Gamlekjæresten

Det finnes ting her i livet man blir mer glad i enn andre. Selv er det svært få ting jeg egentlig blir knyttet til, men det oppstod et kjærlighetsforhold en gang i tiden som egentlig aldri har tatt slutt, selv om det ble en avstand noen år.

I september 1980 fylte jeg 17 år. Da fikk jeg penger av mamma og pappa til å kjøpe meg en gitar. Akkurat da hadde søstra til ei venninne av meg en Fender hun skulle selge, og den var jeg så heldig å få kloa i.



 

Redigeringsprogrammet ville ikke fullføre jobben uten å få mer penger av meg, så det ble litt rart dette her. Fin app, men det lønner seg visst ikke å bruke gratisversjonen :)

Det ble kjærlighet ved første akkord. Fra den dagen var gitaren med meg overalt. Glede og sorg, begeistring og lovprisning ble uttrykt gjennom den gitaren, og ikke så rent få sanger ble komponert.

Med årene ble det familieliv og små barn, og da kom spillinga litt mer i bakgrunnen. Etterhvert opphørte den helt, og da dattera mi ble eldre overtok hun gitaren. Jeg savnet egentlig alltid de stundene jeg hadde hatt, men fant liksom ikke plass til det lenger. Senere havnet gitaren hos sønnen min i Oslo, hvor den har vært noen år.

Men sist søndag kom den hjem til mamma igjen :-) Gjensynsgleden var stor, og det gav meg en sånn god følelse å ha den mellom fingrene igjen. Minner strømmet på og jeg kjente jeg fikk sånn lyst til å begynne å spille igjen. Rare greier.

Nå har mannen min vært hos Øivin Fjeld i Fredrikstad med den. Justering og finpussing ble gjort, så nå er gammelkjæresten min striglet og fin og klar til bruk.

Jeg synes jo det er litt artig at den også fortsatt oppbevares i den gamle gitarkassa mi, med Guds Fred klistremerker og denslags (selv om de er forsøkt skrapt vekk...hehe).

Nå kommer jeg aldri til å slippe den igjen. Min for evig.

Takk for at jeg får dele litt hverdagslykke med deg i dag. Har en sterk fornemmelse av at du ble glad på mine vegne :)

Stor Bibbiklem