Min hverdag som gravferdskonsulent

Som mange av dere vet har jeg en litt annerledes jobb enn folk flest.

Jeg er gravferdskonsulent og jobber med døden. Slik er det i alle fall det blir fremstilt, -at vi jobber med døden.

Selv ser jeg det på en litt annen måte. Jeg opplever at jeg jobber med livet.

Livet når det er på sitt mest intense og smertefulle, når det viser seg fra sin verste side.

Jeg begynte å jobbe i Jølstad begravelsesbyrå i Sarpsborg og Fredrikstad for to og et halvt år siden. Først som ekstrahjelp og etter hvert som fast ansatt. I en alder av 50 år byttet jeg fra butikk til begravelsesbyrå. Ja, det var en stor overgang. Jeg ble kastet ut i en prosess med å bryte barrierer og jeg kan godt innrømme at det var krevende i starten. Alt var nytt og ukjent, veldig mye som skulle læres og i tillegg var det en følelsesmessig side av det som jeg måtte lære meg å håndtere.

Døden var helt ukjent for meg. Det vil si, jeg hadde mistet mennesker som stod meg nær, bl. a min egen mamma, men jeg hadde aldri SETT døden. Aldri sett et dødt menneske. Jeg skjønte veldig fort at det er sant at døden har mange ansikter. Like mange ansikter som det finnes mennesker. Og med hvert dødsfall følger det et hav av følelser. Mest sorg, men også sjokk, avmakt, fortvilelse og smerte. Noen ganger også lettelse. Og en sjelden gang likegyldighet.

Dette høres kanskje rart ut, men noe av det som var vanskeligst for meg i starten, var å skjønne hvor mye eller lite formell jeg skulle være i de forskjellige situasjonene. Før jeg begynte i jobben var jeg inne på nettet og sjekket ut bilder av mine kommende kolleger, og jeg kom fram til at de så ganske formelle og andektige ut. Jeg lurte fælt på om mitt uformelle vesen ville passe inn i settingen…. ( Jeg fant ut etter hvert at det bare var dressen som fikk dem til å virke stive og andektige. Vi har heldigvis en veldig avslappet og uformell tone på jobb). Jeg husker også at jeg lurte fælt på om det var greit å hilse og smile til folk når jeg stod i kirkedøra og delte ut program i begravelser. Og når jeg kjørte bårebilen, -måtte jeg da sitte stiv som en stokk og bare se rett fram hele tiden…?

Jeg ler av dette i dag, men jeg måtte jo finne ut av det. Etter hvert forstod jeg at det lureste var å bare være seg selv, da gikk det som regel veldig bra.

Et av de vanligste spørsmålene jeg får når jeg forteller hva jeg jobber med er følgende: ”Er det ikke tungt å jobbe med sorg hele tiden”?

Jeg jobber ikke med sorg. Jeg jobber med MENNESKER som er i sorg. Menneskene står i fokus og min oppgave er å lede dem gjennom en prosess der de skal planlegge og gjennomføre en begravelse. De trenger å føle en trygghet i situasjonen de er i. De trenger at noen setter ord på ting, viser dem hvilke muligheter de har, hjelper dem med detaljer de selv ikke orker å tenke på eller ta tak i der og da. Når de er ferdig med planleggingssamtalen med meg skal de kunne gå med senka skuldre og vite at alt blir tatt hånd om. De skal kjenne at de har blitt hørt og forstått og at deres ønsker rundt begravelse/bisettelse har blitt tatt på alvor.

Det var da vi selv opplevde dødsfall i familien at jeg fikk se hvor utrolig godt det var å ha folkene fra begravelsesbyrået der. Hvordan de kunne gå inn i situasjonen og hjelpe oss å ta grep i en tid da vi selv var nokså lammet. De tok hånd om detaljer vi ikke var klar over måtte tas hånd om, og det var så godt å vite at vi kunne lene oss på dem og la dem hjelpe oss gjennom prosessen.  Jeg husker jeg satt i begravelsen og tenkte: ”En sånn jobb kunne jeg tenke meg”. Motivasjonen min for å søke denne jobben bunnet derfor nettopp i det, - å få gå inn og være en hjelpende hånd de første par ukene etter et dødsfall. Det er meningsfylt og gir veldig mye tilbake.

Det er ingen ensformig jobb, er innom ganske mange ulike arbeidsoppgaver i løpet av en uke. Jeg har f.eks. vasket bil mer de siste årene enn jeg har gjort til sammen hele mitt liv tidligere… Bårebilen må være skinnende ren, og det er jo ikke akkurat en liten bil å drive å gnubbe på heller!

