Perfekte ufullkomne kropper

Hva er det med oss jenter som gjør at vi bruker så innmari mye krefter på å fokusere på det vi ville skulle vært anderledes med oss selv? 

Har vi glatt hår skal det helst være litt krøllete, -og motsatt. Vi ønsker oss smalere midje, større pupper (eller ev mindre), mindre rumpe, tynnere legger, tjukkere lepper, smalere nese, høyere kinnben osv osv. Og nå når kosmetiske operasjoner har blitt lett tilgjengelig hiver vi oss på bølgen og får fikset både det ene og det andre.


Og samtidig som vi henger oss opp i disse, for oss, viktige detaljene, finnes det andre som lever i en helt annen virkelighet.

Deres største bekymring er om de klarer å skaffe mat på bordet til barna sine i morgen.

Eller om de kan klare å beskytte seg selv og sine små fra å bli voldtatt av hensynsløse soldater.

Vi har også disse flotte menneskene som har mistet en arm eller et ben, eller som har blitt brannskadet og har arr over hele kroppen.

Eller de som er blinde eller døve.

Hvordan i alle dager høres vår gnåling ut for dem?

Å som jeg skulle ønske at vi kvinner kunne lære å elske oss selv! At vi kunne forstå at vår verdi ikke ligger i at speilet viser en syltynn utgave av oss selv med barbiefigur. Vi kommer aldri til å oppnå det uansett. Og skulle vi oppnå det blir vi ikke lykkeligere likevel.

Vi er alle pene, på en eller annen måte. Og penest er de som har en indre trygghet. De som tør å leve livet til fulle med akkurat den fasongen de har.

Det er kun ved førsteinntrykket at utseendet er viktig. Når de 20 sekundene er over er det personligheten vår som vil avgjøre om folk vil synes om oss eller ikke. Derfor burde vi bruke mye mer tid på å fremelske vår personlighet enn å la oss frustrere over det vi mener er ufullkomne kropper.

Er dere enig?