Mens Rhodos ennå sover....

Jeg åpner øynene og ser mot vinduet. En liten anelse av lys siver inn. Klokka viser 06.05. Jeg spretter opp av senga, tar på meg shortsen og trøya som jeg la klar kvelden før, får linsene på plass og låser meg ut i den varme, greske morgenen med kamera i hånden. Tar meg ikke tid til verken å pusse tennene eller gre håret. Har bare en ting i tankene: soloppgangen.

Gamlebyen i Rhodos er fortsatt i hvilemodus. Stor kontrast til forrige kveldens festligheter og folkehav. Jeg elsker det, -den roen som er tilstede tidlig på morgenen. Treffer på to glade gutter, -renovasjonsarbeidere som har som jobb å få byen ren og fin igjen til en ny dag. Slår av en prat og de spør om jeg ikke vil ta bilde av dem. Poserer villig og med mye latter. For en herlig start på dagen!

Lenger nede i gata treffer jeg på en backpacker som er ute i samme oppdrag som meg. Vi er enige om at lyset er fantastisk tidlig på morgenen og at folk ikke vet hva de går glipp av når de ligger i sengene sine og sover. Så går vi videre til hver vår kant, mens vi jakter på den samme soloppgangen.

Målet mitt er den gamle vindmøllen ved havna. Det er så fint der, med utsikt over sjøen og bymuren, -og mye annet som er flott å se på i Rhodos by.

Jeg når bestemmelsesstedet mitt og suger inn inntrykkene fra denne flotte morgenstunden. Et par fiskere har rigget seg til i vannkanten med fiskestengene sine. En båt tøffer ut fra havna. Noen ungdommer tar et morgenbad i det krystallklare vannet og kattene som holder til i området ligger fortsatt og døser i den behagelige morgenluften.

Og plutselig er sola der. Som ut av intet dukker den opp. Den er rød og klar, og fargelegger hele området med et gyldent skjær. Det er så vakkert at det nesten tar pusten av meg.

Jeg vet at det bare varer et øyeblikk og når det øyeblikket er over blir alt som før igjen. Men akkurat nå er det intenst vakkert. Guddommelig vakkert. Gud visste hva han gjorde da han skapte soloppganger og solnedganger. Er overbevist om at han gjorde det så fint for å glede oss.

Det varer noen minutter og så er alt som før igjen. Kjenner på en enorm takknemlighet for å ha fått med meg denne opplevelsen. Jeg rusler til enden av moloen, forbi borgen og fyrlyset. Nå står jeg der hvor den ene foten til "Kolossen" stod. Fikk en fin innføring i historien om Kolossen av en greker vi snakket med dagen før. Har jeg ikke stått på historisk grunn før så gjør jeg det i alle fall nå. Prøver å prate litt med en eldre kar som sitter og gjør klart fiskeutstyret sitt. Han er ikke av den pratsomme sorten så jeg lar ham jobbe i fred og begynner så smått på tilbakeveien. 

Det er litt mere liv i gatene nå. Flere har begynt å sette fram varene i butikkene sine. Treffer på renovatørene fra tidligere og de vinker til meg fra feiebilene sine. Så tråkker jeg opp den siste bakken, låser meg inn på studioet og kryper inn under lakenet med et smil om munnen.

Bibbiklem

Stergos, -vår mann i Rhodos

I går kom vi hjem fra Rhodos og nå sitter jeg her i stua mi, tidlig på morgenen, med tente lys og hutrer og fryser. Det har vært så utrolig deilig med en uke med varme morgener og varme kvelder. Det er det jeg har savnet mest her hjemme denne sommeren.

I dag tenkte jeg at jeg skulle presentere dere for et nytt bekjentskap vi gjorde på Rhodos. Jeg er jo sånn at jeg liker å ære de som æres bør her på bloggen min, og ikke minst dele gode opplevelser. Mange nordmenn reiser til Rhodos og jeg vil gjerne dele mine reisetips etter denne turen.

Noen reiser på ferie for å nyte sol og strand og bading. Det gjør jeg også, men bare til en viss grad. Derfor bestilte jeg hotell i Gamlebyen på Rhodos denne gangen, med nærhet til det meste. Jeg saumfarte nettet etter gode hoteller innenfor murene og registrerte at det var ett sted som fikk veldig gode tilbakemeldinger fra tidligere gjester, nemlig Domus studio. Jeg valgte det ut fra disse tilbakemeldingene og det var et meget lurt valg.

