mandag 16. oktober 2017

Lunefulle Helgeland

Dagene går så fort når jeg er her nord. Altfor fort. Og det har vært så innmari koselig å ta denne turen sammen med Maria, dattera min. Masse tid til skravling, sær humor og jentefilmer.......


I dag har vi vært på Rødøya og besøkt pappa. For å komme dit må vi ta båt, og jeg innser at jeg har glemt hvor lunefullt været kan være her ute i havgapet. Etter å ha reist ca 120 mil med henholdsvis tog, buss og båt for å få hilse på ham, hang turen til Rødøya i en tynn tråd i dag. Med varsel om storm og mulig innstillinger av båter var det en reell mulighet for at det ikke ville la seg gjøre å få besøke ham. Det hadde jo vært utrolig kjedelig!



Heldigvis gikk båten og vi kom oss dit. Men så tiltok vinden i styrke igjen og det ble snakk om at vi kanskje ikke kom oss tilbake igjen..... Egentlig litt nervepirrende hele greiene for vi hadde jo ikke akkurat planlagt noen overnatting på Rødøya. Men det ordnet seg. Vi kom oss hjem.


Hele denne lange turen og så fikk jeg tre timer på Rødøya sammen med faren min! Jeg skal aldri klage på offentlige transportmidler sørpå igjen!! Og jeg beundrer dere, kjære rødøyværinger, for deres tålmodighet. Sørpå har vi en tendens til å klage på så mye, -vi har litt å lære av dere.

Nå er denne dagen også i ferd med å renne ut. Jeg koser meg med en god kopp te mens jeg lar dagens hendelser flyte ut til deg gjennom tastene på Mac´en. Maria sitter ved siden av meg og prøver å fordype seg i norskstudiene. Jeg titter ut av vinduet og ser ikke annet enn en svart nordnorsk høstkveld. En stor kontrast til sommerkveldene her nord. Nå har jeg bare ett ønske igjen som jeg gjerne skulle fått oppfylt mens jeg er her og det er at kveldshimmelen skal forvandles til et dansegulv for nordlyset. Ååå som jeg savner å se nordlyset.! Forholdene ligger overhodet ikke tilrette for det, overskyet som det er, men det er da lov for en utflytta helgelending å ha sine ønsker, er det ikke?

I morgen er siste dagen vår her og den har jeg tenkt å bruke godt. Nå roper senga på meg og skal jeg komme meg opp i morra tidlig får jeg nok se å reagere på det ropet.

Takk for en fin dag!

Bibbiklem

lørdag 14. oktober 2017

A walk down memory lane

Det er tidlig morgen på Hestmannøy på Helgeland. Jeg åpner øynene og konstaterer at jeg har hatt ei fantastisk god natts søvn i mammas og pappas seng. Ligger rolig en stund og bare nyter at jeg er her. Lytter til vinden som leker seg litt med hushjørnet og alle knirkelydene i huset. Velkjente lyder. Gode lyder.

Jeg står opp og går ut og henter ved fra pappas vedlager. God, tørr bjørkeved som har vært lagret lenge. Det går lett å få fyr i den gamle vedovnen, og snart varmer den stua og gir meg gode knitrelyder på kjøpet.


Ute tiltar vinden i styrke og regnet fosser ned. Jeg lager meg havregrøt og tenker at akkurat nå er det bare deilig at det er en gammeldags ovn og ikke induksjonstopp. Kaffelars overtar plassen på ovnen når grøten er ferdig og det er en behagelig ro i det å lytte til kaffekjelen mens jeg spiser frokosten min. Jeg velger meg en kopp fra det gamle kaffeserviset. Her smaker kaffen best i tynne kopper.


Det er godt å være her igjen. Godt å sove i sengetøy som bringer fram gode ferieminner, og spise av tallerkener med merker etter mange års bruk. De slitte tallerknene vitner om mange fine stunder rundt spisebordet og om en mor som satte sin ære i å alltid servere god mat i store porsjoner.

