Jeg skal bare, sa Albert Åberg

Jeg må bare, sier jeg.

Får ikke du også sånne øyeblikk under denne nedstenginga at du bare må ett eller annet?                       Eller at du har lyst å rive av deg tvangstrøya og være fri igjen? 

I dag er jeg der at jeg har lyst å lage masse mat og be inn en haug med venner. Spise, skravle, klemme, le. Ta igjen for hele det siste året, liksom. Men jeg kan jo selvfølgelig ikke det.

Sist søndag ble jeg sånn at "nå MÅ jeg bare ut til sjøen". Så for meg å sitte på et svaberg og bare lytte til bølgeskvulp og kjenne vinden i ansiktet. Nyte roen ute i naturen. Jeg regnet med at det ville være ro ute ved sjøen fordi det virket som om halve Sarpsborgs befolkning hadde parkert bilene sine ved turstiene her rund oss. Fant fram kameraet og Cirkel K koppen min, kjørte innom Beststasjonen i Stasjonsbyen og hentet meg en en deilig kopp cappuccino og en Toppris, satte Bob Dylon med "Gotta serve somebody" på full guffe i bilen og satte kursen mot Dusa. Der var det like mange biler som det ville vært ved elleve-tiden en søndags formiddag med strålende sol og 25 varmegrader! En halv time senere var parkeringsplassen smekk full av biler, og roen jeg søkte var erstattet med skravling, roping, latter, folk som tråkket fram og tilbake forbi den lille flekken jeg hadde gjort krav på. Jeg valgte å snu ryggen til dem alle sammen, prøve å koble ut, rette blikket mot havet, eller den fine svana som kom bort til meg, men det holdt ikke. Jeg skjønte brått at det var mange flere enn meg som hadde et "jeg-må-bare-øyeblikk" denne søndagen. Og jeg klandrer dem ikke!

Det er mye man kan savne i disse dager. Når jeg blar gjennom bildene mine på macen tenker jeg at jeg gjerne ville ha sittet på en liten fortausrestaurant sør i Europa med en kaffekopp og bare sett på livet, eller kjørt rundt i USA i en Mustang cab, eller gått på nattmarked i Thailand, eller, eller, eller....... Men man kan jo ikke begynne å fokusere på sånt. Det er lukusting det jeg snakker om her. Og ærlig talt, det jeg VIRKELIG savner er å ha mer kontakt med barnebarna i Froland! 

Det lureste vi gjør er å fokusere på det vi kan KAN gjøre og ikke det vi ikke kan gjøre. Det er greit at vi kan føle at vi nesten går på veggen en gang iblant, men vi kan ikke forbli i den følelsen. Å pleie de negative tankene og følelsene er nøkkelen til elendighet! Vi må finne fokuspunkter som er positive og skaper glede. Gjør noe for andre. Send en oppmuntring. Kjøp en blomst og sett på trappa til noen. Går tur i skogen. Bak en sjokoladekake og spis den med god samvittighet. Vi har det da tross alt veldig bra her i lille Norge, sammenlignet med mange andre land.

Over til noe annet:                                                                                                                                            I dag er det Palmesøndag og den viktigste kristne høytiden står for døren. For mange betyr det ikke mer enn at man får noen fridager, men for oss som tror på evangeliet er det som skjer i påsken selve grunnlaget og bærebjelken for hele vår tro.

Jeg leste i går i bibelen om noe som skjedde noen dager før påske. Det er en historie om en kvinne som heter Maria. Hun hadde en alabastkrukke med ekte og kostbar nardussalve, som hun ville salve Jesus med. Jeg blir alltid så beveget når jeg leser om denne kvinnen. Hun viste sin kjærlighet til Jesus ved å øse utover ham denne kostbare salven. Andre ble ergerlige på henne for at hun sløste med salven på den måten, men Jesus irettesatte dem og tok imot hennes gave og tilbedelse. Han sa at hun salvet ham til hans begravelse. Han sa også at "overalt i verden hvor evangeliet blir forkynt, skal også det hun gjorde, fortelles til minne om henne". Den satt!

