Det som treffer hjertet

Ett og et halvt år har gått siden sist jeg postet et innlegg! Blogging er jo ikke så populært lenger og ved et eller annet punkt mistet jeg vel gnisten. Men det som skjer nå er at det begynner å rykke litt i fingrene igjen. Har lest gjennom noen av innleggene mine og begynte å kjenne på den gleden jeg hadde over å skrive. Dermed ble det til at jeg gjorde en liten oppfriskning av designet, byttet ut bilder og tekst så det passer til nåtiden og så får vi se om jeg fortsatt synes at dette er gøy å holde på med.

Vel, dette var en slags innledning, unnskyldning eller oppklaring, så nå går jeg i gang med det jeg egentlig hadde lyst å skrive i dag.

Ord er en fantastisk ting. Jeg fascineres veldig når ord brukes på en bestemt måte. Jeg har hørt at noen mennesker ser farger når de hører musikk. Det kalles synestesi og er helt reelt. Selv ser jeg absolutt ikke farger når jeg hører ord, men det berører noen strenger langt inni meg når noen bruker poetiske vendinger i språket sitt. Når jeg attpåtil får ei andaktsbok som er gjennomsyret av sånt språk er det en sann lykke for meg. 

Fikk ei sånn andaktsbok av svigerinna mi for noen dager siden. Den heter "Morgenstund har gull i munn" og er skrevet av Charles Spurgeon (1834-1892), med andre ord en gammel bok som har kommet i ny språkdrakt. Allerede i forordet skjønte jeg at dette var boka for meg, da det kom et uttrykk som dette: "Morgenen er dagens port - og bør voktes med bønn. Det er den første knuten på tråden som dagens gjerninger skal henges på, og den bør bindes med gudsfrykt og stillhet". Jeg synes det er SÅ vakkert og det berører sjelen min. I dag rant tårene over et enkelt uttrykk: "Åndelig lys har mange stråler og ulike farger....." Jeg ser et så mye større bilde når jeg hører det uttrykt på denne måten, det er som om noen snakker et språk som mitt indre menneske forstår.

Jeg er jo SÅ frista til å lese gjennom hele andaktsboka på én gang, men det skal jeg ikke. Etter jul er jeg nå tilbake til min daglige rutine med å stå opp tidlig, lage meg en kopp kaffe og krype under dyna igjen med kaffekoppen, bibel og andaksbok, og så blir jeg der til jeg kjenner at jeg er klar til å møte dagen. Med andre ord: jeg vokter dagens port med bønn og binder den første knuten på tråden med gudsfrykt og stillhet.

Godt nytt år!

Bibbiklem