I dag er en sånn dag da jeg egentlig bare har lyst å pakke meg inn i et tjukt pledd, drikke kaffe og lese. Det er absolutt en vakker dag, men etter at vi har båret inn en del ved og jeg har rengjort utedelen til varmeanlegget vårt kjenner jeg at det er mer fristende å være inne enn ute. Det er skikkelig surt og kaldt og rått. En typisk novemberdag med andre ord.
Jeg synes november kan være en litt tung måned. Tror det er den måneden jeg liker minst, men HELDIGVIS leder den frem mot desember, som er full av lys, farger, gode smaker og lukter og et fantastisk budskap om håp og tro. Hele november gleder jeg meg til at jeg kan begynne å ta frem julepynt og lage et skikkelig julehus. Jeg har ikke blitt mer restriktiv med årene på dette området, må du tro. Heller tvert imot. Nå har jeg jo mye mer tid til å gjøre det ordentlig, og også mer tid til å nyte det.
Jeg har alltid vært sånn at jeg klarer å glede meg over lite og tar vare på alle små øyeblikk av lykke som dukker opp på tidspunkter man egentlig ikke venter det. Jeg gir ikke negative tanker så mye plass, og når de dukker opp gjenkjenner jeg dem og fraskriver meg dem ganske fort. Takknemlighet og negativitet kan ikke virke side ved side, så jeg prøver å alltid ha noe å være takknemlig for og er nøye med å si det ut høyt. Dagene mine starter alltid med en takk til Vårherre idet jeg åpner øynene i stedet for å akke og uffe meg over de ting jeg skulle ønske var annerledes. Og så er det alle disse små gledene, som at nesten hver morgen er det en kjøttmeis som setter seg i vinduskarmen min, eller at jeg kan stå opp og lage meg en kopp kaffe som jeg tar med meg tilbake i senga og koser meg med mens jeg leser andakten for dagen. Jeg kan gå ut og trekke inn frisk luft i lungene og se på ekornet som har kommet tilbake etter å ha vært borte i mange uker. Det er så utrolig mye å glede seg over når man bare får blikket vekk fra det som tynger.
Det er mye støy i samfunnet vårt. Fysisk støy og digital støy. Jeg synes den digitale er verst, den som stjeler oppmerksomheten og krever av meg at jeg må holde meg oppdatert på alt mulig. Det skjer endringer hele tiden, endringer som jeg ikke vil ha og ikke alltid har hode til å henge med på. Men likevel må jeg, fordi samfunnet krever det.
I dag tidlig leste jeg noe fint i Salomos ordspråk. Det står om Visdommen, at "den roper høyt ute på gaten og løfter sin røst på torgene. Midt i larmen kaller den....." I kristen sammenheng snakker vi ofte om visdommen som Jesus selv og for meg ble det så fint i dag å bli påminnet om at Han kaller midt i larmen. Jeg kan høre Hans røst på tross av all støyen som er i samfunnet. Hans røst trenger igjennom, og hvis jeg ønsker å lytte vil Hans stemme være høyere enn larmen. Er ikke det fint? Og Hans stemme har en egen evne til å få livets dønninger til å stilne. DET er jeg VELDIG takknemlig for.
Ønsker deg en riktig god uke og håper du finner mange ting å glede deg over i dagene fremover.
Bibbiklem
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar