Fra vikinger til fløtepuser

Foto: Khosrork, Microstock

En gang var vi vikinger. Jeg vet ikke om akkurat det er så mye å skryte av, men vi nordmenn er på en måte litt stolte av vår fortid som erobrere. Det er en del av vår historie, på godt og vondt.
Det som virkelig var vikingenes styrke var at de holdt sammen. De hadde en sterk fellesskapsfølelse og stod opp for hverandre. Ættens ære stod høyt i kurs og dens medlemmer måtte man hjelpe uansett. De forsvarte sine egne, de var forpliktet til å tre støttende til. Ætten var én for alle, alle for én.

I dag tror jeg dessverre at mange barn og unge vokser opp med at det er de som er sentrum i universet. Vi steller og duller, og det stilles lite krav. Barna polstres i alle retninger, og de vet knapt hvordan det er å leke fritt lenger. Vi voksne har blitt mestere på å organisere barnas lek og vi sørger for at vi har ganske god kontroll på det meste. Før kunne ungene gå ut på morgenen og være ute og leke hele dagen. Jeg hadde i alle fall ikke foreldre som løp etter meg og sjekket hva jeg holdt på med til enhver tid. Vi klatra i fjell og lekte på fjæra, lærte oss hvor grensene gikk ved å prøve oss fram. Vi hadde ingen som var der og organiserte noe hver gang vi kjedet oss litt, og ble lært opp til å ta ansvar selv.

Jeg merker jo at jeg selv preges av utviklingen som har vært. Som bestemor får jeg helt vondt inni meg hvis jeg merker at barnebarna kjeder seg når de er på besøk hos oss. Jeg vil jo ikke at de skal kjede seg. Men så tenker jeg på hva min egen bestemor ville sagt hvis jeg kom og beklaget meg: "Kom deg ut og lek". Det var ikke snakk om at hun la vekk alt hun holdt på med for å tilfredsstille min akutte kjedsommelighet. Nei, jeg fikk ta ansvar selv. Hun satte seg aldri ned og lekte med meg, men jeg fikk være med på hennes arbeidsoppgaver i stedet. Lage potetlefser, henge ut tøy, skrelle poteter osv. Og det var helt greit.

Hva skal jeg fram til? Jeg er bare litt bekymret for utviklingen. Er redd at nordmenn er i ferd med å bli et puslete folkeferd. At det er for mye stakkars deg i samfunnet vårt i dag. At det stilles for lite krav til de som vokser opp. At vi voksne også har for lite guts til å være gode forbilder. At det stilles diagnoser i hytt og pine, slik at vi sykeliggjør ting som i alle generasjoner tidligere har vært innenfor normalen. At vi legger altfor mye vekt på følelser og for lite vekt på selvdisiplin.

Sånne funderinger kan altså jeg ha på en vanlig søndag formiddag....... Er det innenfor normalen tro, eller lider jeg av et eller annet når jeg går med slike tanker...?