Jeg har blitt et skikkelig julemenneske. Jeg elsker jula med pynting, baking, lys og juleblomster. Og så er det så herlig at jula kommer akkurat i den mørkeste tida. Den gjør årets mørkeste måned til et koselig avbrekk, noe å se fram imot.
Det aller beste med jula er likevel budskapet den bærer med seg. Det har lett for å drukne i alt det kommersielle som dessverre har funnet veien inn i julefeiringen, men man velger jo selv hva man vil ta til seg i denne tiden.
I dag har jeg vært en tur i Oslo og på vei dit satt jeg og hørte på julesanger. Jeg har lagd meg ei lang julesangliste og jeg nyter å høre de gamle evangeliske julesangene når de synges med varme og innlevelse. Det er også mange nye julesanger som berører meg. Tårene har rent i dag, i takknemlighet for at Gud sendte sin sønn, og i takknemlighet for at noen har evne til å uttrykke det så vakkert gjennom sang og musikk.
Midt oppi dette koselige og vakre som julen bringer med seg dukker kontrastene opp. Vi ser bilder av barn som må sove i gjørme, familier på flukt fra krig, vold og sult. Jeg så et program her om dagen om to søstre fra Afghanistan. De var fengslet fordi de ikke hadde fulgt reglene for hvordan kvinner skal oppføre seg. Hun ene ville følge hjertet sitt når det gjaldt hvem hun skulle gifte seg med, så hun rømte med kjæresten sin. For det ble hun fengslet. Vi følger henne når hun kommer til Sverige, får oppleve friheten, og hvordan hun igjen blir fanget når mannen hennes kommer etter til Sverige. Fanget i en leilighet, uten kontakt med vennene hun hadde fått. Fanget bak en hijab. I Sverige. Vi får også høre historien om hvordan søsteren hennes forsvant. Etterhvert får de sporet henne opp på et bordell. Hun forteller hvordan broren hennes hadde voldtatt henne og ingen ville hjelpe. Hun måtte rømme og endte opp som prostituert, uten håp om noen framtid.
Da jeg så dette programmet kjente jeg på et sinne og en fortvilelse. Hvem er disse menneskene som tror de har rett til å misbruke, banke og slå? Hvor har de fått sin myndighet fra og hvorfor er det så vanskelig å få satt en stopper for slik vold?
Kontrastene blir så store til hvordan vi har det i Norge. Det er nesten så jeg kan kjenne på dårlig samvittighet fordi jeg har det så godt. Jeg har alt jeg trenger og mye mer, og likevel kan jeg noen ganger være utakknemlig og misfornøyd. Problemene der ute virker så enorme og uoverkommelige.
Da er det viktig å huske at mange bekker små gjør en stor å. Det finnes mange organisasjoner som hjelper mennesker. Ved å gi våre bidrag, enten det er små eller store summer, så er vi med og hjelper.
Noen sier at de stoler ikke på disse hjelpeorganisasjonene, at det bare er korrupte mennesker som samler til seg selv. Da tenker jeg at de har gjort en dårlig research! Jeg vet om flere gode organisasjoner der pengene kommer dit de skal. En av dem er
Dina-stiftelsen, som gir hjelp til voldtatte jenter i Kongo. Det finnes også andre organisasjoner som driver fadderbarnprosjekter som man kan være med og støtte. Det er så mange som trenger hjelp, og vi er mange som kan hjelpe. Ikke la dårlige unnskyldninger holde deg fra å hjelpe de som virkelig trenger det. Bruk heller litt tid på å sjekke ut noen organisasjoner før du bestemmer deg for hvem du vil støtte. Noen mennesker er også i den situasjonen at man ikke har mulighet til å hjelpe, og da skal man ikke ha dårlig samvittighet for det.
Jeg klarer nesten ikke å tenke på de to afghanske jentene uten at tårene renner, og diktet av Arnulf Øverland har dukket opp i tankene mine mange ganger de siste dagene:
Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer dig selv!Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der og glemme!
Hvis juleevangeliet skal være et håpets evangelium må vi som har fått del i det bringe håpet videre.
Fortsatt god adventstid.
Bibbiklem