Bilde lånt hos dagens-ord-andagt.dk

Det er ofte sånn at andre blir irriterte eller provoserte når noen viser sin ekte og hengivne kjærlighet til Jesus. Når man lar sin kjærlighet og begeistring synes, når tilbedelsen blir inderlig, intim og offentlig. La oss være litt forsiktige så ikke VI blir slike som Jesus irettesetter. La oss ikke ergre oss over andres kjærlighetsutrykk overfor Ham. Vi har ikke noe med det, rett og slett.

Jeg ønsker at denne påsken kan bli en høytid der Herren blir tilbedt i hus og hytter over hele vårt landstrakte land. Når vi ikke får samles for å feire påske, kan vi i alle fall dele nattverden i hjemmene og lese Guds Ord sammen.

Fortsatt god palmesøndag 💛

Bibbiklem

Alt på en gang

Bilde lånt av bakeprosjektet.no 

Det er søndag. Jeg elsker søndager, - de har en egen ro over seg. Stå opp litt senere, sette på kaffen og ta en sen frokost, se på fuglene som har fest oppe på fugleplassen etter at jeg fylte opp alle "matboksene" deres i går kveld. Skulle gjerne ha sittet ute hos dem nå, men det blir fort litt for kaldt i dette vinterværet vi har nå. Gradestokken viste 17 blå da jeg stod opp og selv om det er kaldt synes jeg det er vakkert med ordentlig vinter. Sol, blå himmel og 17 minus er mye bedre enn sludd og regn, som vi ellers er vant med her på østlandet. 

Vel, dette skulle ikke være en værmelding så jeg går litt videre. Ikke nok med at det er søndag i dag, det er også morsdag, fastelavn og Valentines day, eller Alle hjerters dag, som det heter i Norge. Selv om Valentines day skal være en feiring av kjærligheten mistenker jeg at den skaper mye frustrasjon også. Det legges så mye forventninger til en sånn dag og når forventningene ikke blir innfridd blir det sure miner og skuffelser i stedet. I mitt stille sinn tenker jeg "stakkars unge menn som skal innfri alle de romantiske forventningene fra kjærestene sine". Min kjære mann har sluppet greit unna der for jeg bryr meg overhodet ikke om en sånn dag som dette. Ser alle de kommersielle kreftene bak og dessuten setter jeg mye mer pris på den kjærligheten og omsorgen han viser meg i hverdagen enn hjertekonfekten  han skulle føle seg forpliktet til å kjøpe.... 

Fastelavn betyr i følge Wikipedia "kvelden før fasten". Det var en festdag før man gikk i gang med 40 dagers faste 😅 I våre dager burde vi kanskje skjære ned litt på festdagene og innføre noen fastedager. Faste er sunt både for ånd, sjel og kropp og vi dør ikke om vi går noen dager uten mat.

Så var det morsdagen, da. Må innrømme at jeg synes det er litt koselig med morsdag. Ikke fordi jeg skal være i sentrum, men fordi det er en naturlig dag å samle familien på. I år er det likevel litt sårt. Da mamma døde for 12 år siden sa jeg til pappa at "nå kommer jeg til å ringe til deg på morsdagene, for nå må du være både mamma og pappa for meg". Men i år er det ingen å ringe til. Det er ikke mange ukene siden jeg slettet pappa fra telefonen min, selv om det snart er et år siden han døde, og jeg må innrømme at jeg faktisk har ringt nummeret hans noen ganger dette året, bare for å få "dette nummeret er ikke i bruk" i andre enden. Men det er noe med den følelsen av å liksom skulle ringe til ham..... Jeg savner det så veldig! Huff, nå ble det tårevått her! 

Men det er morsdag og jeg må bare legge bak meg det som har vært og være glad for alle årene jeg fikk ha dem. Jeg er eldste generasjon nå og jeg håper jeg kan være med å skape mange gode minner for de som kommer etter meg. Nå skal jeg straks i gang med middagen og så skal jeg bake vannbakkels og så ser jeg fram til en koselig familiemiddag etterpå.