Jeg trenger å komme hit iblant og hente fram minner fra røttene mine. Ta meg tid til å kjenne på savnet etter mamma og ikke minst tid til å besøke pappa. Det første døgnet her er alltid fylt med sterke følelser som det er godt å stoppe opp og kjenne på. Godt og vondt, vondt og godt, om hverandre.

Her, på øya "mi" på Helgeland, når jeg igjen meg selv. Mye fordi jeg tar fri fra alt annet noen dager, men også fordi det er her jeg har røttene mine. Det var her jeg lekte i skogen i timesvis som barn, det var her jeg lærte å sykle og ro, gikk på skolen, fikk mitt første kyss, hadde mine barndomsvenner. Her bodde jeg de første 16 årene av livet mitt og de årene slipper aldri taket i meg. Heldigvis.

Bibbiklem


søndag 8. oktober 2017

Nordmenn og hygge

En søndag kan være så mangt. Noen ganger er det fred og ro, late seg, tur i skogen osv. Det er ikke direkte sånn det er i Grothheimen i dag. Søndagen er mer preget av kaos, rot og masse styr. Siden det er så god klestørk i dag, valgte jeg å gjøre dette til en vaskedag. I tillegg har vi gjort noen "justeringer" i stua som vi ikke har funnet riktig ut av enda, så det er rot overalt.
Men nå tar jeg meg en liten hyggepause midt i kaoset. For hygge meg, DET kan jeg!

Valerie_bd/Instagram
Vet du forresten at "hygge" har blitt et begrep ute i verden, adoptert fra de skandinaviske landene? I Storbritannia har ordet faktisk blitt en del av det engelske språket. Jeg har også merket meg at det stadig blir nevnt i diverse internasjonale facebookgrupper jeg er medlem av.

Africa Studio/Shutterstock
Det handler om peiskos, levende lys, raggsokker, pledd, kakao i koppen osv. Sånt som en typisk nordmann synes er trivelig på vinterstid.
Noen ler av oss og synes vi er altfor opptatt av å ha det hyggelig, men hælle min, hva skal vi nordmenn finne på da, på vinterstid, hvis vi ikke kan hygge oss? Vi bor i et land der vi ikke akkurat kan dekke lunsjbordet utendørs i november eller spille fotball på løkka midt i januar. Ikke rart vi blir opptatt av å ha trivelige hus som vi kan hygge oss i.

Pinterest: Macadameia.tumblr.com
Andre land har sikkert sine særegenheter, de også, så egentlig synes jeg at vi kunne fått beholde hyggen for oss selv her i Skandinavia. Peiskos, pledd, raggsokker og kakao, det ER oss, det. Det blir ikke helt det samme når man setter en brite eller en italiener inn i den settingen..... Kan ikke de heller bare kose seg med cricket og pasta......det er de jo så gode på!

Her om dagen så jeg på eBay at jeg kan få kjøpt raggsokker fra India. Hmm, det stemmer liksom ikke helt, det heller, gjør det vel...?

www.finelinefurniture.ie
Det er vel ikke akkurat noen fare for at noen skal ta fra oss hyggen. Det er jo vi som vet hvordan det skal gjøres. Vi vet hvordan en ordentlig raggsokk skal se ut og hva som skal til for å få det til å knitre i peisen. Vi vet hvordan kakaoen skal smake og hvordan vi gjør det koselig i stua i mørketida, når vi skal ha venner på besøk.

Det er vi som kan dette. Alt det andre er bare etterligninger, -og det kan vi leve med!

Bibbiklem

tirsdag 3. oktober 2017

Bare må vise dere......

Noen ganger skjer det at jeg blir skikkelig betatt av ting som jeg synes er fine. Det er akkurat som tingene treffer noen strenger i meg og jeg får ikke sett meg mett på dem.
Akkurat sånn er det med en veske jeg fant på eBay. Jeg klarte ikke å glemme den og det endte jo selvfølgelig med at jeg sendte en bestilling. Fikk den i posten før helga, og jeg er bare nødt til å vise den fram. Som kjent blir alle gleder større når de deles, og jeg synes det er så moro!


