Endelig desember

I dag hadde jeg en så fantastisk start på dagen. Det var ikke noe spesielt, bare jeg som sugde inn inntrykket av at det er 1. desember og at huset er gjort klart til en koselig adventstid.

Jeg har ferie denne uka og har gått her hjemme og ryddet og vasket. Litt pes, egentlig, men så deilig når det er gjort. Nå lukter det rent overalt og alle juletingene er på plass. Da jeg kom ut i stua i dag kjente jeg lukten av nyutsprunget svibel og granbar. Mamma hadde alltid svibel til jul og den lukta må jeg ha i huset. Den får fram gode minner.  Fant også fram den lille boksen med kongerøkelse som jeg bare "må ha" i desember. Det er de små tingene, ikke sant?

Men det aller beste med å våkne første desember er å vite at juniors adventskalender er i gang! Jeg har gledet meg et helt år og håpet at han ville lage julekalender i år også. Og det gjør han! Den er spekket av musikalitet og humor, og uventede vendinger. Deler første luke med dere: 

Hvis du ønsker å få med resten av kalenderen finner du den her:  https://www.youtube.com/@johannesgroth2427

Nå skal jeg lage meg en kopp kaffe og ha en liten lesestund før jeg går i gang med litt småpusling i huset. Koser meg med å ha tid hjemme og koble litt av. Vi ses 😊

Bibbiklem

Kjemisk renset for religiøst innhold

Joda, jeg klarer det, skjønner du, - å skrive et innlegg uten religiøst innhold. Og her kommer det.

I helga er det Markens Grøde i Rakkestad. Jeg elsker Markens Grøde. Det er en slags landbruksmesse med boder, aktiviteter og god mat, og det er kjempekoselig å gå der og titte. Dessverre for meg har jeg vakt denne helgen så jeg går glipp av det, men gemalen har vært et par turer. I går kom han hjem med noen brosjyrer som ble liggende på kjøkkenbordet og under frokosten i dag begynte jeg å se på dem. Det skulle jeg aldri ha gjort! 

Ser dere den fantastiske ovnen på bildet her? Diskusjonen gikk fram og tilbake. Hvor skulle vi hatt den? Vi har jo ikke plass noe sted. Kanskje lagd en skikkelig uteplass? Nei, for fin for en uteplass...

HJELP! Jeg trenger nytt hus. Et STORT hus med STORT kjøkken OG uteplass (beklager alle store bokstaver men de er helt nødvendig akkurat nå). Flere og større soverom står også på ønskelista, sånn at familien har litt større område å boltre seg på når de kommer på besøk.

Jeg har alltid drømt om et stort kjøkken. Kjøkkenet er husets hjerte, rommet som glede og tilfredshet springer ut fra. Der skjer det fantastiske ting når gode råvarer møter diverse krydder i grytene (og noen ganger skjer det motsatte, men da har man søppeldunker). I et stort kjøkken har man også plass til et stort bord med plass til mange, og man kan mingle mens man lager mat. JEG ØNSKER MEG ET STORT HUS MED ET STORT KJØKKEN MED AKKURAT DENNE OVNEN! Ikke kravstor i det hele tatt 😅  

Ok, jeg vet at det ikke faller i hodet på meg. Skal det bli noe må vi ta affære og finne akkurat det huset. Men det har jeg faktisk ikke ork til. Gå på husjakt, ta opp mer lån, du vet hva du har og ikke hva du får osv. Nei, skal jeg noen sinne få et sånt hus må det faktisk "falle i hodet "på meg. 

Sånn! Nå har jeg fått det ut. Nå skal jeg ta meg en liten runde og se på hvor fint jeg egentlig har det. Tenke på hvor godt jeg trives her, nærheten til skogen, alle minnene knyttet til nettopp dette stedet og si til meg selv at jeg skal være takknemlig for det jeg har. For det er jeg faktisk. Men en gang i blant....ja...du vet...!

