Min kjære svigersønn

Jeg har en favorittsvigersønn. Man skal vel egentilig ikke favorisere noen av svigersønnene sine, men jeg har bare én, så da kan jeg vel trygt si at han er min favoritt.
Egentlig er han en ganske beskjeden kar. Eller....han har vært en ganske beskjeden kar. Ikke så veldig  nå lenger. Du skjønner, her for en tid siden lurte han på hvorfor jeg aldri skrev om han på bloggen :-) Slike innspill forbigåes jo selvfølgelig ikke i stillhet, -og det vet han. Jeg hadde egentlig tenkt å gi ham dette på bursdagen hans for noen dager siden, men så rakk jeg det ikke.

Men her er jeg, en søndag formiddag, og skriver om svigersønnen min.
Er mye annet jeg kunne brukt denne formiddagen til. Jeg kunne ha vasket gulv, vært ute og fotografert, forberedt søndagsmiddagen osv osv. Men så prioriterer jeg altså at min svigersønn skal få en dag i spotlighten i stedet. Det er vel kjærlighet?

Han er en kjekk kar, Håvard. Da jeg først traff han må jeg imidlertid innrømme at jeg var litt betenkt. Dattera mi var jo helt himmelfallen etter å ha blitt sammen med denne gutten som var "the dream of her life". Etter en uke var hun overbevist om at dette var han hun skulle gifte seg med. Ingen tvil der i gården. Og jeg tenkte HJELP! I mine øyne var hun langtfra tørr nok bak ørene, og han var faktisk et år yngre.

Vi skulle få treffe ham. De skulle være med oss til Oslo på et møte, og vi plukket dem opp på Grålum. Enhver mor tar i bruk sitt mest granskende blikk og prøver å oppfange alt som ikke er åpenbart og synlig når hun skal møte sin datters kjæreste for første gang. Hun lytter til ordene som blir sagt og prøver å gjøre seg opp et inntrykk. Her var det imidlertid et stort problem: det var ingen ord å lytte til. Gutten satte seg inn i baksetet og sov mesteparten av veien inn til Oslo. Og på nytt tenkte jeg HJELP!

Og så ung som han var! Bare en guttunge! Ja, jeg innrømmer det, jeg var litt skeptisk.

Men Håvard har gjort all min skepsis til skamme. Han er et strålende eksempel på at et førsteinntrykk kan være riv ruskende galt. På disse årene har han vokst fra å være en stille og beskjeden guttunge til å bli en ansvarsfull ektemann og far, og en humoristisk og herlig svigersønn.  Og godt er det også, med tanke på hvilken familie han har kommet inn i, at han har musikalsk sans. De er et bra team, min datter og han. Han har lært seg at for å få sagt noe i vår familie må han trekke pusten og heve røsten, og fortsette å prate helt til han har fått sagt det han har på hjertet :-) En viktig lærdom...hehehe!

Håvard, du er min favoritt. Og jeg er så innmari glad og takknemlig for at det var akkurat du som ble min svigersønn!

Klissete? Jaja, det får stå til!