Kjenner du Arnulf?

Han var sinna og helt ute av seg. Bar på en stor kjetting som han slo etter folk med. Ropte og skrek. Han skapte frykt på Karl Johan den dagen. Folk rygget unna og gikk omveier.
Selv kjente jeg ikke frykt. Jeg så en ung mann i stor nød. Den indre smerten han bar på lyste lang vei, og gav seg utslag i en desperat oppførsel. Stille begynte jeg å be for ham.

Det gikk en time eller to. Plutselig stod jeg ansikt til ansikt med ham. Han hadde fortsatt kjettingen i hånda og så like desperat ut. Men jeg kjente ikke frykt. I stedet vellet det opp noe på innsiden som han måtte ha sett. Han bråstoppet foran meg, så meg inn i øynene og sa: "Du er kristen, du".

Vi satte oss ned og prata, og jeg fikk hele hans sørgelige historie presentert i en kortversjon. Nå var han i heroinrus etter å ha stukket av fra et rehabiliteringssenter. Han var blitt kristen på senteret, men hadde fått en sprekk, og var nå redd for at løpet var kjørt.

Vi prata, vi ba, og så ringte vi til senteret og de kom og hentet ham. Det siste han sa til meg var: "Jeg heter Arnulf, husk å be for meg".

Dette skjedde for mange, mange år siden, men jeg ber forsatt for Arnulf. Slett ikke hver dag, og ikke hver uke, men så ofte han dukker opp i tankene mine ber jeg en bønn for ham. Det er som om han sitter limt fast i hjertet mitt.

Jeg traff ham igjen en gang, mange år senere. Han så gammel og sliten ut der han stod og hutret utenfor et menighetslokale. "Hei Arnulf", sa jeg. Han tittet på meg med sløve øyne, men da jeg fortalte hvem jeg var, lyste han opp. Joda, han husket meg godt og takket for at jeg hjalp han den dagen. Han hadde ikke rørt heroin etter det. Men alkoholen holdt ham fortsatt i et fast grep, og det virket som han hadde gitt opp. Det siste han sa var: "Fortsett å be for meg".

Og i dag dukket han opp i tankene min igjen, som så mange ganger før. Et livslangt oppdrag. Og et dyrebart menneske.

Kjære deg, har du et godt liv, så ta det ikke som en selvfølge. Det finnes så mange som slett ikke har det godt. Slike som vi lett ser ned på og gremmes over. Så vær takknemlig. Og neste gang du ser en på gata som sliter, -husk at det er et dyrebart menneske.

Og kjenner du Arnulf, så hils fra meg og si at jeg fortsatt ber.

Stor søndagsklem fra Bibbi