Bibbiklem

Kristendom uten Gud

Det høres ut som en selvmotsigelse, - og det burde det være, men dessverre er realiteten en helt annen. Kristendom har mer og mer blitt en religiøs kultur og personlig har jeg store problemer med å skjønne at folk gidder. Hvorfor ha en kulturell kristendom når man kan ha et levende fellesskap med en levende Gud?

Jeg har sittet i gudstjenester og hørt at i dåpen blir du et Guds barn. Det er ikke sant! Jesus sa at barna hører Guds rike til og det står ingen ting om at de må døpes for å få del i Guds rike. Derimot står det at alle som tok imot Ham gav Han rett til å bli Guds barn, de som tror på Hans navn. Vi kommer alle til et punkt i livet der vi må velge selv og det er vårt valg om å ta imot som avgjør om vi er Guds barn eller ikke.

Da jeg ble kristen som 15-åring var det ikke en kulturell kristendom som tiltrakk meg. Heller ikke bud og regler (selvfølgelig). Dere som kjente meg den gangen vet at jeg ikke hadde orket ting som "du skal ikke, du må ikke, du kan ikke". Det var en tid i mitt liv da jeg var i opposisjon til det meste og det jeg ønsket og lengtet etter mest av alt var å få oppleve FELLESSKAP med Gud, Jesus og Den Hellige Ånd. Da jeg inviterte Ham inn i livet skjedde det en revolusjon på innsiden, og det skjedde over natten. Ingen av mine venner hadde ventet det eller regnet med det. I stedet fikk jeg høre at jeg var den siste de trodde skulle bli frelst. De så ikke prosessen jeg hadde gått igjennom på innsiden, at det var et savn inni meg som gav seg utslag i et litt utagerende liv.

Den natten fikk jeg virkelig et helt nytt liv. Jeg ble ikke perfekt og feilfri, som mange sier at vi kristne tror om oss selv at vi er. At vi er bedre enn alle andre. Har aldri tenkt om meg selv at jeg er bedre enn andre,   - for meg er det en absurd tanke. Jeg hadde mange knall og fall den første tiden. Av hele mitt hjerte ønsket jeg å leve etter Guds Ord, men jeg var vant til å ikke gjøre det så det krevdes en omstilling. Jeg gjorde en del stygge og synlige ting de første årene, ting som ikke samstemmer med det å være kristen. Men Gud slo ikke hånda av meg av den grunn. Midt i det hele fortsatte jeg å ha fellesskap med Ham, be til Ham og tilbe Ham. Mennesker kan tenke sitt og jeg tror nok det var noen som tenkte sitt om meg den tiden, sikkert også noen som ble skuffet over meg. Men det viktigste er at man reiser seg igjen når man har falt, rister av seg følelsen av nederlag og går videre. Jeg har fått gå tilbake og be mennesker om tilgivelse for ting jeg har gjort, og det er godt når noen sier: "Det er i orden, jeg tilgir deg".

Nettopp den tanken at kristne liksom skal være bedre enn andre hindret mamma i å kalle seg kristen. Hun hadde fellesskap med Gud, ba til Ham og leste bibelen, men hun følte seg aldri bra nok til å bære kristennavnet. De aller fleste så nok ikke på henne som kristen, men vi hadde flere samtaler om temaet og til slutt skjønte hun at det ikke er menneskers standard og krav som gjelder, men Guds standard. Pappa var også innom temaet da han lå på det siste. Jeg blir så sint når jeg tenker på at noen kristne stiller seg i porten og stenger for andre ved å fortelle at de ikke er bra nok. Egentlig er ingen av oss bra nok for Guds rike, - derfor kom Jesus og for Ham er vi alle bra nok. Men vi må åpne hjertet vårt for Ham.

En kulturell kristendom er når du går i kirka, hører taler, går til nattverd, men du dropper å ha fellesskap med Ham som kristendommen faktisk handler om. Du henger bare med i det ytre og har ikke invitert Jesus inn i livet ditt. Hvis du ønsker å ha det slik er du selvfølgelig fri til det, men du går virkelig glipp av det beste. Just saying!

