Marias tilbedelse

Det var rett før påske. I Betania var Martha i ferd med å forberede et festmåltid. Jesus skulle komme på besøk og Martha ville tjene ham med å forberede den beste maten og varte ham opp på best mulig måte, -slik hun alltid gjorde. Det var slik hun viste sin hengivenhet til Mesteren.
Og Martha hadde mye å være takknemlig for. Til bords, sammen med Jesus, satt nemlig Lasarus, hennes bror. Det var ingen selvfølge at han satt der. Noe tidligere hadde han nemlig blitt alvorlig syk. Så syk at han døde. De hadde gravlagt ham før Jesus rakk å komme og ta farvel. Da Jesus endelig kom hadde Lasarus allerede ligget fire dager i graven, og i hjemmet var det stor sorg. Søstrene til Lasarus undret seg over at Jesus ikke hadde kommet og helbredet ham. Det var jo det Jesus gjorde overalt, -helbredet mennesker. Om han bare hadde vært der da Lasarus ble syk, da hadde ikke deres bror behøvd å dø.
Men Jesus kom ikke for å ta farvel med Lasarus. Han hadde helt andre planer. Da han kom til graven ba ham dem fjerne steinen. Dette var egentlig uhørt. Mannen hadde ligget der i fire dager og det var begynt å lukte sterkt av ham. Men de gjorde som Jesus sa, og Jesus stilte seg ved graven og ropte: "Lasarus, kom ut!" Og ut kom han, lys levende. Familien og folkemengden var sjokkerte, -for ikke å snakke om det religiøse lederskapet. Dette førte til at det ble en folkevandring til Betania, for alle ville se denne mannen som hadde vært død i fire dager og var blitt levende igjen. Ikke så rart at Martha ville vise ham sin takknemlighet. Ikke rart at hun stelte rundt Mesteren og ville gi ham det beste hun visste.

Mens Jesus satt til bords og spiste denne dagen før påskehøytiden, kom Maria, Marthas søster, inn. Hun var ganske ulik sin søster. Mens Martha tok seg av det praktiske med hustell og matlaging hadde Maria et hjerte som bare lengtet etter å være nær Jesus. Hun satt ofte ved føttene hans når han pratet og hun sugde til seg hvert ord som kom ut av hans munn. Ordene hans var som mat og balsam for henne. Hun fikk ikke nok.
Også Maria ønsket å vise sin hengivenhet til Jesus denne dagen. Uten å si noe til noen hadde hun vært og hentet det mest kostbare hun hadde, -en krukke med nardussalve. Den rommet 3 dl med velluktende salve og på den tid var den verdt en hel årslønn. Maria bøyde seg ned foran Jesus og tømte salven utover føttene hans. Lukten av salven spredte seg og lagde en velduft i hele huset. Så brukte hun det lange, mørke håret sitt til å tørke ham med.

En av disiplene til Jesus, -Judas, ergret seg veldig over dette. Han syntes det var et fryktelig sløseri av dyr salve. Den kunne heller vært solgt og så kunne pengene vært gitt til de fattige. Bibelen sier at han brydde seg egentlig ikke om de fattige, men det var han som var kasserer og han pleide å ta av pengene som var i kassa. Her følte han nok at han gikk glipp av en god fortjeneste.
Men Jesus roser Maria og sier at hun hadde gjemt denne salven til hans begravelse. I hennes kjærlighetshandling lå det noe profetisk, -noe som pekte fram mot det han snart skulle møte. Og han tok imot hennes gave, hennes tilbedelse.

Jeg har sittet og lest denne historien fra bibelen i dag, og jeg blir så beveget over Marias inderlighet. Hun visste nok at det ville bli reaksjoner på at hun brukte denne salven, som sikkert var hennes økonomiske sikkerhet, hennes trygghetskonto. Men hun elsket Jesus så inderlig og valgte å gi ham det mest dyrebare hun hadde. Det var hennes tilbedelse. Og hennes tilbedelse fylte huset med velduft.

Det er fort gjort å kritisere de som tilber med inderlighet og oppriktighet. De oppfører seg gjerne litt annerledes enn mengden. De trår utenom normene. Deres fokus er på Jesus, ikke på hva folk tenker og mener om dem. De uttrykker seg på sin egen måte, er ikke opptatt av religiøse regler og formler. Men legg merke til at med slike mennesker følger det alltid en velduft.

En riktig god påske til dere alle!

Med eller uten pynt, -påske blir det uansett!

