STOREBROR OG JEG

Vi vandret gjennom enger
og hvilte ved stille vann.
Veien var helt ukjent,
men jeg holdt ei kjærlig hand.
Han hvisket trygge ord til meg,
ville vise vei.
Han hadde gått den veien før
og ville lede meg.

Da kvelden kom og det ble mørkt
ble veien tung å gå.
Mørket ble så veldig mørkt
og himmelen var grå.
Jeg snublet over steiner
og falt på ujevn vei,
men trygge armer holdt meg fast,
- han hadde lovt å hjelpe meg.

Ved morgengry så spurte jeg
hva målet for reisen var.
Han humret litt i skjegget sitt
og smilte til meg som svar.
Han styrket meg med brød og vin
og gav meg Livets Ord.
Jeg fryktet ikke reisen mer,
jeg gikk med Storebror.

Så kom vi til en lysning
ved stien der vi gikk.
Jeg trodde at jeg drømte
ved synet som jeg fikk.
Et vakkert bord var dekket
med all slags lekker mat.
Varme og kalde retter
på store, skjønne fat.

Han ledet meg til bordet
og ba meg sitte ned.
Han salvet meg med glede
og fikk meg til å le.
Så spiste vi oss mette
og drakk den nye vin.
Jeg fikk en vakker kjole
av hvit og vevet lin.

"Jeg dekket dette bordet
og du må forstå:
Min miskunnhet og godhet
er ikke for de få.
Jeg dekker det for alle
som vil ta min hånd
og ledes gjennom livet
ved min gode, sterke Ånd."

Dette diktet er resultatet av et sterkt møte med salme 23 i bibelen, hyrdesalmen.
Den ble så utrolig levende for meg i går tidlig da jeg satt og leste. Jeg dykket inn i den, og tid og sted nærmest forsvant. Rart hvordan en salme som jeg har lest utallige ganger plutselig får nytt liv.

God søndag!

Bibbiklem