Dette var tanker som ramlet ned i hodet mitt mens jeg satt og drakk morrakaffen min i dag. Jeg liker å skrive, så da ble det et nytt blogginnlegg 😊

Fortsatt god helg!

Bibbiklem

Morgenfugl

Morgenfugl? Jeg? Ja så til de grader! Våknet kvart på seks i dag og ble så glad for at jeg våknet så tidlig så jeg kan få mye ut av dagen. Dessuten drømte jeg så mye rart at det var en sann befrielse å komme tilbake til virkeligheten.

Hoppa inn i lette sommerklær og gikk ut og vannet blomster. Så stille og deilig rundt meg. Litt for stille kanskje? Hvorfor var fuglesangen så langt borte? Selvfølgelig fordi fugleplassen var tom for mat! Vet dere forresten at det er nesten umulig å få tak i fuglemat på sommeren? Felleskjøpet er min eneste og trofaste leverandør på denne tiden. Jeg mater fuglene hele året og har gleden av å følge med på det ene kullet etter det andre.

Matkassene og stabburet ble fylt til randen og plutselig var fuglesangen normal igjen. Jeg elsker det. Og jammen dukket herr og fru Dompap opp ganske kjapt. Har to par som er her hele året og hannene lyser opp på fugleplassen med sin flotte rødfarge.

Jeg har sånn arbeidslyst på morgenen. Er egentlig veldig klar for å finne fram kantklipperen, men det aner meg at jeg blir rimelig upopulær i nabolaget hvis jeg begynner å slå gresset kl halv sju på lørdags morran! Dropper støvsugeren også, så gemalen kan få litt ro. Og det er slett ikke så verst med en kaffekopp og en rolig start på dagen heller. Sola varmer godt allerede og jeg kan jo gå her og pusle med småting til normale folk begynner å våkne til live.

I dag er det meldt fint sommervær stort sett over hele landet. Nyt det, folkens. Vi trenger det!

Bibbiklem

Før dagen starter

De første tidlige timene på dagen, de stille morgentimene før dagen våkner til liv, - de er Guds gave til meg. Særlig på sommeren. Stå opp, åpne verandadøra, kjenne den friske morgenduften, sette på kaffen, ta på seg noen lette klær og koste på seg en tannpuss. Så er det å finne fram bibelen, skjenke seg en kopp rykende varm kaffe og sette seg i solveggen og starte dagen med både åndelig og sjelelig påfyll. Den åndelige biten kommer fra bibelen og min daglige morraprat med Gud. Påfyll til sjelen kommer når jeg lukker øynene og lytter til fuglenes fantastiske morgenkor, hører løvet som rasler i vinden eller ser en rådyrmamma på tur med ungen sin. Begge deler er for meg som å sette seg ved en frisk kilde og drikke til jeg er i balanse.

Det var en som sa til meg i går at han ut fra det jeg deler på Facebook skjønner at jeg er flink til å kose meg. Ja, jeg er det, og livet har lært meg at det er helt nødvendig. Jeg har en hektisk hverdag og i jobben min møter jeg hele tiden mennesker som er i dyp sorg. Uten balanse i eget liv ville det vært vanskelig.

Jeg er veldig opptatt av å feire livet og markere det som er positivt, og jeg er flink til å stoppe opp. Det handler om de små øyeblikkene. Ta kaffepausen ute på kjellerlemmen i stedet for foran pc´en, stoppe 2-3 minutter i veikanten når jeg ser et vakkert landskap, ta inn over meg roen som er i en kirke når jeg kommer dit for å ha en begravelse osv osv. Livet er så mye mer enn å stresse fra den ene oppgaven til den andre og vi går glipp av så mye når vi lever sånn.

Men det som VIRKELIG er viktig i livet er de menneskene vi møter på vår vandring. At vi SER dem og at de føler seg SETT av oss.