Bilde lånt fra http://moldebedehus.no

Å pynte til påske, det har jeg liksom aldri fått helt til. Joda, jeg rydder og gjør rent sånn i full fart, og så finner jeg fram noen gule lys, kjøper et par gule blomster og har et påskeegg som jeg setter fram med noe godt i.
Når jeg ser på bildene på facebook av alle de fine, påskepyntede husene skjønner jeg at jeg har langt igjen. Skulle gjerne hatt en sånn fin, påskepyntet stue, jeg også, men høytiden kommer bestandig for brått på meg. Dessuten er jeg ikke glad i gult. Slett ikke glad i gult!

Men i hjertet mitt er det pyntet til påske og det er alltid med stor glede jeg går inn i denne høytiden. Det den står for, evangeliet om Jesus som gav sitt liv til soning for mine synder, er selve Livet for meg. At Hans kjærlighet til meg (og deg) er så stor og inderlig at han ville gi sitt liv, det vil for meg alltid være en gåte. Men dette evangeliet, det glade budskap, ble livsforvandlende for meg, og jeg slutter aldri å takke min Frelser for at Han kalte på meg og møtte meg, slik Han gjorde.

Påskeevangeliet er uten sidestykke det mest kraftfulle som finnes!

Og mens hjem rundt omkring i det ganske land fortsetter å forvandles til fine, koselige, høytidsklare hjem skal jeg bruke en del av kvelden til å stryke hvite skjorter. Ikke det morsomste jeg vet, men det må gjøres!

Er du en drømmer?

Bilde fra BoligPartner

Jeg fikk en boligkatalog i posten i dag. Det du ser her er drømmehuset mitt. Av alt jeg har sett er det ingen ting som kan måle seg med dette. Det treffer på en måte hjertet mitt. Innvendig er det superlekkert, med plass til alt jeg kunne drømme om å ha plass til i et hus. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har innredet dette huset. Eller flyttet inn i det.

Neida, jeg har ingen planer om å bygge hus. Trives utmerket her jeg bor. Tror kanskje at 305 kvadratmeter hadde vært i største laget for gemalen og meg, og hva i all verden skal vi med 3 bad? Men så er det disse drømmene da, om hva man kunne brukt et slikt hus til utover at man skulle bo i det..... Og akkurat det kunne jeg skrevet laaaangt og vaaaaaarmt om.

Bestilte boligkatalogen for å ha noe å kose meg med til kaffen. Fikk med et hyggelig brev om at de kommer til å kontakte meg i ettertid for å høre hvordan det går med planleggingen av mitt nye hus :)
Det kan jo bli en interessant samtale.

Drømmer er en fin ting, dere. Mesteparten av det vi utretter her i livet starter med en drøm. Tar drømmene slutt kommer vi ikke videre. Da blir det ingen vekst og fremgang. Kun stagnasjon.  Så fortsett å drømme. Vi trenger mennesker som tør å drømme STORE drømmer. Som ikke lar seg begrense av såkalte "umuligheter" og som går langt utover den middelmådige, trauste tankegangen.

Josef i bibelen var en drømmer. Han irriterte nesten vettet av familien sin med å fortelle om drømmene sine. De syntes han var veldig stor på det og etter hvert solgte de ham som slave til Egypt. Noen år senere måtte de krype til korset. Det ble hungersnød i landet og brødrene til Josef måtte dra til Egypt for å skaffe mat. Hvem var det som satt og hadde kontroll over Egypts kornlager da, tro.... Da var det ikke snakk om å håne ham lenger for de store drømmene hans.....

Så kjære deg: keep dreaming! En dag står du kanskje midt i drømmen din.
Og en dag kan det hende jeg bor i min..... Hvem vet?

Og DER satte jeg kaffen i halsen, gett....!

Jeg får si det som det er, -jeg sitter her lettere sjokkert i kveld. Jeg har nettopp spist et godt måltid og lagd meg en stor kopp kaffe, og så logget jeg på for å sjekke bloggen min. Må jo innrømme at jeg har vært litt nysgjerrig på responsen på mitt forrige innlegg, der jeg skrev om "Min hverdag som gravferdskonsulent"

Jeg, som etterhvert har blitt prototypen på en sløv blogger, har vært strålende fornøyd når jeg har hatt mellom 40 og 120 lesere på en vanlig bloggpost, og kanskje oppi 3-400 hvis det har vært spesielle temaer jeg har skrevet om. Da er det vel ikke så rart at jeg satte kaffen i halsen da jeg så at det har vært over tusen besøk på bloggen min det siste døgnet!! Og så har det kommet kommentarer både på bloggen, på facebook, på sms og private eposter..... Nå husker jeg plutselig hvordan det egentlig er å blogge!

