Savn

Savn er en rar ting. Jeg hadde aldri mistet noen som stod meg veldig nær før mamma døde for tre år siden, i dag. Det var jo besteforeldre som hadde blitt borte, men det blir på en annen måte.

Før dette skjedde hadde jeg noen ganger tenkt at siden vi hadde bodd så langt fra hverandre over så mange år, ville det kanskje ikke bli så stor overgang når de engang ble borte. Så feil går det an å ta!

Jeg tenkte aldri over hvor mye de betydde for meg, de vanene vi opparbeidet oss på avstand gjennom årene. Den ukentlig telefonsamtalen, der hun satt med kaffekoppen i sin ende av tråden, og jeg med min kaffekopp i den andre enden. Der vi pratet om alt mulig, fra vær og vind til livets store spørsmål. Sånt som mor og datter gjerne gjør.

I tiden før jul, da vi begge holdt på med julerengjøring og baking, ble det kortere mellom telefonsamtalene. Da måtte vi ta oss pauser i strevet.  "Hvor langt har du kommet?" var et vanlig spørsmål. Så beklaget vi oss litt over hvor slitsomt dette julestyret var :)
Jeg tar meg fortsatt i det når jeg gjør rent til jul, at jeg må ringe mamma..... Og hvordan er det jeg lager den gommen igjen......?

Mens mamma levde var alt dette en selvfølge og jeg hadde aldri trodd at det skulle bli et sånt savn. Én ting er sorgen man opplever når noen man er glad i dør. Den er tung og vond, men den mildner med tiden. Noe helt annet er tomrommet som blir igjen i hverdagen. Man går ikke og sørger og er lei seg, men savnet ligger alltid på lur.

Jeg kommer aldri til å glemme den siste telefonsamtalen jeg hadde med mamma. Hun var på sykehuset og skulle opereres. Et rutinemessig inngrep som skulle vise seg å bli dødelig. Hun sa en del ting under den samtalen som jeg stusset på. Understreket så veldig hvor glad hun var for akkurat denne praten.
Da jeg la på røret fikk jeg en sterk fornemmelse av at jeg hadde snakket med henne for siste gang.

Og i dag, på treårsdagen for hennes død, hadde jeg lyst å ære minnet etter mamma med et blogginnlegg.