til jul" med Hekla Stålstrenga på radioen. Den vekka hele min nordnorske natur og tok meg med på en reise i tid og rom til barndommen juler. Jeg kjente lukta av salt sjø, følelsen av å komme hjem til et julepyntet hus uten selv å ha ansvar for det, så for meg mammas julegardiner og stive duker, fattigmann og rulle, kjente virkelig på savnet etter mamma og pappa. Jeg så svart hav, sjøsprøyt, mørketid, nordlys, vind som uler i hushjørnene. Den sangen utløste et hav av følelser i meg og tårene rant i strie strømmer. Det var vondt og godt på samme tid. Den avdekket nok et savn og et behov for å vedlikeholde den jeg er. Man kommer egentlig aldri bort fra røttene sine og selv har jeg i alle fall behov for å komme tilbake til dem innimellom.

Det er helt greit å stoppe opp og være litt nostalgisk innimellom, men det er ikke lurt å bli i den følelsen for lenge. Det er egentlig litt egoistisk. For nå er det nemlig sånn at vi er dem som andre kommer hjem til og det er mye mer verdt enn å sitte å mimre om gamledager. Vi er med og lager minner for kommende generasjoner og da er det opp til oss å sørge for at de får gode minner med på sin livsreise. Det er et viktig oppdrag.

La mitt lille innlegg i dag være en påminnelse om å skape gode minner i andres liv. Den muligheten har vi alle og det skal ikke så mye til.

Ha en god 3. søndag i advent helg!

Bibbiklem

Den eldgamle boka

 

Denne boka, med sitt eldgamle innhold, er min mest dyrebare skatt. 

Jeg er overbevist om at denne påstanden skaper mange forskjellige reaksjoner hos dere som leser dette. Noen vil være hjertens enige med meg, andre tenker at "ho der er hjernevasket" og for andre igjen vil det kanskje vekke vonde minner, kanskje en følelse av krav eller tanker om bud og regler.

Da jeg var helt ung var jeg redd for denne boka, -redd på en rar måte. Jeg følte at den hadde noe med seg, noe mer enn en vanlig bok. Det var noe hellig med den og jeg var redd for å åpne den eller ha den i nærheten av meg. 

Da jeg begynte i 9. klasse var jeg i en fase i livet der jeg var i opposisjon til litt av hvert. Jeg hadde ei klassevenninne som var kristen og en kristendomslærer som var ateist, og en dag bestemte jeg meg for å begynne å lese Bibelen for å slå fast at den var full av selvmotsigelser og på den måten ha noe å diskutere i kristendomstimene. Det gikk ikke helt som jeg hadde tenkt! Da jeg begynte å lese i Bibelen skapte det heller en lengsel i meg etter det som var hellig og rent. Jeg begynte å lengte etter å få Jesus inn i livet mitt, og midt i det skoleåret overgav jeg meg til Gud. Har jeg angret? Aldri en dag! Og fra da begynte jeg å elske Bibelen.

Du skjønner, denne boka er ikke en roman som man leser og blir ferdig med, eller bare en samling skrifter fra eldgamle tider. Det er Guds brev til meg. Han snakker til meg, oppmuntrer, oppdrar, inspirerer, veileder, skaper tro, gir innsikt og mye mye mer gjennom ordene i denne boken. Jeg finner løfter for dette livet og det neste. Derfor er også Bibelen min full av røde og blå streker, kommentarer, anmerkninger, utropstegn, gule lapper, dekortape og faktisk også tegninger og illustrasjoner. 

Hvorfor i all verden er Bibelen verdens mest solgte bok? Har du tenkt på det? Det er anslått at den er solgt i over 5 milliarder eksemplarer. I Norge er det Bibelen som er bestselgeren blant bøker hvert eneste år, og i følge nettsteder jeg har sjekket selges det rundt 90 000 bibler i Norge hvert år!!!

