17. mai-tanker dagen før dagen

Det er dagen før dagen og jeg har hatt den lateste formiddagen på det jeg kan huske. Opp kl 8 og hoppe rett i joggebukse og slækk t-trøye, -noe som er en fryd når man går i "dress" resten av uka. Har lagd et par skikkelig vitaminbomber på den nye juiceren, drukket kaffe, lest nyheter og hatt en "andaktsstund". Nå burde jeg egentlig vært klar for det jeg har planlagt hele uka:  å finne fram kantklipperen og gjøre det 17. mai fint i hagen...... Men huff, jeg tror det blåser litt ute. Og så er det egentlig ganske kaldt. Kanskje det blir litt varmere litt lenger utpå dagen...??
Hehe, det er ikke så vanskelig å finne unnskyldninger når det er ting man ikke har lyst til å gjøre.

Bilde lånt hos matematikk.org

17. mai her i huset er egentlig et kapittel for seg selv. Jeg setter jo virkelig pris på dagen og det vi feirer, men jeg har liksom aldri klart å lage en ordentlig feiring ut av det. 17. mai kommer alltid på meg som julekvelden på kjerringa. Ser for meg et rent og ryddig hus, en aldri så liten buffé med lekre saker og en svær og imponerende 17. mai kake i rødt, hvitt og blått. Og gode venner på besøk. Det er bare det at jeg er altfor sent ute hvert år til å gjennomføre det.
I fjor kjøpte jeg faktisk 17. mai servietter og sist jeg var hjemme i nordnorge "stjal" jeg med meg en bitteliten 17. maiduk, så i morgen får jeg kanskje lage en liten markering ved frokostbordet eller noe sånt... Må huske å stryke det lille flagget også da.

Denne sløvheten angående feiringen har jeg garantert ikke hjemmefra. Det jeg husker fra barndommen er at strykejernet var framme, skjorter ble stivet og flaggene ble strøket. Det var en stor dag på den lille øya der jeg vokste opp. Sant og si så skjedde det jo ikke så mye ellers, så alle sånne dager ble virkelig verdsatt. Vi gikk i tog fra skolen til ungdomshuset og jeg husker at vi ungene alltid tegnet pølser i brød og brusflasker på gråpapir som ble brukt som reklameplakater for salget på 17. mai. Så var det sekkehopping og egg i skje. Alltid morsomt, fordi barn og voksne var sammen om det. Og masse is og pølser. Det var ekstra stas, for det fantes jo ingen pølsebu ute på Hestmannøy. Tror vi ungene satte mer pris på de enkle tingene den gangen enn det unger gjør i dag. Og det er ikke ungene som er skyld i det.

Ok, nå har jeg sittet her og reflektert over 17. maifeiringen mens gresset fortsetter å gro på utsiden. Nå får jeg bruke litt viljestyrke og komme i gang med jobben.

Ønsker dere alle en koselig og velsignet 17. mai. Hipp hipp hurra!