Å være nær

Noen ganger stopper jeg opp og tar en aldri så liten tilstandsanalyse av mitt eget liv. Sjekker balansen mellom innboksen og utboksen. Det er ikke uvanlig at det er en ubalanse.

Når motivasjonen skranter og jeg får mindre lyst til de tingene jeg ellers er veldig opptatt av, da er det som regel en ubalanse et sted. Når jeg trekker meg unna og det blir et tiltak å være nær, da er det en rød lampe som blinker og jeg skjønner at jeg må stoppe opp.

Det koster nemlig noe å være nær. Har du også merket det? Det koster den muren det er så lett å sette opp omkring sitt eget hjerte. Hvis jeg vil være nær noen må muren vekk. Jeg blir sårbar.

Likevel er det å være nær den største gaven vi kan gi vår ektefelle, barn, våre venner, arbeidskolleger og mennesker vi møter på vår vandring. At vi byr på oss selv og viser oppriktig interesse for dem. At vi er til stede, lydhøre og tilgjengelige på en helhjertet måte.

Det krever litt å være nær. Hvis jeg ikke sørger for at jeg selv får påfyll, går jeg fort tom.
For meg er det da på tide med litt ekstra "pappatid". Jeg slår av lyset, tuller ei dyne rundt meg, kryper ned på gulvet og tømmer ut alt som har hopet seg opp inni meg. Noen ganger ser jeg for meg at jeg krabber opp i fanget til Gud, bretter armene hans rundt meg og sier: "Nå trenger jeg å sitte hos deg litt".

Og Han er alltid nær. Jeg trenger ikke å gjøre meg fortjent til å komme nær Ham, og det er heller ingen risiko for at jeg skal bli sviktet eller tråkket på.

Jeg ønsker ikke å leve livet mitt på en overfladisk måte. Jeg vil ikke gjemme hjertet mitt av frykt for å bli såret eller misforstått. Da tar jeg heller sjansen på at jeg kan få noen sår og arr. Det blir i tilfelle skjønnhetsmerker som vil gjøre meg penere.

Jeg ønsker deg, kjære leser, en strålende tirsdag. Våren er ikke langt unna nå og vi har en fantastisk flott tid i vente. Nyt den, og lev fullt ut!

Bibbiklem