Jeg innrømmer at det er ting i Bibelen som kan være vanskelig å forstå, men for meg er ikke det noe problem. Det er som hvis jeg får servert et måltid mat og det ligger soyabønner på tallerkenen. Jeg legger soyabønnene til side og spiser resten :) 

Hvis du har lyst å lese Bibelen, men er ukjent med den, anbefaler jeg deg å starte med Johannes evangelium. Der får du et flott innblikk i Jesu liv og hva som var hensikten med Hans liv her på jorden. Det er kjernen i vår kristne tro og et godt utgangspunkt for videre lesning. Og har du spørsmål eller kommentarer som du ikke vil skal være offentlige må du gjerne sende meg en epost i stedet for å kommentere i kommentarfeltet.

Bibbiklem

Søndagsvibber

• Våkne uten vekkerklokke
• Surre rundt i nattskjorta
• Henge ut gårsdagens klesvask (Ja, jeg vet det er søndag)
• Fotografere en stor, grønn gresshoppe på døra til uteboden

• La hagens mest irriterende ugress bli en kilde til en meget velsmakende frokost. Jeg irriterer meg fryktelig over alle villbringebærbuskene som sprer seg med rekordfart. I dag ble de en velsignelse

• Drikke kaffe med Irish Creamsmak. Jammen godt at jeg, som er veldig glad i alle disse alkoholsmakene, er avholds 😊 Har ikke rørt alkohol på veldig mange år og lever godt med det
• Lukke øynene og ta inn alle lydene rundt meg. Noen lyder er forstyrrende, - de fokuserer jeg ikke på. Men lyden av fuglene i buskene rundt meg er skikkelig golyder
• Hente fram et kaffeservise som har stått på loftet i mange år og glede meg over "nytt" service. Jeg er glad i Black Design og sender en takknemlig tanke til venninnene mine som gav meg det i 40-års gave (for ei lita stund siden.......)
• Skrive notater til bloggen i ei fantastisk nyinnkjøpt notatbok. Jeg er stationaryfanatiker og når jeg kommer over notatbøker med kvalitetspapir er jeg solgt. I denne kan jeg skrive med alle slags penner uten at det blør igjennom. Jeg visste ikke at den var SÅ god da jeg kjøpte den så i morra blir det en tur innom Staples og se om de har flere igjen. Folk som meg får aldri for mange notatbøker.

Resten av søndagen? Vel, jeg hadde min hviledag i går, så i dag blir det å pusle med litt vindusvask, klesvask og annet nødvendig husarbeid. Skal nok få dagen til å gå.

Riktig god søndag!

Bibbiklem

Jeg skal bare, sa Albert Åberg

Jeg må bare, sier jeg.

Får ikke du også sånne øyeblikk under denne nedstenginga at du bare må ett eller annet?                       Eller at du har lyst å rive av deg tvangstrøya og være fri igjen? 

I dag er jeg der at jeg har lyst å lage masse mat og be inn en haug med venner. Spise, skravle, klemme, le. Ta igjen for hele det siste året, liksom. Men jeg kan jo selvfølgelig ikke det.

Sist søndag ble jeg sånn at "nå MÅ jeg bare ut til sjøen". Så for meg å sitte på et svaberg og bare lytte til bølgeskvulp og kjenne vinden i ansiktet. Nyte roen ute i naturen. Jeg regnet med at det ville være ro ute ved sjøen fordi det virket som om halve Sarpsborgs befolkning hadde parkert bilene sine ved turstiene her rund oss. Fant fram kameraet og Cirkel K koppen min, kjørte innom Beststasjonen i Stasjonsbyen og hentet meg en en deilig kopp cappuccino og en Toppris, satte Bob Dylon med "Gotta serve somebody" på full guffe i bilen og satte kursen mot Dusa. Der var det like mange biler som det ville vært ved elleve-tiden en søndags formiddag med strålende sol og 25 varmegrader! En halv time senere var parkeringsplassen smekk full av biler, og roen jeg søkte var erstattet med skravling, roping, latter, folk som tråkket fram og tilbake forbi den lille flekken jeg hadde gjort krav på. Jeg valgte å snu ryggen til dem alle sammen, prøve å koble ut, rette blikket mot havet, eller den fine svana som kom bort til meg, men det holdt ikke. Jeg skjønte brått at det var mange flere enn meg som hadde et "jeg-må-bare-øyeblikk" denne søndagen. Og jeg klandrer dem ikke!