SÅ: Gratulerer med morsdagen alle mødre, Happy Valentines day til alle håpefulle der ute og nyt fastelavnsbollene før dere går i gang med fasten 😉

Bibbiklem

Sjettkarisøndag

Sjettkarisøndag. Tenker alltid på det ordet siste søndag før jul, og så tenker jeg på min bestemor Gitta. Mulig jeg husker ordet feil for jeg ser at andre steder kalles den skittensøndag, men dere i slekta som leser dette kan jo rette på meg hvis jeg husker feil. Poenget er uansett at i følge min kjære bestemor Gitta, så var det lov å bryte helligdagsbudet siste søndag før jul.  Gitta var det man før i tiden kalte en rettskaffen dame og søndagen skulle holdes hellig. Det var synd å ikke holde hviledagen. Å spille kort var også synd og det var ikke få ganger vi fortet oss å gjemme unna kortstokken fordi bestemor plutselig kom på døra. Hvis hun tok oss på fersken ble hun svart i øynene og kortstokken kunne fort havne i ovnen. 

 Vi mennesker er rare. Vi påberoper oss å skulle følge Guds ord, men når det passer oss så kan vi bryte dem. Det er jo veldig beleilig at sjettkarisøndag kommer siste søndag før jul 😊

Det rare er at jeg har fått med meg dette, jeg også. Nå har jeg aldri vært veldig god på å holde hviledagen hellig, selv om jeg vet at det faktisk er et sunt og godt bud. Det er for vårt eget beste, for at kroppen vår skal få hvile og for at vi skal ha en dag i uka der vi har tid og ro til fellesskap med Vårherre. Etter at jeg møtte veggen i fjor har jeg faktisk skjønt betydningen av hviledagen mye bedre og jeg har blitt flinkere til å holde den hellig. Ikke på grunn av redsel for å synde, men fordi jeg har godt av det. Den er der for meg.

Men tilbake til sjettkarisøndag. Jeg husker så godt da mamma fortalte meg at "Gitta sier det er lov å arbeide denne søndagen". Jeg var ganske lita og satt i trappa i gangen og så på at mamma gjorde unna siste rengjøring før jul. Hun hadde tydeligvis også fått med seg at man ikke skulle arbeide på helligdagen og brukte bestemor som unnskyldning for å få ting unna. Jeg tenkte ikke så mye over det da, men har smilt litt i ettertid. Og så bruker jeg det humoristisk for min egen del. "Birgit, i dag er det sjettkarisøndag og bestemor har sagt at det er greit å gjøre rent". Om ikke annet så får det meg i alle fall til å tenke på min kjære bestemor som jeg er oppkalt etter (bestefar hette Birger og bestemor Gitta, så da ble det Birgit) og det bringer fram mange gode minner.

Avslutter min lille refleksjon her med et lite dikt jeg skrev om bestemor for mange år siden. Hun har satt spor i meg på en positiv måte og du verden som jeg skulle ønske at jeg som voksen kunne fått en god og dyp samtale med henne. Den praten får vi ta i himmelen 😊 

Bibbiklem

Løst pludder en lørdags morgen

Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen: Jeg elsker lørdag morgen! I dag var jeg tidlig oppe, men jeg har faktisk blitt veldig flink til å sove lenger i helgene. Omtrent hele mitt voksne liv har jeg trodd at jeg har vært et slags overmenneske som kun trenger 5-6 timer søvn om natta, men etter bråstoppen jeg fikk i fjor på denne tiden har jeg lært meg at det ikke er tilfelle. Før var søvn et nødvendig onde, nå er det en velsignelse.

