En taus kriger

Røsten min har stilnet de siste årene. Over tid og nesten umerkelig har jeg blitt mer og mer lavmælt. Der jeg før talte ut med overbevisning og autoritet kommer det nå noen ynkelige pip. Hva er det egentlig som har skjedd?

For en del år siden opplevde jeg at Jesus talte klart og tydelig til meg om å tre fram. Jeg ville ikke, for det er mye mer behagelig i skyggene, gjemt bak andre. Det å få lyset satt på seg selv kan være krevende. Man blir plutselig en person som andre på død og liv skal mene noe om.
Men etter en tid med mye bønn og nøye overveielser valgte jeg å tre fram. Jeg satte i gang et bønnearbeid, var ute og prekte og involverte meg i forbønn for andre. Det var en stor glede og velsignelse i å få leve og tjene min Herre på den måten. Jeg følte meg hel.
Men så begynte kritikken å komme og jeg var fullstendig uforberedt. Alt hadde jo vært så bra. Det hadde vært mye positiv tilbakemelding både vedrørende bønnearbeidet og preknene mine. Folk ble møtt av Gud i møtene Hans-Erik og jeg hadde og det var stadig mennesker som tok kontakt. Jeg trodde alt var bra, -og hadde skjoldet nede.

Jeg taklet ikke kritikken. De små stikkene som kom fra uventet hold. Det lavmælte snakket bak ryggen min når de trodde jeg ikke hørte. Blikkene. Den offentlige irettesettelsen. Det ble vanskeligere og vanskeligere å stille seg fram. Følte at jeg ble veid og målt. Jeg begynte å tro at jeg ikke hadde noe å komme med og fokuset ble mer og mer på meg selv og min egen utilstrekkelighet.

Jeg har aldri følt at jeg har vært dyktig, -verken på å lede møter eller å preke. Har alltid vært veldig klar over min egen utilstrekkelighet under forberedelser til møter. Men jeg har hatt en brann i hjertet og en inderlig lengsel etter å få dele Jesus med andre. I all min enkelhet.

Jeg mistet frimodigheten, -og kanskje også troen på at jeg var brukelig i Guds rike. Trakk meg tilbake. Begynte å få angst for å gå på møter. Orket ikke å treffe kristne mennesker. Følte at jeg måtte sette på meg en maske og spille en rolle.
Denne tausheten har vart noen år. Hele tiden har jeg elsket Jesus av hele mitt hjerte. Han er min klippe, trygge havn, selve grunnvollen i livet mitt, og Han har tatt hånd om meg denne tiden. Det har absolutt vært en periode av selvransakelse. Jeg har plukket meg selv i småbiter, jeg har grått, følt meg fullstendig unyttig og ikke sett noen utvei. Men hele tiden har Han hvisket oppmuntrende ord til meg: "Jeg er hyrden din, Birgit. Ikke vær redd. Det kommer en ny blomstringstid."
Det har vært vonde år, men helt nødvendige år. Det handler om å dø bort fra seg selv. La vingårdsmannen beskjære treet og gi det tid til å hente seg inn.

Inni meg bor det en krigerske. Jeg har kjent henne der inne hele tiden. Hun har brukt tiden på å kvesse sverdet og olje rustningen. Hun har speidet ut landet, regnet på hva krigen vil koste henne og skaffet seg et større skjold. Det nærmer seg tiden da hun er klar for å rope igjen, og denne gangen kommer hun til å rope HØYT!

Bibbiklem