Dette viser vel bare at det var et tema som folk er nysgjerrig på. Skulle gjerne lagd en "undertaker blogg", men det er en umulig oppgave. Det er en så stor grad av personvern og taushetsplikt i jobben vår at det ville blitt en veldig beskjært virkelighet jeg kunne presentert.

Men det som overrasker meg etter å ha lest kommentarer her og der er at det ikke har kommet noen spørsmål. Jeg husker jeg hadde tusen spørsmål før jeg begynte å jobbe med dette. Og jeg overfalt jo omtrent kollegene mine med spørsmål de første dagene jeg var på jobb. Men kanskje jeg gjorde en så god jobb med innlegget mitt at folk ikke satt igjen med så mange spørsmål.....? Eller er det sånn at man lurer på ting man synes det er vanskelig å spørre om...?

Tusen takk for responsen, dere. Det gleder meg. Og dere er hjertelig velkommen til å titte innom igjen og lese om de vanlige, "kjedelige" tingene jeg skriver om, også.... *smiletegn*.
Nå skal jeg gå i gang og svare på de tilbakemeldingene jeg har fått, og det er en veldig hyggelig oppgave å gjøre på en onsdagskveld.

Min hverdag som gravferdskonsulent

Som mange av dere vet har jeg en litt annerledes jobb enn folk flest.

Jeg er gravferdskonsulent og jobber med døden. Slik er det i alle fall det blir fremstilt, -at vi jobber med døden.

Selv ser jeg det på en litt annen måte. Jeg opplever at jeg jobber med livet.

Livet når det er på sitt mest intense og smertefulle, når det viser seg fra sin verste side.

Jeg begynte å jobbe i Jølstad begravelsesbyrå i Sarpsborg og Fredrikstad for to og et halvt år siden. Først som ekstrahjelp og etter hvert som fast ansatt. I en alder av 50 år byttet jeg fra butikk til begravelsesbyrå. Ja, det var en stor overgang. Jeg ble kastet ut i en prosess med å bryte barrierer og jeg kan godt innrømme at det var krevende i starten. Alt var nytt og ukjent, veldig mye som skulle læres og i tillegg var det en følelsesmessig side av det som jeg måtte lære meg å håndtere.

Døden var helt ukjent for meg. Det vil si, jeg hadde mistet mennesker som stod meg nær, bl. a min egen mamma, men jeg hadde aldri SETT døden. Aldri sett et dødt menneske. Jeg skjønte veldig fort at det er sant at døden har mange ansikter. Like mange ansikter som det finnes mennesker. Og med hvert dødsfall følger det et hav av følelser. Mest sorg, men også sjokk, avmakt, fortvilelse og smerte. Noen ganger også lettelse. Og en sjelden gang likegyldighet.

Dette høres kanskje rart ut, men noe av det som var vanskeligst for meg i starten, var å skjønne hvor mye eller lite formell jeg skulle være i de forskjellige situasjonene. Før jeg begynte i jobben var jeg inne på nettet og sjekket ut bilder av mine kommende kolleger, og jeg kom fram til at de så ganske formelle og andektige ut. Jeg lurte fælt på om mitt uformelle vesen ville passe inn i settingen…. ( Jeg fant ut etter hvert at det bare var dressen som fikk dem til å virke stive og andektige. Vi har heldigvis en veldig avslappet og uformell tone på jobb). Jeg husker også at jeg lurte fælt på om det var greit å hilse og smile til folk når jeg stod i kirkedøra og delte ut program i begravelser. Og når jeg kjørte bårebilen, -måtte jeg da sitte stiv som en stokk og bare se rett fram hele tiden…?

Jeg ler av dette i dag, men jeg måtte jo finne ut av det. Etter hvert forstod jeg at det lureste var å bare være seg selv, da gikk det som regel veldig bra.

Et av de vanligste spørsmålene jeg får når jeg forteller hva jeg jobber med er følgende: ”Er det ikke tungt å jobbe med sorg hele tiden”?