Den er såpass stor at jeg får plass til både notatboka mi, skrivesaker (masse skrivesaker), laptop og alle sånne dameting som er et must i en veske. Du vet, vi har jo med oss alt mulig til enhver tid, bare sånn i tilfelle...


Og så lukter den så godt! Ikke sant at ordentlig skinn lukter godt? Dessuten blir skinnvesker bare finere og finere med årene, hvis man steller godt med dem.

Ja jeg vet jeg er litt rar. Tenk å bli så himla glad for en veske! Men sånn er det. I går satte jeg veska på kjøkkenbordet, lagde meg en kopp espresso og satt og koste meg bare ved synet og lukta av den. De enkle gleder....


Blir sånn når man har ønsket seg noe i mange år og plutselig får det. Er glad jeg har lært meg å sette pris på ting, at det ikke er en selvfølge at man skal få alt man har lyst på.

Jeg deler linken med deg i tilfelle du er som meg og har lett etter lignende produkter i lange tider uten å finne det. Her finner du denne fine veska. 

Noen av dere rister sikkert litt på hodet av meg nå, men det får stå til. Har alltid vært sånn. Husker da mannen og jeg kjøpte vårt aller første kjøkkenbord. Da måtte jeg stå opp hver natt en lang periode og gå ut på kjøkkenet, sette på lyset og se og kjenne på bordet. Jeg nøt de øyeblikkene og var full av takknemlighet.

Men nå er du sikkert mett av temaet 😊
Skal gi meg nå.
Ha en riktig fin tirsdagskveld!

Bibbiklem


lørdag 2. september 2017

Kulturell tro eller levende tro?

Norge er på mange måter bygd opp og tuftet på den kristne troen. Vi døpes i kirken, konfirmeres, gifter oss der og når døden kommer er det gjerne en prest som forretter i begravelsen.
Vi synes det er hyggelig å gå i kirken på julaften, -det gir oss den rette stemningen for julefeiringen, og kan hende titter vi innom en og annen gang ellers i året også hvis det passer sånn.


Det norske folk bærer med seg en kristen kulturarv som mange er stolte av og gjerne vil verne om. Men så stopper det der!
Man bygger ikke troen på et forhold til den levende Gud, men på kulturelle tradisjoner og følelser. Det er som å beholde skallet på en søt frukt og kaste innholdet. Eller som å være i et forhold uten forpliktelser. Man plukker ut det man vil ha i forholdet uten å bry seg om at det finnes en part til.

Den kulturelle troen blir ofte motstander av den levende troen. Den vil ha alt det ytre, men fornekter kraften som finnes i den levende troen.

Hva er så en levende tro?
Den er en relasjon mellom Gud og mennesket, gjennom Jesus Kristus.
En levende tro vil alltid søke å opphøye Gud, ikke seg selv.
Den vil ha Gud i førersetet og mennesket i passasjersetet.
En ekte troende vil ha et ønske og en lengsel etter å underordne seg Guds vilje og følge Hans Ord, og vil ha en forståelse av at Han som har skapt alt også er den som vet best.
Gud er kjærlighet, og en ekte troende vil søke å leve ut fra denne kjærlighetskilden i livet sitt.


Gud, på sin side, vil alltid støtte den som holder seg til Ham.
Han vil ta del i den troendes liv, gi styrke, oppmuntring og veiledning i alle livets skiftende forhold.
Han vil være Klippen som ikke kan rokkes og Han handler alltid ut fra kjærlighet.

En kulturell tro er en tom tro hvis man ikke gir Gud plass i den!

Så hva er det egentlig det norske folk ønsker seg?

Jeg er tilhenger av å være mye mer opptatt av å bygge den levende troen i stedet for den kulturelle.