Men som sagt stod jeg tidlig opp i dag fordi noen ganger er det så utrolig deilig å få med seg at dagen våkner. Tenne lys, sette på kaffen, ta en andaktsstund, høre kattene som ligger og maler i go´stolen etter ei natt utendørs, finne roen før dagen tar ordentlig til. Det er godt, det. Så får jeg etter hvert brette opp armene og finne fram vaskebøtta. I dag skal stua få en grundig rengjøring. Jeg holder meg fortsatt til grønnsåpe og salmiakk når jeg har storrengjøring, selv om jeg egentlig vet at det holder med mikrofiber og vann. Det er bare så deilig med den lukta når man er ferdig.

I går fikk jeg spørsmål fra den ene broren min om jeg hadde pyntet juletreet enda. Hahaha, jeg tror han synes jeg er i overkant entusiastisk når det gjelder jul. Spørsmålet kom jo etter at jeg hadde sendt en snap der jeg pakket inn julegaver. Vel, etter et helt liv med følelsen av å henge etter og stresse hele desember har jeg de tre-fire siste årene bare bestemt meg for å gjøre det på min måte. Jeg er tidlig ute med alt og gjennom det har jeg begynt å elske jula. Desember er en fantastisk måned. Når huset er ferdig julepynta til advent har jeg hele desember til å bare kose meg. Og så koselig som det er med all pynten og lysene på denne mørke tida av året. Det er godt å ha sånne ting å glede seg over.

Livet er godt for tiden. Jeg har lagt et tøft år bak meg, et år som har lært meg utrolig mye. Ikke minst har det gitt meg en påminnelse om hvor velsignet godt det er å kunne hvile i min himmelske Fars trygge armer og vite at gjennom alt så er Han der. Grunntonen i livet har kommet på plass igjen og da blir det ikke så lett disharmoni. 

God helg fra meg!

Bibbiklem                                                                                                                     

Om sol, fuglesang, røster og glemte ord

Tidlig morgen i Groth-heimen. Jeg har plassert meg i solveggen med en søt og rykende varm chai latte. Prøver å suge til meg mest mulig av det som KAN være siste rest av sommer, - men man vet jo aldri. Været er uforutsigbart for tiden så for den saks skyld kan vi fortsatt ha mye sommer foran oss.

Jeg lukker øynene og lytter, - noe jeg forresten ofte gjør. Har du merket hvor mye sterkere de andre sansene blir når du lukker øynene? Man hører mer, lukter mer og føler mer. Det er som om jeg oppdager en helt ny verden rundt meg når jeg lukker øynene. Jeg hører bladene på osptreet som danser i vinden, ringduen langt i det fjerne og småfuglene i trærne rundt meg. Jeg begynner å kjenne dem igjen etter lyden nå, fordi jeg har lyttet så mye til dem i sommer. Dette er lyder jeg elsker og jeg håper at jeg aldri må bo et sted hvor fuglesangen ikke kan høres.

En morgen jeg satt her og lyttet hørte jeg plutselig en røst inni meg: "På samme måte som du klarer å gjenkjenne fuglene på sangen vil jeg at du skal gjenkjenne min røst blant alle andre røster". Umiddelbart tenkte jeg på det Jesus sier i Johannes 10, 27: "Mine får hører min røst, og jeg kjenner dem og de følger meg". Sauene gjenkjenner hyrdens røst og følger ham.

Jeg har hørt Herrens røst i mitt indre mange ganger og jeg har også hørt hans røst fysisk med ørene mine én gang. Men jeg må innrømme at det var en tid da jeg hadde så mye støy inni meg at jeg ikke klarte å høre den gode stemmen hans. Nå har jeg fått tilbake roen i livet og da er det mye lettere å høre.

Jeg er på ingen måte religiøs. Tvert imot, jeg liker ikke religiøsitet, har aldri gjort det. Tro satt i system blir helt feil for meg, så min måte å kommunisere med Gud på er garantert ikke gjennom liturgi. Jeg kunne aldri tenkt meg å omgås mannen min på den måten, med ferdigskrevne ritualer over hva vi skal si og gjøre når vi har fellesskap med hverandre. På samme måte må jeg få lov å være fri når jeg har fellesskap med Herren. Jeg prater med ham til stadighet og øver meg på å gjenkjenne stemmen hans. Selv om jeg har en enorm ærefrykt og respekt for ham kan bønnen min også være full av humor noen ganger. Jeg skal ikke gi eksempler, mistenker at noen vil tro jeg er smårar.

