Den hersens dårlige samvittigheten

Det finnes to typer dårlig samvittighet. Den ene er den reelle dårlige samvittigheten, der vi har gjort noe vi ikke skulle ha gjort, sagt noe vi ikke skulle ha sagt, og det plager oss på innsiden etterpå. Den er ganske grei å håndtere, for når man får snakket ut og bedt om tilgivelse, forsvinner den.

Det er litt verre med den andre typen. Der man føler forventninger fra andre (som ofte ikke er reelle engang) eller stiller krav til seg selv som man ikke klarer å oppfylle. Denne gnagende dårlige samvittigheten som suger kraft av oss og gjør oss stresset på innsiden.

Det er veldig mye en kvinneting, tror jeg. Jeg har ofte beundret menn for deres evne til å IKKE ha dårlig samvittighet. Og misunt dem den evnen. Men jeg kom også til et punkt i eget liv der jeg skjønte at jeg måtte gjøre noe. Det ble et helt bevisst valg om å begynne å overse den, kjempe mot den, protestere mot den, drite i den (unnskyld uttrykket), ikke legge meg under den, alt etter situasjonen jeg var i. 

Og det har hjulpet. Er veldig godt å kunne si nei til ting man kjenner at man bare ikke har lyst til å gjøre. Slippe å ta på seg mer enn man makter. Ta hensyn til seg selv også, og ikke bare alle andre.

Det er faktisk ikke egoistisk!

Så vet du det!