Jeg liker menn

Hehe, merker at den tittelen kan vris i mange retninger...

Det jeg mener er at jeg liker menns ukompliserte måte å være på.

I de fleste sammenhenger har jeg lettere for å forholde meg til menn enn til kvinner. Bortsett fra en viss type menn, som tror de er Guds gave til enhver kvinne.

Hvis en kvinne spør mannen sin om han kan hente støvsugeren, kan det hende det ligger mye mer i det enn det hun spør om. F.eks "kan-du-være-så-snill-og-hente-støvsugeren-og-støvsuge-stua-kjøkkenet-soverommet-badet-entreen-for-du-ser-vel-at-det-virkelig-er-behov-for-støvsuging-nå-og-det-er-vel-det-minste-du-kan-gjøre???"

Hvis mannen spør kona om hun kan hente støvsugeren, da er det DET han mener. Men kvinnen vil tenke: "Å-nå-synes-han-det-er-møkkete-her-og-han-mener-helt-sikkert-at-jeg-skal-støvsuge"

Med menn kan man forholde seg til det de sier. Man slipper å lete etter skjulte agendaer, underliggende følelser eller uutalte forventninger. De "slenger ikke med ræva" som gemalen så yndig uttrykte det i våre første år sammen, da jeg gikk rundt og var sur fordi han ikke forstod det jeg mente han burde forstå, uten at jeg hadde sagt et ord om det.

"Jeg hører ikke hva du tenker" var et uttrykk som ble mye brukt hos oss, og med tiden sank det inn. Det er egentlig så innlysende.

Skal innrømme at jeg setter pris på litt ordentlig jenteskravel en gang iblant også. Om uvesentlige ting som gardiner og klær o.l. Det kan være skikkelig forfriskende og avslappende, bare det ikke skjer for ofte :)

Lurer egentlig litt på hva dere sitter igjen med etter å ha lest dette.... Jeg slapp i grunnen bare ut noen tanker!