Han er nådeløs når det kommer til bilvasking, han sjefen min.... :)

Det er også en god del kontorarbeid. En stor del av jobben er å ha samtaler med pårørende for å planlegge begravelse/bisettelse og så ta hånd om det praktiske rundt det. Dessuten pynter vi og gjør klart til seremonier i kirker og kapell. Og så har vi dette som folk kanskje først og fremst tenker på, - at vi er ute og henter når folk dør hjemme eller i ulykker, og det som har med stell av døde å gjøre.

Jeg tenkte jeg skulle skrive litt om dette med stell av døde. Jeg merker meg at mange lurer på ting rundt nettopp det og jeg får stadig litt forsiktige spørsmål om hvordan det foregår og hvordan jeg synes det er å gjøre slike oppgaver. Folk flest vet lite om det. Døden har jo på mange måter blitt borte fra samfunnet vårt. Du finner den for det meste på sykehus eller gamlehjem, og siden den er så skjult blir den også tabubelagt. I gamledager stelte man sine døde selv og man fikk et annet forhold til det. I dag overlates det stort sett til de ”profesjonelle”, dvs. begravelsesbyråene.

Hvordan et stell foretas kan være veldig varierende. Det er flere faktorer som spiller inn: hvordan dødsfallet har skjedd, hva familien ønsker, om det skal være syning, - dvs. om pårørende ønsker å se avdøde. Uansett legger vi vekt på at det skal være en verdighet over det, slik at avdøde skal være velstelt og fin når vedkommende legges i kisten. Hvis det er behov for det vasker vi håret og barberer. Vi har velluktende kremer som brukes på hender og ansikt. Ved syning kan det også være behov for å dekke over flekker i huden og misfargede områder, og da har vi spesialprodukter som brukes til dette. Vi gjør det som trengs for at familien skal få en så god avskjed med sine kjære som mulig. Det siste inntrykket skal være positivt. 

Personlig opplever jeg dette med stell som en fin del av jobben, men det var også her jeg måtte bryte mest barrierer til å begynne med. Vanlige mennesker i en vanlig hverdag forholder seg ikke til døde mennesker og man må venne seg til det. Nå kan jeg ofte stå og fundere over personens liv når jeg steller vedkommende. Når jeg grer håret prøver jeg alltid å finne ut hvordan han eller hun har pleid å ha det. Jeg vil at de skal være seg selv. De som bærer preg av å ha vært nøye med utseendet sitt skal få være stilfulle også i døden. Og de som har vært litt mer ”rufsete” kan få lov til å være det i kista. Det har noe med å respektere mennesker også når de ikke lenger kan tale sin egen sak.

Kollegene mine synes det er kjempestas når jeg kommer med kameraet opp i fjeset på dem :) Her Svein Åge Johansen.

Benjamin Nordling

Det sier seg selv at vi møter utfordringer i vår type jobb. Det er ikke bare gamle mennesker som dør. Det er barnedødsfall, ulykker, selvmord osv. I slike tilfeller kreves det selvfølgelig mer at oss som gravferdskonsulenter. Vi jobber med mennesker som er i sårbare livssituasjoner og det handler om å jobbe med hjertet, men på en profesjonell måte.

Jobben har absolutt gjort meg mer modig. Den har lært meg å sprenge grenser. Jeg har gått inn på områder jeg aldri har vært før, og siden det aldri helt blir rutine blir jeg nødt til å fortsette å sprenge grenser. Det er veldig sunt for en dame i sin beste alder…

Den første tiden var det slik at inntrykkene kunne sette seg litt fast. Alt var nytt og virkeligheten kunne virke nokså absurd. Samtidig merket jeg at jeg ganske så uredd kunne gå inn i de forskjellige situasjonene og mestre dem. Det var en god opplevelse. Fra dag én har jeg hatt en bønn som jeg ber hver eneste dag på vei til jobb: ”Takk, Herre, at du har gitt meg alt jeg trenger av styrke, både åndelig, fysisk og mentalt, til de oppgavene som møter meg i dag”.  Jeg vil ikke bevege meg inn i arbeidsdagen uten å invitere ham med meg. Jeg vet nemlig at jeg trenger ham der.

Dette er nok det lengste blogginnlegget jeg noen gang har skrevet, men jeg håper det har gitt deg et aldri så lite blikk inn i min hverdag. Det er sikkert masse jeg kunne ha skrevet om, sider jeg kunne ha belyst osv, men nå stopper jeg her. Kommentarfeltet er åpent hvis du ønsker å legge igjen noen tanker, eller hvis du lurer på noe jeg kanskje kan svare på. Du kan også sende meg en personlig melding på bibbisin@gmail.com hvis du ønsker det. Ingen ting er for dumt å spørre om, og skulle det bli mange spørsmål kan det hende jeg skriver et innlegg til og tar for meg konkret de tingene dere lurer på.