Dagen da alt gikk så fort

Foto via : sykehuset Østfold

Noen dager er man mer takknemlig enn andre dager, og i dag er det sånn for meg. Døgnet som ligger bak ble mer dramatisk enn jeg kunne ane da jeg stod opp og gikk på jobb i går, frisk og rask. Kortversjonen lyder slik: Plutselig litt vondt i ryggen. Så mer vondt i ryggen og så veldig vondt i ryggen og sterk nedsatt allmentilstand. Lege, ambulanse, blålys, Kalnes sykehus, EKG, blodprøver, røntgen, CT. Ved nitiden i går kveld fikk jeg beskjed om at det feiler meg ingen ting, jeg er frisk som en fisk og kunne reise hjem :) Det de i utgangspunktet fryktet var en utposning på hovedpulsåra var i stedet en akutt muskulær "låsning" i ryggen.

Det jeg sitter igjen med er for det første at jeg fikk oppleve "en fred som overgår all forstand" i en situasjon da jeg normalt skulle blitt veldig redd. Jeg var ikke redd, fantes ikke redd. Husker jeg ba mens jeg kjempet med å holde meg ved bevissthet i sykebilen: "Jesus, om det så skulle være at min tid har kommet nå, så er jeg klar til å møte deg" og i tankene gikk jeg igjennom om det var noen jeg hadde noe uoppgjort med og kom fram til at det var det ikke. Bare det var i seg selv en god opplevelse.

For det andre fikk jeg oppleve det norske helsevesen på sitt aller beste. Jeg har ikke ord for den fantastiske behandlingen jeg fikk. Fra legen på legekontoret, til ambulansepersonell, måten jeg ble mottatt på akutten, sykepleierne, avdelingslederen på kirurgisk som forresten hadde en nydelig helgelandsdialekt, kirurgen, portørene, -ja, absolutt alle jeg var i kontakt med fortjener ros for den jobben de gjorde.

Og etter å ha vært fastende i mange timer i påvente av en mulig operasjon fikk jeg servert dette herlige måltidet før jeg dro hjem.

Sjelden har mat smakt så godt, selv om jeg ba om en indrefilet, medium stekt, men fikk brødskiver i stedet...hehe.

Sykehuset Kalnes har fått mye kritikk. Fra meg får de bare ros.