Dette er et lite hotell med noen få studioer. Verten heter Stergos og viste seg å være vennligheten selv.  Han ventet på oss da vi kom sent på kvelden, mye senere enn jeg hadde sagt at vi skulle komme. Etterpå så jeg at han hadde prøvd å ringe meg mens telefonen stod i flymodus, -han lurte vel på hvor i all verden gjestene hans ble av.

Vi fikk et koselig rom i to etasjer. Seng og bad nede, og en ekstra seng og kjøkkenkrok oppe. Jeg visste at det ene rommet hadde balkong og ønsket meg veldig akkurat det rommet, men det var opptatt. Likevel spurte jeg ham dagen etter om det rommet kom til å bli ledig i løpet av uka, og om det da i tilfelle var mulig å bytte. Han skulle se på saken.

Etter noen dager kom han og sa at han hadde nyheter til oss. Han hadde nemlig et hotell lenger inn i samme gate, og der var det ledig en leilighet med balkong. Han tok meg med og viste meg stedet og jeg bare falt pladask. En helt nydelig leilighet i en stil som jeg er overbegeistret for. 

Min bedre halvdel var ute i et ærend akkurat da, så jeg tok en sjefsavgjørelse på egenhånd og bestemte meg for å flytte. Jeg pakket i rekordfart og Stergos kjørte kofferter og bar opp trappene for meg, mens jeg jublet over den herlige oppgraderingen. Verten vår hadde fanget opp at jeg ble litt lei meg for at vi ikke hadde balkong, så nå skulle vi få bo der resten av uka uten å måtte betale ekstra for det. Enda det var en mye større og garantert dyrere leilighet. 

Hans-Erik og Stergos

  

Det nye stedet heter St. Georges Studios. Det ligger helt inntil muren og man føler at man virkelig er på historisk grunn når man sitter og nyter ettermiddagskaffen ute på den lille balkongen.

Vi har vært en del turer til Hellas og bodd på forskjellige steder, men dette overgikk alt. Ikke bare fordi det var så koselig og delikat innredning, men også fordi det var så RENT. Selv ikke i Norge har jeg opplevd så rent hotellrom. Ei nydelig dame stod for renholdet, og jeg ble helt flau den ene dagen da vi kom tilbake og oppdaget at hun til og med hadde tatt oppvaska som jeg hadde prøvd å "gjemme unna" på morgenen før vi gikk ut.

Ei nydelig seng å ligge i.

Jeg anbefaler så til de grader dette stedet. Kanskje ikke først og fremst hvis du er på badeferie, for det er et stykke å gå til stranda. Men hvis du vil se deg om i Gamlebyen, utforske kriker og kroker og virkelig kjenne på den spesielle atmosfæren som er nettopp i denne delen av Rhodos, -ja, da er dette stedet å bo. Det blir mye mer personlig enn på et stort hotell. Her opplevde vi en vert som lurte på om vi skulle ha noe i butikken, for da kunne han ordne det for oss. Opptil flere ganger spurte han om det. Vi måtte gjerne stikke innom kontoret hans for en kopp kaffe og en prat. Da vi trengte lege den ene dagen pga matforgiftning ordnet han det straks. Legen kom på døra innen en time. Han bestilte taxi til oss, og selv om det ikke er lov å kjøre bil i Gamlebyen, kom taxien helt til døra for å hente oss. Og da vi stod i kø for å sjekke inn på flyplassen for hjemreise, oppdaget jeg at mobilen min var borte. Hvem kontaktet jeg da? Selvfølgelig Stergos. Han ringte taxien. Det viste seg at telefonen lå der, og jeg fikk den tilbake før vi hadde nådd fram til innsjekkinga.

JEG ER IMPONERT!

Og som en avslutning kan jeg også ta med at taxisjåføren fortalte at han bare hadde hørt gode ord om Stergos og hans hoteller. Folk som hadde sjekket inn på lignende steder i Gamlebyen var slett ikke fornøyd, men de som hadde bodd hos Stergos var alltid strålende fornøyd.

