Når man mister kontrollen

Jeg liker å ha kontroll. Mer enn jeg vil innrømme. Men noen ganger skjer det ting som gjør at man mister kontrollen, og det kan være skikkelig skremmende, alt etter hva det dreier seg om.

Det er jo bare sånn at livet tar noen omveier innimellom, og jeg har nettopp vært på en av disse omveiene. Jeg liker meg ikke der. Trives best der det er en viss forutsigbarhet. Der ting går som planlagt og veien er trygg. Jeg som alltid har vært sugen på spennende opplevelser og å oppleve nye ting, tar meg i å verdsette det nære og kjære mer og mer. Og det er slett ikke noe feil med det. Det har å gjøre med at perspektivet forandrer seg etter hvert som man får mer livserfaring.

Jeg har lært en viktig ting av livets omveier: Når man har null kontroll og triste ting skjer, da kan man få legge seg helt og fullt i armene på HAM som har full kontroll. Man opplever å bli båret av sterke armer, man opplever omsorg fra uventet hold, og det finnes en ufattelig trygghet i det å vite at man er et barn av Gud.

Uten omveiene hadde jeg vært mange sterke erfaringer fattigere. Sånn er det bare!