Det er mye man kan savne i disse dager. Når jeg blar gjennom bildene mine på macen tenker jeg at jeg gjerne ville ha sittet på en liten fortausrestaurant sør i Europa med en kaffekopp og bare sett på livet, eller kjørt rundt i USA i en Mustang cab, eller gått på nattmarked i Thailand, eller, eller, eller....... Men man kan jo ikke begynne å fokusere på sånt. Det er lukusting det jeg snakker om her. Og ærlig talt, det jeg VIRKELIG savner er å ha mer kontakt med barnebarna i Froland! 

Det lureste vi gjør er å fokusere på det vi kan KAN gjøre og ikke det vi ikke kan gjøre. Det er greit at vi kan føle at vi nesten går på veggen en gang iblant, men vi kan ikke forbli i den følelsen. Å pleie de negative tankene og følelsene er nøkkelen til elendighet! Vi må finne fokuspunkter som er positive og skaper glede. Gjør noe for andre. Send en oppmuntring. Kjøp en blomst og sett på trappa til noen. Går tur i skogen. Bak en sjokoladekake og spis den med god samvittighet. Vi har det da tross alt veldig bra her i lille Norge, sammenlignet med mange andre land.

Over til noe annet:                                                                                                                                            I dag er det Palmesøndag og den viktigste kristne høytiden står for døren. For mange betyr det ikke mer enn at man får noen fridager, men for oss som tror på evangeliet er det som skjer i påsken selve grunnlaget og bærebjelken for hele vår tro.

Jeg leste i går i bibelen om noe som skjedde noen dager før påske. Det er en historie om en kvinne som heter Maria. Hun hadde en alabastkrukke med ekte og kostbar nardussalve, som hun ville salve Jesus med. Jeg blir alltid så beveget når jeg leser om denne kvinnen. Hun viste sin kjærlighet til Jesus ved å øse utover ham denne kostbare salven. Andre ble ergerlige på henne for at hun sløste med salven på den måten, men Jesus irettesatte dem og tok imot hennes gave og tilbedelse. Han sa at hun salvet ham til hans begravelse. Han sa også at "overalt i verden hvor evangeliet blir forkynt, skal også det hun gjorde, fortelles til minne om henne". Den satt!

Bilde lånt hos dagens-ord-andagt.dk

Det er ofte sånn at andre blir irriterte eller provoserte når noen viser sin ekte og hengivne kjærlighet til Jesus. Når man lar sin kjærlighet og begeistring synes, når tilbedelsen blir inderlig, intim og offentlig. La oss være litt forsiktige så ikke VI blir slike som Jesus irettesetter. La oss ikke ergre oss over andres kjærlighetsutrykk overfor Ham. Vi har ikke noe med det, rett og slett.

Jeg ønsker at denne påsken kan bli en høytid der Herren blir tilbedt i hus og hytter over hele vårt landstrakte land. Når vi ikke får samles for å feire påske, kan vi i alle fall dele nattverden i hjemmene og lese Guds Ord sammen.

Fortsatt god palmesøndag 💛

Bibbiklem

Alt på en gang

Bilde lånt av bakeprosjektet.no 

Det er søndag. Jeg elsker søndager, - de har en egen ro over seg. Stå opp litt senere, sette på kaffen og ta en sen frokost, se på fuglene som har fest oppe på fugleplassen etter at jeg fylte opp alle "matboksene" deres i går kveld. Skulle gjerne ha sittet ute hos dem nå, men det blir fort litt for kaldt i dette vinterværet vi har nå. Gradestokken viste 17 blå da jeg stod opp og selv om det er kaldt synes jeg det er vakkert med ordentlig vinter. Sol, blå himmel og 17 minus er mye bedre enn sludd og regn, som vi ellers er vant med her på østlandet. 