Bibbiklem

Det kommer nok et par innlegg til fra Rhodos. Jeg storkoste meg mens jeg ruslet rundt i trange gater og besøkte flotte tårn og palasser, og snuste inn den historiske stemningen. Masse bilder har jeg tatt, og i morgen skal dere få være med meg på en flott opplevelse jeg hadde mens resten av byen var i hvilemodus.

Min nye venn

Man snakker om at de små gledene i livet er de beste. 

Vel, en av mine "små" gleder i dag ser slik ut:

          Tamron 28-300mm F3.5-6.3 Di VC

Det er alltid moro med noe nytt, selv om man kjøper brukt. Jeg trengte et reiseobjektiv, så jeg slipper DEN oppakningen når jeg er på tur. Når jeg blir veldig rik en gang kan det hende jeg kjøper meg noe riktig lysterkt, men enn så lenge vil denne og 50mm jeg allerede har gjøre nytten. De riktig kresne velger ikke zoom, men fastobjektiv. Jeg har ikke blitt så kresen enda...

Det morsomme med Tamron sin zoom er at den er bare halvparten så stor som Canon sin, og veier veldig mye mindre. Passer meg bra :) Fint at jeg har en aldri så liten tur foran meg, så jeg får testa det skikkelig.

Okey, jeg vet hva du tenker: "Her har du ikke postet et blogginnlegg på evigheter, og når det endelig kommer et handler det om noe så kjedelig som et kameraobjektiv!"  Beklager. Jeg har ikke hatt det store overskuddet til å blogge i sommer, men jeg håper inspirasjonen kommer tilbake etterhvert. Den pleier å gjøre det. Men prøv å gled deg litt med meg, da vel. Et nytt objektiv er kanskje det som skal til for å gi meg litt inspirasjon :)

Bibbiklem

Helgeland, mitt Helgeland

Å være på ferie i Nord-Norge bringer med seg et stort spekter av følelser, -sikkert fordi jeg ikke er der så ofte. Når vi kjørte av ferga på Hestmannøy ble det så virkelig for meg at det som møter oss er et tomt hus. Ingen klemmer, gode velkomstord og varm mat, slik det pleide å være. Akkurat det øyeblikket, å gå inn i huset, har vært vanskelig for meg etter at mamma døde. Det er over syv år siden nå, men siden det er så lenge mellom hver gang jeg er der blir det en barriere hver gang. Og etter at pappa flyttet på gamlehjem ble det enda mer stusselig å komme hjem. Men når vi først har kommet inn og fått rigget oss til, er det helt greit igjen.

Å komme dit er en salig blanding av gjensynsglede og savn, artige minner, frisk luft og fuglesang. Jeg elsker det. Kjenner det gjør godt langt inn i sjela. Å få bruke tid med pappa, broren min og andre i familien er noe jeg setter veldig høyt. Det skjer så altfor sjeldent, dessverre. Var også fint å få være der sammen med dattera vår og hennes familie denne gangen. Få se barnebarna plukke skjell i Solvika og fiske torsk og sei, som bare MÅTTE i stekepanna fordi de selv hadde fisket det.

Kaffe-Lars kommer alltid fram når jeg er på øya. Jeg "må" koke kaffen på kjele. Det hører med til ferieopplevelsen og henger selvfølgelig sammen med at sånn har de alltid gjort det der i huset. Og det smaker jo så godt!

Vi har kost oss med fjelltur og kveitefisking. Vel, "kost oss" er kanskje ikke det rette ordet angående fjellturen. Jeg tror vi innså at visse muskler har vært litt lite i bruk og at de fikk seg et aldri så lite sjokk da de plutselig ble tvunget til å ta oss oppover fjellsida. Sjokket ble derfor stort da det dukket opp en kar som kom JOGGENDE opp fjellet, og han knuste i alle fall alle mine illusjoner om at jeg er sånn noen lunde i form...... Her er det mye land å innta!

Jeg har brukt kameraet flittig og jeg har virkelig fått opp øynene for hvor fantastisk Helgeland er for fotoentusiaster som meg. Kunne gjerne vært der i tre uker bare for å ta bilder. Det er et fantastisk lys som kommer med midtnattsola. Fra sånn ti-halv elleve på kvelden til rundt kl 01 er lyset helt unikt. Der kan man ikke sove bort sumarnatta, nei!