En fin måte å høre Guds røst på er å lese bibelen. Det er Guds eget ord til oss og av alle bøkene jeg har er bibelen den mest dyrebare. Der henter jeg mye styrke og oppmuntring gjennom alle slags tider. 

Her om dagen fikk jeg en bok inn døra som heter "De Glemte Ordene". Den handler om en landsby som helt hadde glemt Guds ord. Landsbyen hadde én bibel og den var pakket ned og gjemt i et lagerrom i en kjeller. En vandringsmann hjelper dem å finne fram bibelen og etter hvert som han leser for dem begynner det å gi gjenklang i deres indre. De eldste begynner å gjenkjenne ordene de hadde hørt som barn og tar dem til seg på nytt.

Noen ganger kan vi også glemme ordene fra Vårherre. Bibelen stues bort og ligger og samler støv et eller annet sted, og det som står der blir bare en fjern erindring. Men det fine er at det går an å finne tilbake til de glemte ordene, og når vi begynner å bla i den gamle boka vil det vi hørte en gang raskt begynne å gi gjenklang i vårt indre igjen. Ofte tror vi at veien tilbake er så lang, men det er den ikke. Fellesskapet med Gud og hans ord er bare en bønn og en bibel unna.

Bibbiklem

PS: Jeg vet at det er mange som føler at de har god nytte av liturgi i sin gudstjeneste og det har jeg full respekt for. Vi finner den tilbedelsesformen som passer best for hver og en av oss. Her beskrev jeg bare hva som er naturlig for meg. 

Ingen quick fix

Livet byr på mange nyanser og aspekter, og hver av dem har sin egen glede, sjarm, smerte eller sorg. En stor del av det må vi bare akseptere, mens andre ting kan vi kanskje ha en viss innflytelse på selv. Vi er ikke i alle ting bare prisgitt en skjebne. Faktisk er vi skapt med en fantastisk evne til å ta valg.

De siste seks månedene har jeg fått kjenne på mange av livets ulike aspekter. Jeg har stort sett hatt styr på livet mitt. Har vært frisk, oppegående og selvgående, hatt pågangsmot og livsglede, og unngått de helt store krisene som mange opplever.

Den 28. oktober 2019 skulle snu om på dette. Det var dagen da jeg skjønte at jeg hadde møtt veggen og måtte kaste inn håndkleet på ubestemt tid. Det var dagen da batteriet var tomt og alle kreftene var borte. Å gå opp trappa i mitt eget hus ble en kraftanstrengelse, å føre en samtale var utmattende og telefonen ble en fiende. Det var vanskelig å hvile fordi jeg var så vant til å være i farta og vant til å overse signalene som kroppen hadde sendt ut i lang tid.
Jeg fikk likevel beskjed om å hvile, hvile, hvile, -og kun gjøre ting jeg hadde lyst til selv. Jeg følte meg som verdens største egoist! Det var vanskelig å akseptere at det var nettopp det som måtte til.

Det finnes ingen quick fix på sånt. Det tar den tiden det tar og jeg kan love deg at man blir kjent med nye sider ved seg selv i slike prosesser.

Parallelt med dette fikk jeg søke nært inn til Guds hjerte. Alle store stormer har et stille sentrum og for meg var Gud det stille sentrumet i min storm. Jeg fikk noen vers fra bibelen:

Han gir den trette kraft, og den som ingen krefter har, gir Han stor styrke.
Selv unge blir trette og utslitt, også unge menn snubler. Men de som venter på Herren får ny kraft.
De løfter vingene som ørner, de løper og blir ikke utslitt, de går og blir ikke trette.
Jes. 40, 29-31

Dette ble mitt håp for framtiden og mitt "mantra".