"For Gud er alle mennesker like viktige" var det en kar som sa til meg her om dagen. Han var en som påberopte seg å ikke ha noe forhold til Gud, men den setningen lå igjen etter ham som en sannhet og en påminnelse.

God søndag!

Bibbiklem

En "hellig" halvtime i Nice

I en stille sidegate i Nice legger jeg merke til en eldre, rusten herremann og en yngre kar med krøllete hår og hestehale som ser ut til å være langt inne i en dyp samtale. Det er noe med dem som fanger oppmerksomheten min. Noe med stilen, uttrykket, intensiteten. Jeg ser meg litt rundt og oppdager at jeg står utenfor en butikk og at det står staffelier i alle mulige størrelser utstilt utenfor døren. Hjertet gjør et hopp når jeg skjønner hva slags butikk det er. Jeg går mot døra og med ett bein innafor kjenner jeg lukta,   - den lukta du ikke finner noe annet sted enn i sånne butikker. Det lukter litt gammelt, det lukter maling, litt sigar og andre ting jeg ikke kan definere. Det er en fantastisk lukt, og mest av alt "lukter" det kreativitet.

Jeg står midt på gulvet, ser meg rundt, snuser inn lukta og får en sånn fantastisk god følelse inni meg. "Her kunne jeg ha jobbet", tenkte jeg, "blant alle fargene, penslene, skrivesakene, malingstubene, staffeliene, forklærne, lerretene, fyllepennene". Hadde jeg trodd på reinkarnasjon ville jeg der og da vært skråsikker på at jeg hadde vært kunstner i et tidligere liv. 

Jeg går med et smil rundt munnen mens jeg utforsker alt som ligger i hyller og på bord i butikken. Skissebøker, stilige pennaler og penselholdere, fargekart, tegnesett i kofferter av tre, malerskrin osv osv. Jeg har lyst til å kjøpe med meg både det ene og det andre, men prisene er stive og jeg tenker at "det får jeg aldri bruk for likevel". Du verden som jeg angrer på at jeg ikke tok med meg det tegnesettet!! Selvfølgelig ville jeg fått bruk for det. Selv om jeg ikke er så flink så elsker jeg jo å tegne, når jeg er i rette humøret.

Det står en ung jente bak disken og jeg kommer i prat med henne. Forteller at jeg synes det er en fantastisk butikk og at det lukter så utrolig godt der inne. Hun lyser opp og forteller at hun også elsker den lukta, men at det er få som registrerer den eller kommenterer den. 

Det gjør på en måte godt for sjela å være på sånne steder. Kan ikke forklare hvorfor, men det gir en slags godfølelse som jeg tar med meg lenge etterpå. Når jeg forlater butikken står de to herrene fortsatt utenfor og prater og jeg sender dem et smil og en takknemlig tanke for at de "ledet" meg til den nydelige butikken.

Bibbiklem

PS. Jeg har lagt på et Hipstamaticfilter på bildene for å få fram noe av følelsen jeg hadde der og da.

Pludder på en lørdag morgen

Sen frokost, rykende varm kaffe, skikkelig vinter med snø. Sånn var starten på min dag. 

Jeg syntes det var så stille utenfor huset, ingen fugler eller fuglekvitter. Skjønte jo fort at uka har gått litt for fort og at jeg har glemt å fylle opp fuglekassene med mat til mine små venner. På med støvlene for å gi dem mat før meg selv, fikk jo så dårlig samvittighet nå når snøen har lagt seg og greier. Da jeg nærmet meg det fine stabburet med mat ble det plutselig liv i tretoppene. Litt fuglekvitter ble til masse fuglekvitter og plutselig var det full fart på fugleplassen. Jeg fylte opp alle kassene og har også hengt et lite hus foran kjøkkenvinduet for å få dem ekstra nært. Det får kun henge noen få uker for det blir fryktelig mye fugleskitt på trappa og i vinduskarmen, men du verden så koselig det er å sitte på kjøkkenet og se på dem. Jeg elsker det. 

