Marias tilbedelse

Det var rett før påske. I Betania var Martha i ferd med å forberede et festmåltid. Jesus skulle komme på besøk og Martha ville tjene ham med å forberede den beste maten og varte ham opp på best mulig måte, -slik hun alltid gjorde. Det var slik hun viste sin hengivenhet til Mesteren.
Og Martha hadde mye å være takknemlig for. Til bords, sammen med Jesus, satt nemlig Lasarus, hennes bror. Det var ingen selvfølge at han satt der. Noe tidligere hadde han nemlig blitt alvorlig syk. Så syk at han døde. De hadde gravlagt ham før Jesus rakk å komme og ta farvel. Da Jesus endelig kom hadde Lasarus allerede ligget fire dager i graven, og i hjemmet var det stor sorg. Søstrene til Lasarus undret seg over at Jesus ikke hadde kommet og helbredet ham. Det var jo det Jesus gjorde overalt, -helbredet mennesker. Om han bare hadde vært der da Lasarus ble syk, da hadde ikke deres bror behøvd å dø.
Men Jesus kom ikke for å ta farvel med Lasarus. Han hadde helt andre planer. Da han kom til graven ba ham dem fjerne steinen. Dette var egentlig uhørt. Mannen hadde ligget der i fire dager og det var begynt å lukte sterkt av ham. Men de gjorde som Jesus sa, og Jesus stilte seg ved graven og ropte: "Lasarus, kom ut!" Og ut kom han, lys levende. Familien og folkemengden var sjokkerte, -for ikke å snakke om det religiøse lederskapet. Dette førte til at det ble en folkevandring til Betania, for alle ville se denne mannen som hadde vært død i fire dager og var blitt levende igjen. Ikke så rart at Martha ville vise ham sin takknemlighet. Ikke rart at hun stelte rundt Mesteren og ville gi ham det beste hun visste.

Mens Jesus satt til bords og spiste denne dagen før påskehøytiden, kom Maria, Marthas søster, inn. Hun var ganske ulik sin søster. Mens Martha tok seg av det praktiske med hustell og matlaging hadde Maria et hjerte som bare lengtet etter å være nær Jesus. Hun satt ofte ved føttene hans når han pratet og hun sugde til seg hvert ord som kom ut av hans munn. Ordene hans var som mat og balsam for henne. Hun fikk ikke nok.
Også Maria ønsket å vise sin hengivenhet til Jesus denne dagen. Uten å si noe til noen hadde hun vært og hentet det mest kostbare hun hadde, -en krukke med nardussalve. Den rommet 3 dl med velluktende salve og på den tid var den verdt en hel årslønn. Maria bøyde seg ned foran Jesus og tømte salven utover føttene hans. Lukten av salven spredte seg og lagde en velduft i hele huset. Så brukte hun det lange, mørke håret sitt til å tørke ham med.

En av disiplene til Jesus, -Judas, ergret seg veldig over dette. Han syntes det var et fryktelig sløseri av dyr salve. Den kunne heller vært solgt og så kunne pengene vært gitt til de fattige. Bibelen sier at han brydde seg egentlig ikke om de fattige, men det var han som var kasserer og han pleide å ta av pengene som var i kassa. Her følte han nok at han gikk glipp av en god fortjeneste.
Men Jesus roser Maria og sier at hun hadde gjemt denne salven til hans begravelse. I hennes kjærlighetshandling lå det noe profetisk, -noe som pekte fram mot det han snart skulle møte. Og han tok imot hennes gave, hennes tilbedelse.

Jeg har sittet og lest denne historien fra bibelen i dag, og jeg blir så beveget over Marias inderlighet. Hun visste nok at det ville bli reaksjoner på at hun brukte denne salven, som sikkert var hennes økonomiske sikkerhet, hennes trygghetskonto. Men hun elsket Jesus så inderlig og valgte å gi ham det mest dyrebare hun hadde. Det var hennes tilbedelse. Og hennes tilbedelse fylte huset med velduft.

Det er fort gjort å kritisere de som tilber med inderlighet og oppriktighet. De oppfører seg gjerne litt annerledes enn mengden. De trår utenom normene. Deres fokus er på Jesus, ikke på hva folk tenker og mener om dem. De uttrykker seg på sin egen måte, er ikke opptatt av religiøse regler og formler. Men legg merke til at med slike mennesker følger det alltid en velduft.

En riktig god påske til dere alle!