Jeg jobber ikke med sorg. Jeg jobber med MENNESKER som er i sorg. Menneskene står i fokus og min oppgave er å lede dem gjennom en prosess der de skal planlegge og gjennomføre en begravelse. De trenger å føle en trygghet i situasjonen de er i. De trenger at noen setter ord på ting, viser dem hvilke muligheter de har, hjelper dem med detaljer de selv ikke orker å tenke på eller ta tak i der og da. Når de er ferdig med planleggingssamtalen med meg skal de kunne gå med senka skuldre og vite at alt blir tatt hånd om. De skal kjenne at de har blitt hørt og forstått og at deres ønsker rundt begravelse/bisettelse har blitt tatt på alvor.

Det var da vi selv opplevde dødsfall i familien at jeg fikk se hvor utrolig godt det var å ha folkene fra begravelsesbyrået der. Hvordan de kunne gå inn i situasjonen og hjelpe oss å ta grep i en tid da vi selv var nokså lammet. De tok hånd om detaljer vi ikke var klar over måtte tas hånd om, og det var så godt å vite at vi kunne lene oss på dem og la dem hjelpe oss gjennom prosessen.  Jeg husker jeg satt i begravelsen og tenkte: ”En sånn jobb kunne jeg tenke meg”. Motivasjonen min for å søke denne jobben bunnet derfor nettopp i det, - å få gå inn og være en hjelpende hånd de første par ukene etter et dødsfall. Det er meningsfylt og gir veldig mye tilbake.

Det er ingen ensformig jobb, er innom ganske mange ulike arbeidsoppgaver i løpet av en uke. Jeg har f.eks. vasket bil mer de siste årene enn jeg har gjort til sammen hele mitt liv tidligere… Bårebilen må være skinnende ren, og det er jo ikke akkurat en liten bil å drive å gnubbe på heller!

Han er nådeløs når det kommer til bilvasking, han sjefen min.... :)

Det er også en god del kontorarbeid. En stor del av jobben er å ha samtaler med pårørende for å planlegge begravelse/bisettelse og så ta hånd om det praktiske rundt det. Dessuten pynter vi og gjør klart til seremonier i kirker og kapell. Og så har vi dette som folk kanskje først og fremst tenker på, - at vi er ute og henter når folk dør hjemme eller i ulykker, og det som har med stell av døde å gjøre.

Jeg tenkte jeg skulle skrive litt om dette med stell av døde. Jeg merker meg at mange lurer på ting rundt nettopp det og jeg får stadig litt forsiktige spørsmål om hvordan det foregår og hvordan jeg synes det er å gjøre slike oppgaver. Folk flest vet lite om det. Døden har jo på mange måter blitt borte fra samfunnet vårt. Du finner den for det meste på sykehus eller gamlehjem, og siden den er så skjult blir den også tabubelagt. I gamledager stelte man sine døde selv og man fikk et annet forhold til det. I dag overlates det stort sett til de ”profesjonelle”, dvs. begravelsesbyråene.

Hvordan et stell foretas kan være veldig varierende. Det er flere faktorer som spiller inn: hvordan dødsfallet har skjedd, hva familien ønsker, om det skal være syning, - dvs. om pårørende ønsker å se avdøde. Uansett legger vi vekt på at det skal være en verdighet over det, slik at avdøde skal være velstelt og fin når vedkommende legges i kisten. Hvis det er behov for det vasker vi håret og barberer. Vi har velluktende kremer som brukes på hender og ansikt. Ved syning kan det også være behov for å dekke over flekker i huden og misfargede områder, og da har vi spesialprodukter som brukes til dette. Vi gjør det som trengs for at familien skal få en så god avskjed med sine kjære som mulig. Det siste inntrykket skal være positivt. 

Personlig opplever jeg dette med stell som en fin del av jobben, men det var også her jeg måtte bryte mest barrierer til å begynne med. Vanlige mennesker i en vanlig hverdag forholder seg ikke til døde mennesker og man må venne seg til det. Nå kan jeg ofte stå og fundere over personens liv når jeg steller vedkommende. Når jeg grer håret prøver jeg alltid å finne ut hvordan han eller hun har pleid å ha det. Jeg vil at de skal være seg selv. De som bærer preg av å ha vært nøye med utseendet sitt skal få være stilfulle også i døden. Og de som har vært litt mer ”rufsete” kan få lov til å være det i kista. Det har noe med å respektere mennesker også når de ikke lenger kan tale sin egen sak.

Kollegene mine synes det er kjempestas når jeg kommer med kameraet opp i fjeset på dem :) Her Svein Åge Johansen.

