Ingen kontortid

Noen ganger ønsker jeg meg et mer organisert liv. Jeg sa til gemalen her om dagen at jeg skulle ønske vi hadde kontortid. Han var ikke enig! Men jeg kunne tenke meg å ha åpent mellom 10 og 14. Da kan de som trenger forbønn, ønsker en samtale, sliter med nervene, står og skal ta livet sitt, har fått angstanfall, har ekteskapsproblemer osv ringe eller komme og prate med oss.

Det er bare det at han som sliter med selvmordstanker som regel ikke har det værst mellom 10 og 14. For han stemmer det mer med 11 på kvelden eller halv tre på natta. Og ingen kan "planlegge" et angstanfall kl 10.30 på formiddagen. Og når det gjelder ekteskapsproblemer er det gjerne sånn at de det gjelder endelig blir enige om at "NÅ må vi bare få snakket med noen".

Jeg er veldig klar over at kontortid ikke fungerer. Vår uorganiserte hverdag er det beste utgangspunkt for at vi kan være tilgjengelig når folk trenger oss. Veldig ofte er det når det koster noe. Når vi har bestemt oss for at "i kveld skal vi kose oss med god mat og ha det hyggelig sammen". Noen ganger også når man etter en lang dag har lagt hodet på puta og er i ferd med å skli inn i drømmeland.

Nå høres det kanskje ut som om vi har en veldig pågang av folk med problemer. Noen ganger har vi det. Andre ganger kan det gå lenge mellom hver gang. Men det er viktig for oss å være tilgjengelige når noen trenger oss, og derfor er vi også enige om å ha døgnåpent.

Jeg som for noen dager siden ønsket meg kontortid, kunne i dag med hånden på hjertet og med et tilfreds sukk si at "det er dette livet jeg trives med".