Vi veloppdratte nordmenn

I skjønne Norge er vi godt oppdratt. Akkurat som klimaet og naturen skal vi være kalde og uberørte.

Sørger vi, skal vi helst sørge i stillhet. Ingen andre har noe med vår sorg å gjøre. Så langt det lar seg gjøre velger vi et sete i bussen der ingen sitter ved siden av oss. På møter lar vi det være minst ett ledig sete mellom oss og nestemann på raden. På flyet prater vi selvfølgelig ikke med sidemannen, og skulle han/hun mot formodning vise interesse for å snakke med oss, dukker vi ned bak avisen eller boka og lar det være tydelig at vi vil være i fred. Vi er høflige og korrekte, passer på å ikke støte noen, så vi til de grader blir uærlige.

Joda, jeg vet at dette er en karikatur, og det var da også meningen. Men jeg fikk så lyst å skrive det fordi noen ganger blir jeg så møkk lei av det korrekte, velfriserte, pertentlige og velformulerte. Spesielt i kristne sammenhenger.

Her om dagen hadde jeg en skikkelig utblåsning. Jeg var så vanvittig frustrert over noe, så jeg bare skrek av full hals og slengte ting rundt meg. Ååååå så deilig det var! Fikk ut hele trøkket, og etterpå kunne jeg se hele situasjonen mye klarere og håndtere den.

Jamen Birgit da, er ikke du bønneleder og greier.......? Ja, akkurat! :)

Du skulle sett meg når jeg er ALENE med Gud. Det er nok litt av et syn noen ganger. Jeg passer dårlig inn i det bildet av en from person som sitter andektig med hodet bøyet og hendene foldet. Jeg ber med hele meg, fordi jeg synes ordene blir så begrenset mange ganger. Jeg går, sitter, hopper, gestikulerer, bøyer kne, danser, roper, gråter, ler, skriker, er helt stille.

Gud har skapt meg med følelser, og med årene har jeg blitt mye flinkere til å bruke dem positivt, i stedet for å stenge dem inne. Med årene har jeg også blitt en sånn slitsom en som prater med den ved siden av meg i køen, smiler til folk jeg ikke kjenner osv osv.

Dette ble enda et rotete og usammenhengende blogginnlegg, men pytt pytt, det er MIN blogg :)