Det er en koselig tid nå. Jeg elsker denne adventstemningen og jeg prøver å være flink til å stoppe opp og kjenne på den innimellom. I går fikk jeg kjenne skikkelig på den, både på godt og vondt. Satt i bilen på vei til jobben og så kom plutselig "Heim til jul" med Hekla Stålstrenga på radioen. Den vekka hele min nordnorske natur og tok meg med på en reise i tid og rom til barndommen juler. Jeg kjente lukta av salt sjø, følelsen av å komme hjem til et julepyntet hus uten selv å ha ansvar for det, så for meg mammas julegardiner og stive duker, fattigmann og rulle, kjente virkelig på savnet etter mamma og pappa. Jeg så svart hav, sjøsprøyt, mørketid, nordlys, vind som uler i hushjørnene. Den sangen utløste et hav av følelser i meg og tårene rant i strie strømmer. Det var vondt og godt på samme tid. Den avdekket nok et savn og et behov for å vedlikeholde den jeg er. Man kommer egentlig aldri bort fra røttene sine og selv har jeg i alle fall behov for å komme tilbake til dem innimellom.

Det er helt greit å stoppe opp og være litt nostalgisk innimellom, men det er ikke lurt å bli i den følelsen for lenge. Det er egentlig litt egoistisk. For nå er det nemlig sånn at vi er dem som andre kommer hjem til og det er mye mer verdt enn å sitte å mimre om gamledager. Vi er med og lager minner for kommende generasjoner og da er det opp til oss å sørge for at de får gode minner med på sin livsreise. Det er et viktig oppdrag.

La mitt lille innlegg i dag være en påminnelse om å skape gode minner i andres liv. Den muligheten har vi alle og det skal ikke så mye til.

Ha en god 3. søndag i advent helg!

Bibbiklem

Den eldgamle boka

 

Denne boka, med sitt eldgamle innhold, er min mest dyrebare skatt. 

Jeg er overbevist om at denne påstanden skaper mange forskjellige reaksjoner hos dere som leser dette. Noen vil være hjertens enige med meg, andre tenker at "ho der er hjernevasket" og for andre igjen vil det kanskje vekke vonde minner, kanskje en følelse av krav eller tanker om bud og regler.

Da jeg var helt ung var jeg redd for denne boka, -redd på en rar måte. Jeg følte at den hadde noe med seg, noe mer enn en vanlig bok. Det var noe hellig med den og jeg var redd for å åpne den eller ha den i nærheten av meg. 

Da jeg begynte i 9. klasse var jeg i en fase i livet der jeg var i opposisjon til litt av hvert. Jeg hadde ei klassevenninne som var kristen og en kristendomslærer som var ateist, og en dag bestemte jeg meg for å begynne å lese Bibelen for å slå fast at den var full av selvmotsigelser og på den måten ha noe å diskutere i kristendomstimene. Det gikk ikke helt som jeg hadde tenkt! Da jeg begynte å lese i Bibelen skapte det heller en lengsel i meg etter det som var hellig og rent. Jeg begynte å lengte etter å få Jesus inn i livet mitt, og midt i det skoleåret overgav jeg meg til Gud. Har jeg angret? Aldri en dag! Og fra da begynte jeg å elske Bibelen.

Du skjønner, denne boka er ikke en roman som man leser og blir ferdig med, eller bare en samling skrifter fra eldgamle tider. Det er Guds brev til meg. Han snakker til meg, oppmuntrer, oppdrar, inspirerer, veileder, skaper tro, gir innsikt og mye mye mer gjennom ordene i denne boken. Jeg finner løfter for dette livet og det neste. Derfor er også Bibelen min full av røde og blå streker, kommentarer, anmerkninger, utropstegn, gule lapper, dekortape og faktisk også tegninger og illustrasjoner. 

