Et brev i hånden

Noen ganger skjer det små, uventa ting som man rett og slett bare blir veldig glad for. Som f.eks her om dagen da det kom brev fra fadderbarnet vårt i Ukraina. En aldri så liten påminning om at det finnes en verden svært ulik vår egen, men samtidig et positivt budskap om at han har det bra. Det ble også en påminning om at det faktisk hjelper å hjelpe, selv om det ikke er store slanten i måneden. Det som virker nokså ubetydelig for oss, kan bety en stor forskjell for andre.

Fin biltegning fra fadderbarnet vårt

Det fikk tankene til å gå til et annet fadderbarn vi hadde, også i Ukraina. Vi fikk komme inn med hjelp da familien var i en veldig vanskelig situasjon. Siden jeg jobbet i dette fadderbarnprosjektet, fikk jeg også komme ned og besøke familien noen ganger. Det gjorde inntrykk på meg å se den indre styrken denne mora hadde og hvordan hun stod som en klippe for barna sine. Da fadderbarnet vårt ble rammet av en veldig alvorlig ulykke, kunne vi være med og samle inn penger slik at han fikk den sykehusbehadlingen han trengte. I dag er han en flott, ung mann og det har gått veldig bra med hele familien. Jeg er venn med hans mor på facebook og følger med litt sånn på "avstand".

Det viser at det lille vi gjør ikke nødvendigvis er så lite likevel. Og det ble plutselig litt "nært" igjen da jeg satt med brevet fra Daniil i hånda her om dagen. Det var veldig hyggelig av ham å sende den hilsningen og det gjorde meg skikkelig glad. Jeg hev meg rundt med en gang og skrev et langt brev på russisk til ham........Ble du imponert nå?? :-) Hehe, hva skulle jeg gjort uten Google Translate.... (Det skal sies at jeg begynte på et russiskkurs for noen år siden, et sånn internetkurs, men jeg fant fort ut at jeg trengte mye mer tid enn jeg hadde til rådighet. Vi får se om jeg tar det opp igjen når jeg blir gammel og grå)

Å ha et fadderbarn koster ikke stort mer enn et par pizzaer i måneden, men gleden man får igjen er mye større og varer mye lenger enn pizzaen varer.