Jeg har masse bilder jeg ville laste opp, men et eller annet streiker. Klarer ikke å få dem fram, så jeg gir opp. Får ta dem med en annen gang.

Hvis du aldri har vært på Helgeland bør du virkelig ta turen dit. Glem sydentemperaturer og tenk naturopplevelser. De finner du overalt, hele tiden, hvis du har øyne å se med og ører å høre med.
Og så er jo helgelendingene noe helt for seg selv da. Et eksotisk folkeferd......hehehe.

Bibbiklem

Dagen da mannen fikk mat!

Det hender jeg overgår meg selv. Ikke ofte, men en gang iblant. Gemalen tør nesten ikke kommentere at han i dag faktisk har fått to varme måltider på en dag.....
Det har vært en av de dagene da jeg har gått her hjemme og kost meg. Pusla litt med klesvask og stort sett blåst i alt annet. En skikkelig avkoblingsdag. Og da får jeg lyst å lage mat. Først hadde vi en skikkelig brunch. Sånn på amerikansk vis, med egg og bacon, nydelig baguett osv. Koser meg når jeg står nede i grillbua og lager mat, og ikke minst koser jeg meg når vi kan sitte og spise leeenge, prate og ha det trivelig.

Den lille cafékroken vår

Men egg og bacon og baguett var ikke høydepunktet i dag. Nei, nå skal du høre. Det her blir en skikkelig matblogg, uten at jeg orket å ta alle de lekre bildene, pynte grillbua og få alt til å se så mye bedre ut enn det er.

Vel, jeg startet med dette:

Viltkrydder med sennepsfrø, pepper, hvitløk osv

 Etter en god runde i morteren duftet det himmelsk. Så fortsatte jeg med dette:

To hjortefiléter

De ble "kledd" i to forskjellige typer viltkrydder og fikk godgjøre seg på benken en times tid.

Mmmm...lukter så godt!

Så var det tilbehøret. Masse løk og sopp. Og når jeg lager villt, da tenker jeg ikke kalorier. Her pøser jeg på med fløte og rømme (to forskjellige typer soppstuing) og det blir masse smak.

Så grillet jeg biffene på sterk varme rett på grillrista 2-3 minutter før jeg la dem i formen og stekte dem på indirekte varme i 5-6 minutter.

Og så, mine kjære venner, satt vi igjen med dette:

Ojojoj, sier jeg bare :) Denne maten hadde virkelig fortjent et bedre bilde, men man har jo ikke tid til sånt når det skal spises!

Og i morra? Jo, da skal jeg tilberede to forben av lam. Har ikke bestemt meg enda for hvordan jeg skal tilberede dem, men det aner meg at grillen blir tatt i bruk i morgen også... Vi får se :-)

Fra min lille fortausrestaurant

Det hevdes fra ymse hold at det har sneket seg inn en stor porsjon latskap i bloggingen min. Påstanden er vanskelig å forsvare seg mot når jeg tar en titt på historikken og sjekker hvor ofte jeg poster nye innlegg......
Men det handler ikke om latskap, eller at skrivegleden på noen som helst måte har blitt borte. Det handler heller om at det er mindre fritid å ta av og dermed litt vanskelig å finne roen jeg trenger for å leke meg med ord.

Nå har jeg imidlertid slått meg ned på min egen fortausrestaurant her i Groths residens. Nyter en meget god iskaffe og har masse tid å ta av. Såfremt telefonen ikke ringer.....
Restauranten har i dag servert en nydelig burger til middag, og gjesten stod selv for tilberedningen av den utsøkte maten.

Så enkelt kan det også gjøres....

Solen skinner og livet er godt. Jeg lytter til lydene fra nabolaget, -barnelatter og matlaging på diverse verandaer. Grillukten sprer seg i området og jeg er jammen glad at jeg er mett selv!

