Mennesker trenger mennesker

Noen ganger opplever jeg merkelige ting. Ting som minner meg på at jeg har Én i meg som er sterkere enn meg og som strekker seg ut til menneskene rundt meg. En som, på tross av mine feil og mangler, har funnet ut at jeg kan brukes til noe.

De siste årene har det skjedd ganske mange ganger at vilt fremmede mennesker har henvendt seg til meg for å dele dype, personlige ting. Jeg forstår det ikke, men i nettopp de situasjonene opplever jeg å få en helt spesiell ro, og visdom til å møte dem.

Det skjer aldri i situasjoner der det er lagt opp til det, f.eks i ettermøter eller i sammenhenger der det inviteres til samtaler. Nei, det skjer midt i hverdagen, der folk står med sine to ben midt i tragedien, og jeg plutselig blir en involvert part for noen minutter.

Jeg opplever det veldig dyrebart. Tenk at de involverer meg, en vilt fremmed person, i sin smerte, og lar meg få bli et menneske de kan bruke som ventil for å få ut noe av trykket de har på innsiden. Noen ganger gjelder det bare å få satt ord på smerten sin til noen som ikke er så nær. Noen de ikke trenger å forholde seg til senere. Andre ganger er de fulle av spørsmål som det ikke finnes svar på, men de må få stille dem til noen likevel.

Jeg hadde en sånn opplevelse igjen i går. Det jeg fikk vite drev meg til Gud, på vegne av den det gjaldt. Jeg kjente smerten hennes lenge etterpå, og jeg er så glad for at jeg har et sted å bringe den. At jeg faktisk kan be Gud om å gripe inn i situasjonen og hjelpe dem som jeg selv ikke er i stand til å hjelpe.

Livet er sånn. Vi mennesker trenger hverandre, og vi trenger Gud.