Tanker om å fylle 50

Så var det tilbake igjen da, -dette 5-tallet. Men nå står det først, og det har det ikke gjort siden jeg fylte 5. Men det er ingen panikk her i gården. Panikken gjorde jeg meg ferdig med da jeg fylte 30. DET syntes jeg var veldig vanskelig, men etter det har jeg knapt sjenket alderen min en tanke.

Vel, det var kanskje ikke helt ærlig sagt. Jeg er da oppmerksom på at årene går. Er jo ikke fritt for at det kommer noen skrukker her og der som man irriterer seg over, og flekker som ikke vil gå bort. Og så merker jeg at jeg, som alltid har vært glad i det mørkte håret, "plutselig" blir litt Madam Mim aktig med mørkt hår nå. Men det er sånne ting man registrerer, tar konsekvensen av og ikke henger seg mer opp i :) Og så legger man veldig merke til eventuelle komplimenter man får, for de kommer ikke like ofte lenger, men betyr veldig mye :-)

Joda, vi mennesker er lagd sånn at kroppene vår forfaller med årene. Men det fine er at det er ikke kroppen som er mitt egentlig jeg. Det finnes et menneske på innsiden som bare vokser seg sterkere og tryggere for hvert år som går. Mitt indre menneske, det virkelig jeg, har aldri hatt det bedre. Selv om jeg fortsatt er sårbar for kritikk og stikkende bemerkninger, gjør jeg likevel valg nå uten å tenke så mye på hva andre måtte tenke og mene om valgene mine.
Hvis vi passer på å pleie vårt indre menneske blir den delen av oss bare vakrere og vakrere med årene. Vi tilegner oss erfaringer under livsvandringen som blir omgjort til visdom. Vi lærer oss å vurdere livet på en mye dypere måte. Vi henger oss ikke så mye opp i detaljer, men ser mer etter de store linjene.

Jeg kan si om meg selv at jeg er en velsignet, oppegående, livsglad, nysgjerrig og eventyrlysten 50-åring, som elsker Jesus og er elsket av Ham. Og så har jeg en del irriterende sider også, men de gidder jeg ikke å skrive om på en dag som denne.......