Hvorfor i all verden er Bibelen verdens mest solgte bok? Har du tenkt på det? Det er anslått at den er solgt i over 5 milliarder eksemplarer. I Norge er det Bibelen som er bestselgeren blant bøker hvert eneste år, og i følge nettsteder jeg har sjekket selges det rundt 90 000 bibler i Norge hvert år!!!

Jeg innrømmer at det er ting i Bibelen som kan være vanskelig å forstå, men for meg er ikke det noe problem. Det er som hvis jeg får servert et måltid mat og det ligger soyabønner på tallerkenen. Jeg legger soyabønnene til side og spiser resten :) 

Hvis du har lyst å lese Bibelen, men er ukjent med den, anbefaler jeg deg å starte med Johannes evangelium. Der får du et flott innblikk i Jesu liv og hva som var hensikten med Hans liv her på jorden. Det er kjernen i vår kristne tro og et godt utgangspunkt for videre lesning. Og har du spørsmål eller kommentarer som du ikke vil skal være offentlige må du gjerne sende meg en epost i stedet for å kommentere i kommentarfeltet.

Bibbiklem

Søndagsvibber

• Våkne uten vekkerklokke
• Surre rundt i nattskjorta
• Henge ut gårsdagens klesvask (Ja, jeg vet det er søndag)
• Fotografere en stor, grønn gresshoppe på døra til uteboden

• La hagens mest irriterende ugress bli en kilde til en meget velsmakende frokost. Jeg irriterer meg fryktelig over alle villbringebærbuskene som sprer seg med rekordfart. I dag ble de en velsignelse

• Drikke kaffe med Irish Creamsmak. Jammen godt at jeg, som er veldig glad i alle disse alkoholsmakene, er avholds 😊 Har ikke rørt alkohol på veldig mange år og lever godt med det
• Lukke øynene og ta inn alle lydene rundt meg. Noen lyder er forstyrrende, - de fokuserer jeg ikke på. Men lyden av fuglene i buskene rundt meg er skikkelig golyder
• Hente fram et kaffeservise som har stått på loftet i mange år og glede meg over "nytt" service. Jeg er glad i Black Design og sender en takknemlig tanke til venninnene mine som gav meg det i 40-års gave (for ei lita stund siden.......)
• Skrive notater til bloggen i ei fantastisk nyinnkjøpt notatbok. Jeg er stationaryfanatiker og når jeg kommer over notatbøker med kvalitetspapir er jeg solgt. I denne kan jeg skrive med alle slags penner uten at det blør igjennom. Jeg visste ikke at den var SÅ god da jeg kjøpte den så i morra blir det en tur innom Staples og se om de har flere igjen. Folk som meg får aldri for mange notatbøker.

Resten av søndagen? Vel, jeg hadde min hviledag i går, så i dag blir det å pusle med litt vindusvask, klesvask og annet nødvendig husarbeid. Skal nok få dagen til å gå.

Riktig god søndag!

Bibbiklem

Jeg skal bare, sa Albert Åberg

Jeg må bare, sier jeg.

Får ikke du også sånne øyeblikk under denne nedstenginga at du bare må ett eller annet?                       Eller at du har lyst å rive av deg tvangstrøya og være fri igjen? 

I dag er jeg der at jeg har lyst å lage masse mat og be inn en haug med venner. Spise, skravle, klemme, le. Ta igjen for hele det siste året, liksom. Men jeg kan jo selvfølgelig ikke det.