Den levende troen har bl.a:

Gjort tusenvis av stoffmisbrukere stoffrie
Har reddet mange ekteskap fra havari
Har gjennom utallige menigheter skapt trygge oppvekstforhold for barn og unge
Helbredet mange syke over hele landet vårt
Gitt nytt håp til mange, mange, mange nedbrutte mennesker

Dette er KRAFTEN som finnes i troen på Jesus. Kraften til å forvandle mennesker innenfra og ut.

Det er ikke tradisjoner, ritualer, pekefingre, bud og regler.
Det er hjerte til hjerte med Gud!

Jeg tror at vårt kjære Norge kunne trenge mye mer av den levende troen!

Bibbiklem


PS:
Du må gjerne legge igjen en kommentar, men jeg kommer ikke til å gå inn i noen diskusjon.
Jeg har full respekt for at andre mener noe annet enn meg, at det finnes flere vinklinger og at noen kanskje synes jeg uttaler meg veldig kategorisk. De meningene er du helt fri til å ha 😄

mandag 28. august 2017

Litt av hvert fra meg igjen


Det er høst, ingen tvil om det. Selv om jeg i går satt ute og sugde til meg varme stråler fra sola er tegnene på høst ganske åpenbare. Man kjenner det på lufta. Den er mye friskere. Det vokser sopp på plenen og sommerblomstene synger på siste verset. Vel, det sistnevnte skyldes ikke bare høsten.... Det har litt å gjøre med henne som steller dem også. Har lett for å bli litt sløv med stell av blomstene sånn på sensommeren, dessverre.
For en uke siden var jeg ikke klar for høsten, men nå er det helt greit. Sånn er det hvert år. Jeg vil ikke gi slipp på sommeren, men så kommer høsten og så blir jeg påminnet om at det faktisk er min favorittårstid. I år får jeg også lønn for at jeg har matet fuglene raust i vinter: det vokser solsikker der skogen pleide å være. Gule "soler" som frisker opp i terrenget. Det var vel neppe planlagt fra fuglenes side å plante solsikker, men du verden så trivelig det er. Nå har jeg skrevet opp på lista mi at jeg må huske å kjøpe fuglemat igjen. Kjøper i Sverige i store sekker, fyller over i plastkasser og har lager for hele vinteren.

Passer fint i stua også, den :)

Apropos liste. Jeg må skrive litt om det. Jeg har jo blitt sånn listefreak det siste året, -både privat og på jobben. Startet med Bullet Journaling i februar og går nå rundt med livet mitt i ei bok. "Den hellige boka" som svigerdattera mi så treffende kalte den. Vel, det er en annen bok som er den hellige boka, og den er fortsatt rangert øverst av mine favorittbøker. Men nåde den som rører journalen min, eller pennene jeg bruker.....!

I den boka skriver jeg ned alt jeg har å gjøre. Oversikt over husarbeid fra uke til uke, middagsplanlegger (som jeg fortsatt strever med å følge opp), oversikt over oppgaver som ikke gjøres så ofte (f.eks storrengjøring), gavelister til bursdager og jul, handlelister osv osv. På jobben starter jeg hver dag med å skrive ned alle oppgavene som må gjøres den dagen (har en egen bok for jobben). På denne måten får jeg tømt hodet og slipper å gå rundt å måtte huske alt mulig, og jeg får en oversikt over gjøremålene.
Stressnivået mitt har gått drastisk nedover etter at jeg begynte med dette, kun fordi jeg slipper å holde styr på alt i hodet. Herlig befriende!

Men boka er mye mer enn lister. Den er en rekreasjonsbok for meg. Jeg koser meg med kludring, tegning og fine skrifter. Jeg skriver ned skriftsteder som betyr mye for meg og den blir også en dagbok der jeg kort oppsummerer dagen.