Jeg har ofte skrevet om de enkle gledene i livet. Det nære og kjære. Selv om jeg elsker å reise, oppleve nye steder, andre skikker og spennende mat, så er jeg en ekspert på de små gleder. Jeg er utstyrt med en meget stor evne til å finne de små øyeblikkene og glede meg over dem. Og finner jeg dem ikke klarer jeg alltids å lage dem. Jeg velger å ikke ta livet som en selvfølge og jeg vil være maksimalt tilstede i det mens jeg har det.

Det finnes noen enkle, gjentagende favorittøyeblikk i livet mitt:

- Å våkne grytidlig på morgenen og ligge noen minutter og lytte til den elleville fuglekvitringen som er på den tiden av døgnet.
- Å spise frokosten og nyte morgenkaffen ute. Det spilles ingen musikk her på morgenen. Fuglesangen får på en eller annen måte sjelen til å falle til ro innfor den nye dagen, sammen med litt åndelig mat fra bibelen.
-De små øyeblikkene gjennom dagen da jeg lukker øynene, stenger alt rundt meg ute og har en liten timeout sammen med Jesus. Bare et minutt eller to. Sååå godt!
-Og siden kaffe i mange varianter er en favorittdrikk kan jeg godt få festfølelse av å bestille meg en kopp cappuccino. Litt luksus. I mange år hadde vi aldri råd til å unne oss noe ekstra, derfor setter jeg så utrolig stor pris på å kunne gjøre noe så enkelt som det :)

Dette var noen få eksempler. Jeg har mange fler, men skal ikke plage deg med dem. Kan bare slå fast at jeg gleder meg mer over livet mitt nå enn noen gang før. Selv med åreknuter på leggene, streker i ansiktet og grå hår.
Det handler om å være tilstede i livet sitt og ikke dvele ved negative tanker. Ikke lage seg illusjoner om hvordan ting KUNNE vært, men heller være takknemlig for det som er. Da ser vi hvor velsignet vi er!

Julies reise tilbake til livet uten MS

På et sykehus i Moskva sitter akkurat nå ei ung dame på 30 år fra Bodø som heter Julie. Julie har MS og er i Moskva for å få stamcelletransplantasjon, - en behandling som har bevist at den i de fleste tilfellene kan stanse MS, og i over halvparten av tilfellene gi forbedring i tilstanden. Jeg jobber ikke i helsevesenet og har overhodet ikke greie på sånt, men dette er hva Julie selv skriver i en gruppe på facebook som en venninne har opprettet for henne.

Jeg kjenner familien til Julie. De kommer fra samme sted som meg. Mine egne barn er på hennes alder og det hendte de lekte sammen når de var små og vi var i Nord-Norge på ferie. Mulig det er derfor akkurat dette har grepet meg så sterk, på en slik måte at jeg stadig tar meg i å tenke på henne, på prosessen hun er igjennom akkurat nå. Alene i Moskva, med kjæreste og en datter på 8 år hjemme i Bodø. Hun skal gjennomføre en behandling som krever mye av henne, i et land hvor hun ikke forstår språket og hvor helsepersonellet knapt kan et ord engelsk. Men hun er tøff og har hoppet ut i det.

Bildet er lånt fra "Tilbake til livet uten MS". 

Når jeg først har denne bloggen tenkte jeg at jeg kunne legge ut en link til facebooksiden jeg refererte til. Behandlingen i Moskva er kostbar og venninnen startet en kronerulling for å hjelpe henne. Det har kommet inn en del, men det hadde vært så utrolig fint om hun, som alenemor, kunne slippe å bli sittende igjen med lån etter at behandlingen er over. Hvis du vil følge Julie i prosessen kan du gå inn og like siden hennes. Der finner du mer informasjon om henne, bilder fra dagene i Moskva, informasjon om behandlingen, hennes egne små hjertesukk som hun deler med følgerne og et kontonummer man kan sende penger til, hvis man ønsker å være med og hjelpe.

Facebookgruppen finner du HER og ønsker du å dele dette innlegget med andre er det bare å kjøre på. Trenger ikke spørre om det.