Nå er dagene lyse igjen. Kreftene har stort sett vendt tilbake, men jeg er forsiktig og tar ingen kvantesprang før jeg er helt i vater. Jeg setter uendelig stor pris på livet, på helsa og på alle de små tingene vi har så lett for å ta for gitt.

Hvorfor deler jeg dette? Vet ikke helt, kjente bare for å gjøre det.
La oss si at det er mitt svar til dere som lurte på hvor jeg ble av, - dere som synes jeg har vært fjern og usosial det siste halvåret. Nå vet dere hvorfor.

Men takk og lov, jeg er snart tilbake på arenaen!

Bibbiklem

Så vanskelig å slippe taket

Jeg ville så gjerne hørt stemmen din én gang til. Den lune stemmen som spør om alt er bra med alle dine. Jeg vil ta fram telefonen og ringe deg, men jeg vet at ingen kommer til å svare i den andre enden mer. Aldri mer.

Jeg skulle så inderlig ønske at jeg kunne fått én klem til. En siste klem fra varm hud. Men det er over, og jeg savner deg. Jeg savner deg så veldig!

Jeg skal bare, jeg skal bare....

Dagen starta fint. Var skikkelig møkkavær da jeg våknet, så jeg dro dyna godt opp og lå og lyttet til vinden og regnet som slo mot ruta på soverommet. Etter hvert stod jeg opp for å begynne å forberede middagen i dag. Vi skal ha gjester og jeg ville gjerne få unna ting i god tid. Etter det vanlige morgenstellet gikk jeg ned til kjelleren for å ta en dessert ut fra fryseren. Der nede oppdaga jeg at jeg hadde glemt å brette et laken som jeg vaska for et par dager siden, så da gjorde jeg det og gikk opp igjen. Vel oppe kom jeg til å lure på hva jeg egentlig gikk ned for. Jo, det var jo den desserten! Så jeg gikk ned igjen og tenkte at da kan jeg jo samtidig ta med meg den flaska med oystersaus som jeg kjøpte i går og sette den i matboden. Som tenkt så gjort. Oppdaget forresten at jeg hadde en sånn flaske stående der fra før, uåpnet. Ok, da har jeg to. Helt greit, jeg bruker mye av det. Mens jeg var nede tenkte jeg at jeg kan jo sette på en vaskemaskin når jeg først er her. Så da gjorde jeg det. Og gikk opp.
Men så var det den desserten, da, den skulle jo ut av fryseren. Gikk ned igjen. Kom på at jeg trenger sopp til middagen så jeg gikk inn i matboden igjen og hentet kantarell og champinjon. Syntes det var veldig kaldt nede så jeg passet på å fyre opp i peisen mens jeg først var der og så gikk jeg opp med soppen. Står på kjøkkenet og tenker: Hva var det egentlig jeg gikk ned for? Jo, det var jo den desserten som skulle ut av fryseren!! Gikk ned igjen, og denne gangen, tro det eller ei, tok jeg desserten ut av fryseren, gikk rett opp og la den fra meg på kjøkkenet. Og så tenkte jeg: Dette er bloggmateriale!!!

Det tok litt tid før jeg fikk gjort det jeg egentlig skulle, men du verden så MYE jeg fikk gjort 😂

God helg til alle normale der ute, og til dere som er som meg!

Bibbiklem

Morgentanker en helt vanlig tirsdag

Etter en natt med masse god søvn våknet jeg til et skikkelig rufsevær i dag. Da var det deilig å kunne dra dyna godt over seg og ligge en stund og bare lytte til regnet som slo mot vindusruta og vinden som ulte ved hushjørnene. Nesten som å være på Helgeland igjen :)

Jeg stod opp og fant Gråtass øverst i trappa ned til peisestua. Han begynte å "prate" med det samme han så meg. Kattespråk altså :) Og siden jeg har blitt ganske god på kattespråk skjønte jeg at han spurte om jeg kunne være så snill og fyre opp i peisen. Jeg er ganske sikker på at det var det han sa, for han flata i alle fall fullstendig ut foran peisen så fort det begynte å brenne. Magen i været og bena ut til alle kanter.