Jeg har i alle år savnet et system som kunne hjelpe meg å holde oversikt. Har prøvd å bruke telefonen, men det skar seg fort. Beskjeder til meg selv på telefonen fungerer ikke for meg. Hele greia her er at jeg må bruke penn og papir og jeg har oversikten fysisk tilgjengelig uten å måtte være pålogget. Etter hvert som jeg har lært meg å bruke den og har funnet et oppsett som passer for meg, har det bare rett og slett blitt en bra greie for meg. Sånt gjør meg faktisk veldig gla 🙂

Bibbiklem


lørdag 5. august 2017

Morgenstund

Tidlig lørdag morgen. Det er helt stille ute, ingen vind, noe som er svært uvanlig nå for tiden. Jeg lager meg en kopp te i den nye, fine koppen min, finner fram bibel og pledd og setter meg ut. Tåka henger over jordene, det lukter nyslått gress fra hagen vår og fuglemor og fuglefar er forlengst i gang med å bringe mat til reiret i mønet på huset.



Jeg har en morgenprat med Mesteren over tekoppen. Så enkelt, så naturlig. Jeg minner ham på alle mine og ber ham verne om dem i dag. Så dukker det opp andre mennesker i tankene mine og jeg legger fram dem for ham også. Ellers blir det en del prat om løst og fast. Mye takk, fordi jeg har så veldig mye å takke for.

Gråtass kommer smygende ut fra buskaset. Han vil gjerne ha matmors oppmerksomhet så jeg lager plass til ham på fanget, sammen med bibelen. Han koser og maler og er visst svært fornøyd.

Jeg lukker øynene og lytter. Og lukter. Mediterer litt på et skriftsted jeg leste: "Men dere kjenner Ham, for Han blir hos dere og skal være i dere." Ja, jeg kan virkelig si meg enig i det. Jeg kjenner ham, han er hos meg og han er i meg. Sannhetens Ånd.

Jeg har masse å gjøre i dag, men denne nydelige morgenstunden har virkelig staket ut kursen for resten av dagen. Fred i hjerte og sinn.

Ha en velsignet dag, du også!

Bibbiklem

lørdag 29. juli 2017

Takk, takk, takk!

"Medvandrer" av Helge Bøe

Nå må jeg virkelig få lov til å si TUSEN TAKK til alle dere som var innom og leste innlegget mitt "En taus kriger". Jeg har aldri, noen sinne, fått sånn respons på et blogginnlegg. Det har rent inn oppmuntringer på Facebook, mail og sms, og mange kjenner seg også igjen i det jeg skrev (dessverre).
Jeg har ikke tenkt å dvele mer ved det nå. Da jeg skrev det var det som om jeg "skrev av meg" noe som hadde vært tungt og plagsomt og det ble så lett etterpå. Utrolig at jeg måtte dele det med "halve verden" før jeg kunne sette den streken bak meg!

Vi går alle gjennom ting som er vanskelige i livet. Det er ikke alltid så lett å gjøre noe med det selv, så vi trenger hverandre. La oss derfor være våkne så vi ikke angriper de vi er kalt til å gå sammen med på veien. Du og jeg har ikke alle svarene for alle andre, vi har mer enn nok med å passe på at vi holder oss på veien selv. Å oppmuntre, hjelpe og løfte hverandre fram er det beste vi kan gjøre for hverandre. Det kler ikke noen av oss å være surmaga!

Med disse ordene vil jeg ønske dere alle en riktig god helg. Selv har jeg en ukes ferie foran meg som skal fylles med spennende opplevelser i nærmiljøet og vedlikehold av vennskap. Det er gull verdt!

Bibbiklem

søndag 9. juli 2017

En taus kriger


Røsten min har stilnet de siste årene. Over tid og nesten umerkelig har jeg blitt mer og mer lavmælt. Der jeg før talte ut med overbevisning og autoritet kommer det nå noen ynkelige pip. Hva er det egentlig som har skjedd?