Dagen da alt gikk så fort

Foto via : sykehuset Østfold

Noen dager er man mer takknemlig enn andre dager, og i dag er det sånn for meg. Døgnet som ligger bak ble mer dramatisk enn jeg kunne ane da jeg stod opp og gikk på jobb i går, frisk og rask. Kortversjonen lyder slik: Plutselig litt vondt i ryggen. Så mer vondt i ryggen og så veldig vondt i ryggen og sterk nedsatt allmentilstand. Lege, ambulanse, blålys, Kalnes sykehus, EKG, blodprøver, røntgen, CT. Ved nitiden i går kveld fikk jeg beskjed om at det feiler meg ingen ting, jeg er frisk som en fisk og kunne reise hjem :) Det de i utgangspunktet fryktet var en utposning på hovedpulsåra var i stedet en akutt muskulær "låsning" i ryggen.

Det jeg sitter igjen med er for det første at jeg fikk oppleve "en fred som overgår all forstand" i en situasjon da jeg normalt skulle blitt veldig redd. Jeg var ikke redd, fantes ikke redd. Husker jeg ba mens jeg kjempet med å holde meg ved bevissthet i sykebilen: "Jesus, om det så skulle være at min tid har kommet nå, så er jeg klar til å møte deg" og i tankene gikk jeg igjennom om det var noen jeg hadde noe uoppgjort med og kom fram til at det var det ikke. Bare det var i seg selv en god opplevelse.

For det andre fikk jeg oppleve det norske helsevesen på sitt aller beste. Jeg har ikke ord for den fantastiske behandlingen jeg fikk. Fra legen på legekontoret, til ambulansepersonell, måten jeg ble mottatt på akutten, sykepleierne, avdelingslederen på kirurgisk som forresten hadde en nydelig helgelandsdialekt, kirurgen, portørene, -ja, absolutt alle jeg var i kontakt med fortjener ros for den jobben de gjorde.

Og etter å ha vært fastende i mange timer i påvente av en mulig operasjon fikk jeg servert dette herlige måltidet før jeg dro hjem.

Sjelden har mat smakt så godt, selv om jeg ba om en indrefilet, medium stekt, men fikk brødskiver i stedet...hehe.

Sykehuset Kalnes har fått mye kritikk. Fra meg får de bare ros.

Fra vikinger til fløtepuser

Foto: Khosrork, Microstock

En gang var vi vikinger. Jeg vet ikke om akkurat det er så mye å skryte av, men vi nordmenn er på en måte litt stolte av vår fortid som erobrere. Det er en del av vår historie, på godt og vondt.
Det som virkelig var vikingenes styrke var at de holdt sammen. De hadde en sterk fellesskapsfølelse og stod opp for hverandre. Ættens ære stod høyt i kurs og dens medlemmer måtte man hjelpe uansett. De forsvarte sine egne, de var forpliktet til å tre støttende til. Ætten var én for alle, alle for én.

I dag tror jeg dessverre at mange barn og unge vokser opp med at det er de som er sentrum i universet. Vi steller og duller, og det stilles lite krav. Barna polstres i alle retninger, og de vet knapt hvordan det er å leke fritt lenger. Vi voksne har blitt mestere på å organisere barnas lek og vi sørger for at vi har ganske god kontroll på det meste. Før kunne ungene gå ut på morgenen og være ute og leke hele dagen. Jeg hadde i alle fall ikke foreldre som løp etter meg og sjekket hva jeg holdt på med til enhver tid. Vi klatra i fjell og lekte på fjæra, lærte oss hvor grensene gikk ved å prøve oss fram. Vi hadde ingen som var der og organiserte noe hver gang vi kjedet oss litt, og ble lært opp til å ta ansvar selv.

Jeg merker jo at jeg selv preges av utviklingen som har vært. Som bestemor får jeg helt vondt inni meg hvis jeg merker at barnebarna kjeder seg når de er på besøk hos oss. Jeg vil jo ikke at de skal kjede seg. Men så tenker jeg på hva min egen bestemor ville sagt hvis jeg kom og beklaget meg: "Kom deg ut og lek". Det var ikke snakk om at hun la vekk alt hun holdt på med for å tilfredsstille min akutte kjedsommelighet. Nei, jeg fikk ta ansvar selv. Hun satte seg aldri ned og lekte med meg, men jeg fikk være med på hennes arbeidsoppgaver i stedet. Lage potetlefser, henge ut tøy, skrelle poteter osv. Og det var helt greit.