En rolig morgen. Fiksa meg litt frokost i fred og ro. SUNN frokost. Har begynt et sunnere liv. Erfaringsmessig kommer det ikke til å vare så lenge, men kanskje jeg kan klare å få inn noen gode vaner.... Prøver å overbevise meg selv om at frukt og grønnsaker er godt og jeg må innrømme at det begynner å nå inn. I alle fall når jeg kan fylle en tallerken med oliven, rødbeter, hvitløk i chili, sukkererter osv og så bare knaske i vei. Og så har jeg kaffekoppen som "belønning" når jeg har vært flink jente og spist opp. Sånn er det, vi må alle finne vår egen vei til det vi vil oppnå :)

Jeg har tatt tilbake plassen min ved kjøkkenvinduet. Før satt jeg alltid her på morgenen. Tok en kaffekopp, tittet på fuglene og samlet tankene innfor en ny dag. Den vanen druknet i jag og mas, hadde plutselig ikke ro til sånne ting. Nå har jeg tatt det tilbake og det gir meg så mye. Ta tid til å puste før dagen tar til. Ikke bare hoppe ut i oppgavene uten å summe seg. For meg er det kjempeviktig!

I dag har jeg planer om å gjøre ingenting. Det har jeg gjort mye av i det siste :) "Ingenting" for meg er når jeg kan samle tegne- og skrivesakene mine rundt meg på bordet og dykke inn i en grenseløs verden av form og farge. Ingen skal bedømme det jeg gjør og jeg har ikke noe tidspress.
Høres ut som en god plan for dagen!

Det er en tid for alt her i livet. Noen ganger er vi på en jevn vei og det går så det suser. Andre ganger gjør vi en bommert og må kanskje ta en ekstrarunde, eller vi oppdager at for å fullføre må vi legge inn ekstra hvilepauser. Sånn er livet og uansett så er vi underveis. Det viktigste er å leve mens vi gjør det og ikke la livet gå på autopilot. Da mister vi mye.

Ha en riktig fin dag!

Bibbiklem

Det jeg ikke vil, gjør jeg ikke....i alle fall ikke nå.

Jeg hadde litt planer for i dag, faktisk. Sånne småting jeg skulle ha gjort. Som å bake ei kake og gjøre klart soverommet til de som kommer i romjula. Men hva endte jeg opp med? Vel, jeg hadde noen svibler stående som skulle vært tatt hånd om. Det er jo så koselig med svibler i jula. Dermed gikk jeg i gang med å lage dekorasjoner og ble helt sugd inn i gleden av å leke meg. Det er jo så koselig. Og så er det lukten av granbar og den herlige følelsen av kvae på fingrene.....
Vel, jeg rekker sikkert både å bake kake og gjøre klart soverommet, jeg bekymrer meg ikke for det. Noen ganger må man gjøre ting man har lyst til der og da.

De fleste vet sikkert at julen flyttet inn hos meg for lenge siden, men jeg er overhodet ikke lei den enda. Nå blir det jo snart SKIKKELIG jul, men den skikkelige jula varer så kort så jeg liker å kose meg med lys og farger lenge.

Dette var et lite glimt fra Grothheimen. Det er så utrolig godt å kunne glede seg over de små og nære ting. Det er ikke en selvfølge alltid. Noen ganger kan de små gledene bli borte i hverdagens stress, og så mister man så mye av det gode som hører livet til. Det er ikke verdt det. Det vet jeg litt om nå.

Jeg har ikke tenkt å ønske god jul enda. Det kommer. Men jeg ønsker deg en riktig god helg og vil minne deg på å ta vare på deg selv i denne hektiske førjulstida. Pauser gjør godt for kropp og sjel.

Vi snakkes!

Bibbiklem