Det finnes tider da jeg ikke liker den jeg er. Da tenker jeg ikke på det ytre, men mer på den jeg er innvendig. Jeg kan oppdage sider ved meg selv som slett ikke imponerer meg, -ja, jeg kan bli direkte skremt over hva som viser seg når jeg kommer opp i visse situasjoner.
Selvransakelse er ikke morsomt. Hvis jeg ikke klarer å holde riktig fokus i tider da jeg blir konfrontert med mine negative sider, kan jeg gå rett i dørken. Det er egentlig helt utrolig hva slags tanker som kan dukke opp når man ser sin egen utilstrekkelighet eller dårlige egenskaper. Det gjør vondt, jeg blir lei meg og får lyst å gå i kloster eller noe sånt..... :)
Jeg er glad jeg har et sted å vende meg i sånne tider. I førsten på 80-tallet, mens jeg gikk på bibelskole i Sarons dal, skrev jeg en sang på en sånn dag. Jeg var blitt konfrontert med noe som helt sikkert var riktig, men som slett ikke gjorde godt.
"Jeg er så glad for dette stedet jeg kan komme,
Herre, når jeg er trøtt og lei.
I en verden så fjernt fra alt det andre,
en verden med bare deg og meg.
Jeg har et sted der jeg bare kan sette meg ned,
et sted der jeg alltid finner fred"
Det er sunt å se seg selv i andres lys innimellom, men det er også godt å ha et sted å bearbeide det. For meg har stedet "ved Jesu føtter" vært redningen mange ganger. Han er klippen i livet mitt, og hos ham får jeg puste ut og bearbeide hva som enn kommer mot meg.
"Takknemlig" er et ord som er veldig nærliggende å bruke da.
Jeg er glad i livet, og glad for at det finnes mennesker i livet mitt som klarer å si ting rett til meg i stedet for bak ryggen på meg. Selv om det gjør vondt der og da, gir det meg en mulighet til å bli et bedre menneske.
Stor klem fra Bibbi
 |
| Bilde lånt av wikipedia |
Har du lyst å melde deg ut av ditt eget liv noen ganger?
Det har jeg. Ikke veldig ofte, men noen ganger.Det finnes tider da jeg ikke liker den jeg er. Da tenker jeg ikke på det ytre, men mer på den jeg er innvendig. Jeg kan oppdage sider ved meg selv som slett ikke imponerer meg, -ja, jeg kan bli direkte skremt over hva som viser seg når jeg kommer opp i visse situasjoner.
Selvransakelse er ikke morsomt. Hvis jeg ikke klarer å holde riktig fokus i tider da jeg blir konfrontert med mine negative sider, kan jeg gå rett i dørken. Det er egentlig helt utrolig hva slags tanker som kan dukke opp når man ser sin egen utilstrekkelighet eller dårlige egenskaper. Det gjør vondt, jeg blir lei meg og får lyst å gå i kloster eller noe sånt..... :)
Jeg er glad jeg har et sted å vende meg i sånne tider. I førsten på 80-tallet, mens jeg gikk på bibelskole i Sarons dal, skrev jeg en sang på en sånn dag. Jeg var blitt konfrontert med noe som helt sikkert var riktig, men som slett ikke gjorde godt.
"Jeg er så glad for dette stedet jeg kan komme,
Herre, når jeg er trøtt og lei.
I en verden så fjernt fra alt det andre,
en verden med bare deg og meg.
Jeg har et sted der jeg bare kan sette meg ned,
et sted der jeg alltid finner fred"
Det er sunt å se seg selv i andres lys innimellom, men det er også godt å ha et sted å bearbeide det. For meg har stedet "ved Jesu føtter" vært redningen mange ganger. Han er klippen i livet mitt, og hos ham får jeg puste ut og bearbeide hva som enn kommer mot meg.
"Takknemlig" er et ord som er veldig nærliggende å bruke da.
Jeg er glad i livet, og glad for at det finnes mennesker i livet mitt som klarer å si ting rett til meg i stedet for bak ryggen på meg. Selv om det gjør vondt der og da, gir det meg en mulighet til å bli et bedre menneske.
Stor klem fra Bibbi
Er det ikke rart hvordan enkelte ting får frem det verste i oss! Jeg skrev selv et lignende innlegg for noen dager siden. Fordi jeg hadde hatt et lite tilbakefall til den jeg ikke ønsker å være.
SvarSlettJeg har ingen Gud å henvende meg til, men jeg henvender meg til meg selv. Mitt liv og min sjebne og lar tilgivelsen og takknemligheten være mine støttespillere. Det er godt å kunne senke skuldrene og si at "jeg er bare menneske! Jeg lærer så lenge jeg lever,og jeg skal være stolt fordi jeg endrer meg til noe bedre når jeg får kunnskapen."
Her er blogginnlegget jeg sikter til:
http://anehagen.com/2013/04/09/varens-folelsesmessige-berg-og-dalbane/
Vi er nok ganske like, vi mennesker, men den biten å ikke ha Gud å gå til skremmer meg. Vet ikke hva jeg skulle gjort uten. Men det er jo fint at du har funnet en måte å håndtere ting på som du synes fungerer :)
Slett