Benjamin Nordling

Det sier seg selv at vi møter utfordringer i vår type jobb. Det er ikke bare gamle mennesker som dør. Det er barnedødsfall, ulykker, selvmord osv. I slike tilfeller kreves det selvfølgelig mer at oss som gravferdskonsulenter. Vi jobber med mennesker som er i sårbare livssituasjoner og det handler om å jobbe med hjertet, men på en profesjonell måte.

Jobben har absolutt gjort meg mer modig. Den har lært meg å sprenge grenser. Jeg har gått inn på områder jeg aldri har vært før, og siden det aldri helt blir rutine blir jeg nødt til å fortsette å sprenge grenser. Det er veldig sunt for en dame i sin beste alder…

Den første tiden var det slik at inntrykkene kunne sette seg litt fast. Alt var nytt og virkeligheten kunne virke nokså absurd. Samtidig merket jeg at jeg ganske så uredd kunne gå inn i de forskjellige situasjonene og mestre dem. Det var en god opplevelse. Fra dag én har jeg hatt en bønn som jeg ber hver eneste dag på vei til jobb: ”Takk, Herre, at du har gitt meg alt jeg trenger av styrke, både åndelig, fysisk og mentalt, til de oppgavene som møter meg i dag”.  Jeg vil ikke bevege meg inn i arbeidsdagen uten å invitere ham med meg. Jeg vet nemlig at jeg trenger ham der.

Dette er nok det lengste blogginnlegget jeg noen gang har skrevet, men jeg håper det har gitt deg et aldri så lite blikk inn i min hverdag. Det er sikkert masse jeg kunne ha skrevet om, sider jeg kunne ha belyst osv, men nå stopper jeg her. Kommentarfeltet er åpent hvis du ønsker å legge igjen noen tanker, eller hvis du lurer på noe jeg kanskje kan svare på. Du kan også sende meg en personlig melding på bibbisin@gmail.com hvis du ønsker det. Ingen ting er for dumt å spørre om, og skulle det bli mange spørsmål kan det hende jeg skriver et innlegg til og tar for meg konkret de tingene dere lurer på.

Another day of victory

I dag har jeg pustet med magen. Dypt og lenge. Og det har gjort så veldig, veldig godt.

Jeg befinner meg i Trondheim og har satt av denne dagen til å gå rundt og bare gjøre akkurat det som måtte falle meg inn. Sjekket inn på Thon hotel Gildevangen rett fra nattoget ved halv åtte tiden i morrest og hadde en lang frokost sammen med familien fra nord som også er her for å feire bryllup i helga. Deretter fant jeg fram kameraet og gikk tur i flere timer og nøt vinterdagen her i Trondheim.

Måtte jo selvfølgelig ta turen til Nidarosdomen. Har aldri tatt meg tid til det før. I dag hadde jeg all verdens tid og bare meg selv å tenke på, så jeg har virkelig storkost meg med middelaldersk arkitektur og fantastisk kunst. Jeg er veldig svak for den gotiske stilen, og det fant jeg masse av i den gamle, erverdige domen.

Hvis du vil se flere av bildene jeg tok finner du dem her. Det var dessverre ikke lov å ta bilder innvendig. Så jeg tok bare ett. Med iPhonen.

Bare for å dokumentere at jeg har stått ved Olav den Helliges gravsted :) Uten at det betyr så mye.

Jeg fant hele bibelshistorien i glassmaleriene, og jeg er virkelig imponert over de kunstnerne som har stått for det arbeidet. Ufattelig flott! Og innholdsrikt!
Jeg fikk også med meg orgelmusikk fra det enorme kirkeorgelet, og et kvarters "middagsbønn" sammen med tre andre og en prest. Ikke sånt bønnemøte jeg er vant til, med fri bønn og "bevegelse" :) Her var det mer å lese opp bønner fra et ark. Først presten og så skulle liksom vi svare, da. For meg ble det "litt" for monotont og stivt, -jeg har jo aldri passet inn i de formelle settingene. Men det ble en stille stund som gjorde godt uansett.

Ruslet litt rundt i byen ellers også, og måtte etterhvert inn på et toalett og tine opp halvveis ihjelfrosne tær.

Stille og vakkert i Trondheim i dag.

Og så har jeg vært så flink! Jobber jo litt med dette sukkerinntaket mitt. Var fryktelig frista til å kjøpe med meg både det ene og det andre for å ha på hotellrommet i kveld, men dette er hva jeg endte opp med. Another day of victory!

Det er VANN i glasset, bare så det er sagt! *smil*