Når noen blir borte

"Jeg venner meg aldri til døden", sa mannen min, da vi fikk et dødsbudskap i dag. Er ikke vanskelig å si seg enig i det.

Har gått og tenkt på det i dag. Menneskene rundt oss er en del av livet vårt. De er med på å gjøre vårt eget liv til det det er. Når noen blir borte, blir det automatisk et tomrom. Spesielt merkes det når det er et menneske som har vært til stede hele tiden. Man tenker kanskje ikke så mye over det til daglig, at det vil bli et tomrom, men når øyeblikket kommer blir alt så rart.

Tanta mi, som døde i natt, var et nydelig menneske. Jeg kommer alltid til å minnes henne med varme i hjertet. Og selv om jeg kun har fått hilse på henne når jeg har vært nordover, vil det bli et stort tomrom etter henne hos meg.  Hun har alltid vært der, og nå er hun ikke der lenger.

La oss huske å ta godt vare på hverandre, dere. Være gode og snille mot hverandre, snakke godt om hverandre. Da lager vi gode minner som andre kan ta med seg etter oss, og så gjør vi livet bedre for de vi har rundt oss.