Våre gener

Jeg har det litt morsomt om dagen. Har alltid visst at jeg hadde slektninger "over dammen", men det ble først fart i sakene da min niese, Stine, opprettet en gruppe på facebook for nettopp denne delen av slekta. Nå dukker de opp, den ene etter den andre, og jeg har plutselig en haug med slektninger i Canada som slett ikke har glemt sin norske opprinnelse.

Dette med slekt er i grunnen litt rart. Det ligger på en måte i oss å vite hvem vi er og hvem vi hører sammen med. Jeg var slett ikke opptatt av det da jeg var yngre, men de senere årene har det fått mye større betydning. Man har noe felles som er helt unikt, ja, man deler gener. Og når man graver litt ekstra og finner ut at man har røtter tilbake til kjente norske konger, faller jo alt på plass. Da skjønner jeg plutselig hvorfor jeg alltid har følt at jeg burde bo i et veldig stort hus og ha en passende tjenerstab :)

I fjor vinter var jeg hjemme og besøkte pappa, og da tittet jeg igjennom noen gamle bilder han hadde. Plutselig så jeg veldig mange av trekkene til Maria, dattera mi, i ansiktet på ei dame på et gammelt bilde. Det var så likt at jeg liksom kvakk til. Det viste seg at det var hennes tippoldemor, eller noe sånt.

Nå skal jeg snart nordover igjen og hilse på, og da har jeg ei hel helg til å kunne få på plass slektsforholdet til folkene på de gamle bildene. Det er viktig for meg å få det gjort, mens pappa fortsatt er her og kan fortelle hvem de forskjellige er.

I mellomtiden får jeg prøve å gjøre meg litt mer kjent med slektsforholdet til kanaderne. Kanskje det dukker opp en rik onkel i Amerika også (rart hvordan det er DET som sitter igjen etter mange timer med Monopol i tenårene).

God søndag til dere alle!