Sist søndag ble jeg sånn at "nå MÅ jeg bare ut til sjøen". Så for meg å sitte på et svaberg og bare lytte til bølgeskvulp og kjenne vinden i ansiktet. Nyte roen ute i naturen. Jeg regnet med at det ville være ro ute ved sjøen fordi det virket som om halve Sarpsborgs befolkning hadde parkert bilene sine ved turstiene her rund oss. Fant fram kameraet og Cirkel K koppen min, kjørte innom Beststasjonen i Stasjonsbyen og hentet meg en en deilig kopp cappuccino og en Toppris, satte Bob Dylon med "Gotta serve somebody" på full guffe i bilen og satte kursen mot Dusa. Der var det like mange biler som det ville vært ved elleve-tiden en søndags formiddag med strålende sol og 25 varmegrader! En halv time senere var parkeringsplassen smekk full av biler, og roen jeg søkte var erstattet med skravling, roping, latter, folk som tråkket fram og tilbake forbi den lille flekken jeg hadde gjort krav på. Jeg valgte å snu ryggen til dem alle sammen, prøve å koble ut, rette blikket mot havet, eller den fine svana som kom bort til meg, men det holdt ikke. Jeg skjønte brått at det var mange flere enn meg som hadde et "jeg-må-bare-øyeblikk" denne søndagen. Og jeg klandrer dem ikke!

Det er mye man kan savne i disse dager. Når jeg blar gjennom bildene mine på macen tenker jeg at jeg gjerne ville ha sittet på en liten fortausrestaurant sør i Europa med en kaffekopp og bare sett på livet, eller kjørt rundt i USA i en Mustang cab, eller gått på nattmarked i Thailand, eller, eller, eller....... Men man kan jo ikke begynne å fokusere på sånt. Det er lukusting det jeg snakker om her. Og ærlig talt, det jeg VIRKELIG savner er å ha mer kontakt med barnebarna i Froland! 

Det lureste vi gjør er å fokusere på det vi kan KAN gjøre og ikke det vi ikke kan gjøre. Det er greit at vi kan føle at vi nesten går på veggen en gang iblant, men vi kan ikke forbli i den følelsen. Å pleie de negative tankene og følelsene er nøkkelen til elendighet! Vi må finne fokuspunkter som er positive og skaper glede. Gjør noe for andre. Send en oppmuntring. Kjøp en blomst og sett på trappa til noen. Går tur i skogen. Bak en sjokoladekake og spis den med god samvittighet. Vi har det da tross alt veldig bra her i lille Norge, sammenlignet med mange andre land.

Over til noe annet:                                                                                                                                            I dag er det Palmesøndag og den viktigste kristne høytiden står for døren. For mange betyr det ikke mer enn at man får noen fridager, men for oss som tror på evangeliet er det som skjer i påsken selve grunnlaget og bærebjelken for hele vår tro.

Jeg leste i går i bibelen om noe som skjedde noen dager før påske. Det er en historie om en kvinne som heter Maria. Hun hadde en alabastkrukke med ekte og kostbar nardussalve, som hun ville salve Jesus med. Jeg blir alltid så beveget når jeg leser om denne kvinnen. Hun viste sin kjærlighet til Jesus ved å øse utover ham denne kostbare salven. Andre ble ergerlige på henne for at hun sløste med salven på den måten, men Jesus irettesatte dem og tok imot hennes gave og tilbedelse. Han sa at hun salvet ham til hans begravelse. Han sa også at "overalt i verden hvor evangeliet blir forkynt, skal også det hun gjorde, fortelles til minne om henne". Den satt!

Bilde lånt hos dagens-ord-andagt.dk

Det er ofte sånn at andre blir irriterte eller provoserte når noen viser sin ekte og hengivne kjærlighet til Jesus. Når man lar sin kjærlighet og begeistring synes, når tilbedelsen blir inderlig, intim og offentlig. La oss være litt forsiktige så ikke VI blir slike som Jesus irettesetter. La oss ikke ergre oss over andres kjærlighetsutrykk overfor Ham. Vi har ikke noe med det, rett og slett.

Jeg ønsker at denne påsken kan bli en høytid der Herren blir tilbedt i hus og hytter over hele vårt landstrakte land. Når vi ikke får samles for å feire påske, kan vi i alle fall dele nattverden i hjemmene og lese Guds Ord sammen.

Fortsatt god palmesøndag 💛

Bibbiklem