Klagete og sytete nordmenn

Stemningsrapport fra skriveplassen min ved kjøkkenvinduet

Vi hører ofte at vi nordmenn er så klagete og sytete, at vi er kravstore og vil ha mest mulig, men gjøre minst mulig.

Jeg vet ikke om dette er et sant bilde av oss nordmenn. Hvis det er det, vil jeg påstå at det finnes et uhorvelig stort antall unntak. Jeg treffer i alle fall veldig mange fornøyde, takknemlige og blide mennesker i løpet av en uke.

Jeg tenker at man skal være litt forsiktig med å kategorisere en hel folkegruppe. Det blir sjeldent et riktig bilde av sånt. Jeg må ta meg selv i det noen ganger og jobbe litt med egne holdninger.
Jeg husker for noen år siden, da jeg kom hjem etter en ferietur i Tunisia. I to uker hadde jeg prutet med et stort antall kjøpmenn i Medinaen, -fordi det var slik det skulle gjøres, og jeg hadde blitt kjefta på og bannet opp og ned mange ganger om dagen. Jeg ble så provosert av deres aggressive måte å være på at det fikk fram det aller verste i meg gang på gang. Det var helt nydelig å komme hjem til Norge igjen og kunne gå i butikken uten at noen stod og bannet etter deg hvis du gikk ut uten å kjøpe noe..... :-)

Noen dager etter hjemkomsten var jeg på jobb i lampebutikken. En halv time før stengetid kom det inn et par fra et land i Nord-Afrika. De så seg ut en lampe og spurte hva den kostet, enda det hang en STOR prislapp på den. Jeg fortalte prisen, -og så begynte prutinga!!! Jeg var overhodet ikke i humør til denslags etter de to ukene jeg hadde bak meg, så jeg gav dem et tilbud på lampa og sa klart ifra at det var så langt jeg kom til å gå og at det var ingen vits å forhandle mer. Take it or leave it.

Så enkelt var det imidlertid ikke. De hadde selv bestemt seg for hva de skulle gi for den lampa, og  her skulle det spilles etter deres regler. Jeg tente på alle plugger, men i en forholdsvis behersket tone fortalte jeg dem at jeg nettopp hadde vært i deres del av verden og spilt etter deres spilleregler i to uker. Nå måtte de bare finne seg i at de var i min del av verden og måtte spille etter mine spilleregler.

De gav seg ikke på tørre møkka. Klokka ble åtte og jeg skulle stenge butikken, men de nektet å gå. De bare forklarte meg enkelt og greit at de ikke kom til å gå før de fikk lampa til den prisen de ville ha den for.....Og så smiiiiiilte de!!!

Er godt vi har securitasvakter, sier jeg.

Den episoden gjorde noe med min holdning til mennesker som ser ut som de. Og det hjalp ikke at vi et par uker senere fikk enda en sånn kunde som hadde frekkhetens nådegave og samme hudfarge som de første. Jeg begynte å ta meg i at jeg stålsatte meg hver gang det kom noen inn i butikken som kunne ligne på disse. Jeg ble mistenksom og litt avvisende.

Det jeg glemte var at vi hadde hatt mange veldig hyggelige mennesker som kom fra samme del av verden. Det tok faktisk litt tid før jeg skjønte at jeg hadde gått i fella og kategorisert en helt folkegruppe ut fra negative opplevelser med noen få.

Jeg er helt sikker på at det finnes klagete, sytete og kravstore nordmenn, men jeg kan ikke si at jeg treffer på dem så veldig ofte. En og annen surpomt dukker opp innimellom, men stort sett er folk blide, høflige og takknemlige.

Og det vi ikke må glemme er at vi veldig ofte får tilbake det vi gir selv.