For en del år siden opplevde jeg at Jesus talte klart og tydelig til meg om å tre fram. Jeg ville ikke, for det er mye mer behagelig i skyggene, gjemt bak andre. Det å få lyset satt på seg selv kan være krevende. Man blir plutselig en person som andre på død og liv skal mene noe om.
Men etter en tid med mye bønn og nøye overveielser valgte jeg å tre fram. Jeg satte i gang et bønnearbeid, var ute og prekte og involverte meg i forbønn for andre. Det var en stor glede og velsignelse i å få leve og tjene min Herre på den måten. Jeg følte meg hel.
Men så begynte kritikken å komme og jeg var fullstendig uforberedt. Alt hadde jo vært så bra. Det hadde vært mye positiv tilbakemelding både vedrørende bønnearbeidet og preknene mine. Folk ble møtt av Gud i møtene Hans-Erik og jeg hadde og det var stadig mennesker som tok kontakt. Jeg trodde alt var bra, -og hadde skjoldet nede.

Jeg taklet ikke kritikken. De små stikkene som kom fra uventet hold. Det lavmælte snakket bak ryggen min når de trodde jeg ikke hørte. Blikkene. Den offentlige irettesettelsen. Det ble vanskeligere og vanskeligere å stille seg fram. Følte at jeg ble veid og målt. Jeg begynte å tro at jeg ikke hadde noe å komme med og fokuset ble mer og mer på meg selv og min egen utilstrekkelighet.

Jeg har aldri følt at jeg har vært dyktig, -verken på å lede møter eller å preke. Har alltid vært veldig klar over min egen utilstrekkelighet under forberedelser til møter. Men jeg har hatt en brann i hjertet og en inderlig lengsel etter å få dele Jesus med andre. I all min enkelhet.

Jeg mistet frimodigheten, -og kanskje også troen på at jeg var brukelig i Guds rike. Trakk meg tilbake. Begynte å få angst for å gå på møter. Orket ikke å treffe kristne mennesker. Følte at jeg måtte sette på meg en maske og spille en rolle.
Denne tausheten har vart noen år. Hele tiden har jeg elsket Jesus av hele mitt hjerte. Han er min klippe, trygge havn, selve grunnvollen i livet mitt, og Han har tatt hånd om meg denne tiden. Det har absolutt vært en periode av selvransakelse. Jeg har plukket meg selv i småbiter, jeg har grått, følt meg fullstendig unyttig og ikke sett noen utvei. Men hele tiden har Han hvisket oppmuntrende ord til meg: "Jeg er hyrden din, Birgit. Ikke vær redd. Det kommer en ny blomstringstid."
Det har vært vonde år, men helt nødvendige år. Det handler om å dø bort fra seg selv. La vingårdsmannen beskjære treet og gi det tid til å hente seg inn.

Inni meg bor det en krigerske. Jeg har kjent henne der inne hele tiden. Hun har brukt tiden på å kvesse sverdet og olje rustningen. Hun har speidet ut landet, regnet på hva krigen vil koste henne og skaffet seg et større skjold. Det nærmer seg tiden da hun er klar for å rope igjen, og denne gangen kommer hun til å rope HØYT!



Bibbiklem

tirsdag 27. juni 2017

Et sukk av takknemlighet


I dag var det usigelig deilig å komme hjem fra jobb, slenge seg ned i stolen ute blant alt ugresset og spise lunken wienerpølse og loff til middag. Det var så deilig å bare sitte der og kjenne varme solstråler, lese gamle blader og la alt rundt meg seile sin egen sjø.
Noen ganger blir jeg så opphengt i at ikke alt er på stell. At jeg ikke har rukket å luke eller få uteplassen til å se ut som en vakker sommerstue. At kurven med stryketøy knapt er synlig lenger, at jeg har to blomsterpotter som fortsatt ikke er fylt med sommerblomster og at resten av stenene på gårdsplassen skulle hatt en omgang med høytrykkspyleren.

Men ikke i dag. Nei, i dag var jeg bare veldig takknemlig for at jeg har et fredelig hjem å trekke meg tilbake til. Et sted som gir pusterom og oppdrift. Jeg kan sitte og kjenne den nydelige lukten fra de forvokste jasminbuskene, høre vinden suse i tretoppene og bare puste dypt.

Fytte grisen så heldig jeg er!

Bibbiklem