Oppmuntringens makt

I går traff jeg en gammel venninne som jeg ikke har sett på evigheter. Vi ses bare en sjelden gang, men når vi treffes er det som om tiden fra sist vi møttes er borte. Kontakten er alltid der. Sånne venner betyr veldig mye for meg.

I løpet av kvelden kom hun til å nevne bloggen min, at hun pleier å lese den og synes det er veldig koselig. Hun satt og ramset opp forskjellige innlegg og detaljer fra ting jeg har skrevet for veldig lenge siden. Må innrømme at jeg ble nokså paff. Er det virkelig sånn at folk sitter der ute og koser seg med det jeg skriver.....? Jeg føler jo som regel at jeg skriver for min egen del og ikke for andre. At det er min måte å få ut tanker og hverdagslige hendelser på. Før i tiden gjorde jeg det gjennom brevskriving, nå gjør jeg det gjennom bloggen.
Poenget mitt her er at jeg ble skikkelig oppmuntret. Det er så GØY når folk forteller meg at de leser det jeg skriver og at mine små hverdagsbetraktninger er til oppmuntring og glede. Jeg har jo vært nokså fraværende her en lengre periode, men når jeg får sånne oppmuntringer kjenner jeg at skrivelysten skyter til værs igjen.

Vi mennesker er lagd sånn. De fleste av oss trenger oppmuntring, og oppmuntring skaper kreativitet. At vi føler vi er bra nok gjør at det vi har på innsiden kan få komme ut. Uansett hvilke evner eller talenter vi måtte ha så vil de blomstre under oppmuntrende ord.

Derfor, og nettopp derfor, er det så viktig at vi SER de vi har rundt oss. At vi ser dem med ord, slik at de kjenner seg sett. Husk det!

Nå skal ladyen og gemalen pakke kofferten, plukke opp de eldste barnebarna og dra på en liten helgetur. Jeg gleder meg til å få god tid til å SE dem også.

GOD HELG!

Bibbiklem