Hva skal jeg fram til? Jeg er bare litt bekymret for utviklingen. Er redd at nordmenn er i ferd med å bli et puslete folkeferd. At det er for mye stakkars deg i samfunnet vårt i dag. At det stilles for lite krav til de som vokser opp. At vi voksne også har for lite guts til å være gode forbilder. At det stilles diagnoser i hytt og pine, slik at vi sykeliggjør ting som i alle generasjoner tidligere har vært innenfor normalen. At vi legger altfor mye vekt på følelser og for lite vekt på selvdisiplin.

Sånne funderinger kan altså jeg ha på en vanlig søndag formiddag....... Er det innenfor normalen tro, eller lider jeg av et eller annet når jeg går med slike tanker...?

Ditt og datt fra ladyen

I dag skriver vi 2. april, og takk og lov for det. Jeg håper at alle de som i går hadde kjøpt seg hytte på fjellet, hus i Florida, venta barn når de nærmet seg 50 osv osv nå har kommet til sans og samling. Det er fint vi har 1. april slik at alle kan skrive om drømmene sine som om de er virkelighet, men jeg må innrømme at min humor ikke alltid strekker helt til på 1. april. Det er sånn at jeg nesten ikke gidder å logge meg inn på face. Jada, jeg er sikkert en kip type, men det får vi bare leve med :-) 

1. april her i huset betyr bursdag og vi hadde en koselig feiring for gemalen i går. Før brydde vi oss ikke så mye om sånne vanlige bursdager og vi pleide å forbigå dem sånn noenlunde i stillhet. Men de senere år har jeg blitt veldig opptatt av at vi må feire når det er noe å feire. Lage plass i hverdagen til treffpunkter med familie og venner. Livet kan være ganske hektisk. Innimellom føler jeg at ukene bare flyr avgårde og det eneste jeg gjør er å sove, spise og jobbe. Da er det så viktig å bruke sånne dager til å være sammen og kose seg. 

Selv klarte jeg å avrunde dagen i går med å ramle i trappa. Det er en merkelig følelse når du føler at det skjer i sakte kino mens man bare ønsker å få det overstått. Det er utrolig hvor mange tanker som rekker å fly gjennom hodet mens man faller! Men det gikk ufattelig bra. Vondt å ha på seg olabukse i dag, og øm både her og der, men jeg er strålende fornøyd med ikke å ha brukket noe som helst. Sånn som denne musa :-)

Jeg har egentlig ikke noe spesielt på hjertet i dag. Hadde bare lyst til å småprate litt. Sånn som jeg gjorde før i tiden når vi skrev brev på ordentlige ark med ordentlig penn og puttet i en ordentlig konvolutt og sendte i posten.  Da skrev jeg brev på 8-10-12 A4 sider og storkoste meg med det. Nå koser jeg meg med å skrive til mange på samme tid uten å behøve å måtte sette frimerke på engang.

Innimellom tenker jeg at alt var så mye bedre før, men det er vel slik alle generasjoner opp gjennom tidene har tenkt. Nei forresten, det stemmer ikke. Pappa tenker ikke sånn. Jeg spurte ham en gang om nettopp det, om alt var bedre før. Han synes ikke det, og ramset opp for meg alle hjelpemidler vi har i dag og hvor godt vi har det på alle måter. Jo, jeg er nok enig. For når jeg sier at alt var bedre før tenker jeg på før vi fikk mobil og internett. Jeg savner den tiden innimellom. Den roen vi hadde da. Det å ikke være tilgjengelig hele tiden. Det er også litt trist at den gode, trofaste telefonkiosken er borte vekk, og da jeg hadde med barnebarna på teknisk museum skjønte de ikke bæret da jeg viste dem en "ordentlig" telefon.

 Tenk at dette er museumsgjenstander i dag......

Nei, nå skal jeg ikke plage dere mer med mimringen min i dag. Må jo innrømme at det er utrolig kjekt med både mobil og data, -det er vel heller å bruke det på riktig måte som kan være en utfordring for noen og enhver.

Ha en strålende helg i solskinn eller regn, og husk dette: bekymringer trekker deg ned, så ikke slipp dem til i livet ditt i dag. Det hjelper ingen at du bekymrer deg, -heller ikke deg :-)