Vel, dette skulle ikke være en værmelding så jeg går litt videre. Ikke nok med at det er søndag i dag, det er også morsdag, fastelavn og Valentines day, eller Alle hjerters dag, som det heter i Norge. Selv om Valentines day skal være en feiring av kjærligheten mistenker jeg at den skaper mye frustrasjon også. Det legges så mye forventninger til en sånn dag og når forventningene ikke blir innfridd blir det sure miner og skuffelser i stedet. I mitt stille sinn tenker jeg "stakkars unge menn som skal innfri alle de romantiske forventningene fra kjærestene sine". Min kjære mann har sluppet greit unna der for jeg bryr meg overhodet ikke om en sånn dag som dette. Ser alle de kommersielle kreftene bak og dessuten setter jeg mye mer pris på den kjærligheten og omsorgen han viser meg i hverdagen enn hjertekonfekten  han skulle føle seg forpliktet til å kjøpe.... 

Fastelavn betyr i følge Wikipedia "kvelden før fasten". Det var en festdag før man gikk i gang med 40 dagers faste 😅 I våre dager burde vi kanskje skjære ned litt på festdagene og innføre noen fastedager. Faste er sunt både for ånd, sjel og kropp og vi dør ikke om vi går noen dager uten mat.

Så var det morsdagen, da. Må innrømme at jeg synes det er litt koselig med morsdag. Ikke fordi jeg skal være i sentrum, men fordi det er en naturlig dag å samle familien på. I år er det likevel litt sårt. Da mamma døde for 12 år siden sa jeg til pappa at "nå kommer jeg til å ringe til deg på morsdagene, for nå må du være både mamma og pappa for meg". Men i år er det ingen å ringe til. Det er ikke mange ukene siden jeg slettet pappa fra telefonen min, selv om det snart er et år siden han døde, og jeg må innrømme at jeg faktisk har ringt nummeret hans noen ganger dette året, bare for å få "dette nummeret er ikke i bruk" i andre enden. Men det er noe med den følelsen av å liksom skulle ringe til ham..... Jeg savner det så veldig! Huff, nå ble det tårevått her! 

Men det er morsdag og jeg må bare legge bak meg det som har vært og være glad for alle årene jeg fikk ha dem. Jeg er eldste generasjon nå og jeg håper jeg kan være med å skape mange gode minner for de som kommer etter meg. Nå skal jeg straks i gang med middagen og så skal jeg bake vannbakkels og så ser jeg fram til en koselig familiemiddag etterpå.

SÅ: Gratulerer med morsdagen alle mødre, Happy Valentines day til alle håpefulle der ute og nyt fastelavnsbollene før dere går i gang med fasten 😉

Bibbiklem

Sjettkarisøndag

Sjettkarisøndag. Tenker alltid på det ordet siste søndag før jul, og så tenker jeg på min bestemor Gitta. Mulig jeg husker ordet feil for jeg ser at andre steder kalles den skittensøndag, men dere i slekta som leser dette kan jo rette på meg hvis jeg husker feil. Poenget er uansett at i følge min kjære bestemor Gitta, så var det lov å bryte helligdagsbudet siste søndag før jul.  Gitta var det man før i tiden kalte en rettskaffen dame og søndagen skulle holdes hellig. Det var synd å ikke holde hviledagen. Å spille kort var også synd og det var ikke få ganger vi fortet oss å gjemme unna kortstokken fordi bestemor plutselig kom på døra. Hvis hun tok oss på fersken ble hun svart i øynene og kortstokken kunne fort havne i ovnen. 

 Vi mennesker er rare. Vi påberoper oss å skulle følge Guds ord, men når det passer oss så kan vi bryte dem. Det er jo veldig beleilig at sjettkarisøndag kommer siste søndag før jul 😊

Det rare er at jeg har fått med meg dette, jeg også. Nå har jeg aldri vært veldig god på å holde hviledagen hellig, selv om jeg vet at det faktisk er et sunt og godt bud. Det er for vårt eget beste, for at kroppen vår skal få hvile og for at vi skal ha en dag i uka der vi har tid og ro til fellesskap med Vårherre. Etter at jeg møtte veggen i fjor har jeg faktisk skjønt betydningen av hviledagen mye bedre og jeg har blitt flinkere til å holde den hellig. Ikke på grunn av redsel for å synde, men fordi jeg har godt av det. Den er der for meg.

