Jeg har sagt det før og sier det igjen: Livet er verdt å feires!
Det er så viktig å minne seg selv på det og legge inn noen feiringer i hverdagen.
For fire år siden døde min mor. Vi var i Nord-Norge i begravelsen, og samtidig var min datter gravid og hadde termin rundt den tiden. To dager etter begravelsen var vi på hjemvei og satt på ferga da vi fikk beskjed om at jenta hadde ankommet og at alt var bra. Vi kjørte sammen med min bror og svigerinne, og svigerinna mi utbrøt: "Nå skal vi feire!"
Først ble det litt rart inni meg. Mamma var nettopp død. Vi hadde vært i sorg i halvannen uke og så skulle vi plutselig feire?? Men så kjente jeg at det er en tid for alt. En tid til å gråte, en tid til å le. Og nå var det tid for å feire.
Vi kjørte inn på kafeen på Ørnes og kjøpte oss kaffe og de største marsipankakestykkene jeg noen gang hadde sett. Det var så herlig befriende. Jeg kunne slippe taket i sorgen og av hele hjertet feire at et nytt liv var kommet til.
Livet kan ofte være kontrastfylt. Hvis vi ikke lærer oss å gripe tak i lyspunktene og feire dem, kan hverdagen lett bli trist og grå. Og det er lov å le, selv midt i sorgen.
Jeg skal snart hente barnebarna mine i barnehagen, og idag tenkte jeg at jeg skulle ta dem med på en aldri så liten feiring. En av tantejentene mine fikk en sønn for et par dager siden, og det synes jeg er verdt å feire med en liten pannekakebløtkake. På den måten kan jeg også overføre til dem viktigheten av å markere livets lyse øyeblikk.
I løpet av de fire årene som har gått siden vi feiret lillejenta med marsipankake, har jeg fått en mye mer bevisst innstilling til å markere positive ting. Det gir meg en takknemlighet på innsiden, og det er min måte å feire livet på.
Stor klem fra Bibbi
<3
SvarSlett