Men tilbake til sjettkarisøndag. Jeg husker så godt da mamma fortalte meg at "Gitta sier det er lov å arbeide denne søndagen". Jeg var ganske lita og satt i trappa i gangen og så på at mamma gjorde unna siste rengjøring før jul. Hun hadde tydeligvis også fått med seg at man ikke skulle arbeide på helligdagen og brukte bestemor som unnskyldning for å få ting unna. Jeg tenkte ikke så mye over det da, men har smilt litt i ettertid. Og så bruker jeg det humoristisk for min egen del. "Birgit, i dag er det sjettkarisøndag og bestemor har sagt at det er greit å gjøre rent". Om ikke annet så får det meg i alle fall til å tenke på min kjære bestemor som jeg er oppkalt etter (bestefar hette Birger og bestemor Gitta, så da ble det Birgit) og det bringer fram mange gode minner.

Avslutter min lille refleksjon her med et lite dikt jeg skrev om bestemor for mange år siden. Hun har satt spor i meg på en positiv måte og du verden som jeg skulle ønske at jeg som voksen kunne fått en god og dyp samtale med henne. Den praten får vi ta i himmelen 😊 

Bibbiklem

Løst pludder en lørdags morgen

Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen: Jeg elsker lørdag morgen! I dag var jeg tidlig oppe, men jeg har faktisk blitt veldig flink til å sove lenger i helgene. Omtrent hele mitt voksne liv har jeg trodd at jeg har vært et slags overmenneske som kun trenger 5-6 timer søvn om natta, men etter bråstoppen jeg fikk i fjor på denne tiden har jeg lært meg at det ikke er tilfelle. Før var søvn et nødvendig onde, nå er det en velsignelse.

Men som sagt stod jeg tidlig opp i dag fordi noen ganger er det så utrolig deilig å få med seg at dagen våkner. Tenne lys, sette på kaffen, ta en andaktsstund, høre kattene som ligger og maler i go´stolen etter ei natt utendørs, finne roen før dagen tar ordentlig til. Det er godt, det. Så får jeg etter hvert brette opp armene og finne fram vaskebøtta. I dag skal stua få en grundig rengjøring. Jeg holder meg fortsatt til grønnsåpe og salmiakk når jeg har storrengjøring, selv om jeg egentlig vet at det holder med mikrofiber og vann. Det er bare så deilig med den lukta når man er ferdig.

I går fikk jeg spørsmål fra den ene broren min om jeg hadde pyntet juletreet enda. Hahaha, jeg tror han synes jeg er i overkant entusiastisk når det gjelder jul. Spørsmålet kom jo etter at jeg hadde sendt en snap der jeg pakket inn julegaver. Vel, etter et helt liv med følelsen av å henge etter og stresse hele desember har jeg de tre-fire siste årene bare bestemt meg for å gjøre det på min måte. Jeg er tidlig ute med alt og gjennom det har jeg begynt å elske jula. Desember er en fantastisk måned. Når huset er ferdig julepynta til advent har jeg hele desember til å bare kose meg. Og så koselig som det er med all pynten og lysene på denne mørke tida av året. Det er godt å ha sånne ting å glede seg over.

Livet er godt for tiden. Jeg har lagt et tøft år bak meg, et år som har lært meg utrolig mye. Ikke minst har det gitt meg en påminnelse om hvor velsignet godt det er å kunne hvile i min himmelske Fars trygge armer og vite at gjennom alt så er Han der. Grunntonen i livet har kommet på plass igjen og da blir det ikke så lett disharmoni. 

God helg fra meg!

Bibbiklem                                                                                                                     

Om sol, fuglesang, røster og glemte ord

Tidlig morgen i Groth-heimen. Jeg har plassert meg i solveggen med en søt og rykende varm chai latte. Prøver å suge til meg mest mulig av det som KAN være siste rest av sommer, - men man vet jo aldri. Været er uforutsigbart for tiden så for den saks skyld kan vi fortsatt ha mye sommer foran oss.

Jeg lukker øynene og lytter, - noe jeg forresten ofte gjør. Har du merket hvor mye sterkere de andre sansene blir når du lukker øynene? Man hører mer, lukter mer og føler mer. Det er som om jeg oppdager en helt ny verden rundt meg når jeg lukker øynene. Jeg hører bladene på osptreet som danser i vinden, ringduen langt i det fjerne og småfuglene i trærne rundt meg. Jeg begynner å kjenne dem igjen etter lyden nå, fordi jeg har lyttet så mye til dem i sommer. Dette er lyder jeg elsker og jeg håper at jeg aldri må bo et sted hvor fuglesangen ikke kan høres.

En morgen jeg satt her og lyttet hørte jeg plutselig en røst inni meg: "På samme måte som du klarer å gjenkjenne fuglene på sangen vil jeg at du skal gjenkjenne min røst blant alle andre røster". Umiddelbart tenkte jeg på det Jesus sier i Johannes 10, 27: "Mine får hører min røst, og jeg kjenner dem og de følger meg". Sauene gjenkjenner hyrdens røst og følger ham.

Jeg har hørt Herrens røst i mitt indre mange ganger og jeg har også hørt hans røst fysisk med ørene mine én gang. Men jeg må innrømme at det var en tid da jeg hadde så mye støy inni meg at jeg ikke klarte å høre den gode stemmen hans. Nå har jeg fått tilbake roen i livet og da er det mye lettere å høre.

Jeg er på ingen måte religiøs. Tvert imot, jeg liker ikke religiøsitet, har aldri gjort det. Tro satt i system blir helt feil for meg, så min måte å kommunisere med Gud på er garantert ikke gjennom liturgi. Jeg kunne aldri tenkt meg å omgås mannen min på den måten, med ferdigskrevne ritualer over hva vi skal si og gjøre når vi har fellesskap med hverandre. På samme måte må jeg få lov å være fri når jeg har fellesskap med Herren. Jeg prater med ham til stadighet og øver meg på å gjenkjenne stemmen hans. Selv om jeg har en enorm ærefrykt og respekt for ham kan bønnen min også være full av humor noen ganger. Jeg skal ikke gi eksempler, mistenker at noen vil tro jeg er smårar.

En fin måte å høre Guds røst på er å lese bibelen. Det er Guds eget ord til oss og av alle bøkene jeg har er bibelen den mest dyrebare. Der henter jeg mye styrke og oppmuntring gjennom alle slags tider. 

Her om dagen fikk jeg en bok inn døra som heter "De Glemte Ordene". Den handler om en landsby som helt hadde glemt Guds ord. Landsbyen hadde én bibel og den var pakket ned og gjemt i et lagerrom i en kjeller. En vandringsmann hjelper dem å finne fram bibelen og etter hvert som han leser for dem begynner det å gi gjenklang i deres indre. De eldste begynner å gjenkjenne ordene de hadde hørt som barn og tar dem til seg på nytt.

Noen ganger kan vi også glemme ordene fra Vårherre. Bibelen stues bort og ligger og samler støv et eller annet sted, og det som står der blir bare en fjern erindring. Men det fine er at det går an å finne tilbake til de glemte ordene, og når vi begynner å bla i den gamle boka vil det vi hørte en gang raskt begynne å gi gjenklang i vårt indre igjen. Ofte tror vi at veien tilbake er så lang, men det er den ikke. Fellesskapet med Gud og hans ord er bare en bønn og en bibel unna.

Bibbiklem

PS: Jeg vet at det er mange som føler at de har god nytte av liturgi i sin gudstjeneste og det har jeg full respekt for. Vi finner den tilbedelsesformen som passer best for hver og en av oss. Her beskrev jeg bare hva som er naturlig for meg.