De slitsomme prøvelsene

Hender det noen ganger at du synes livet er litt i drøyeste laget? At ting som møter deg gjør at du aller helst bare vil trekke dyna over hodet og bli der? Slippe å forholde deg til mennesker noe mer?

Jeg var på et møte her om dagen der temaet for talen var "prøvelser". Tenkte mitt da temaet ble annonsert, syntes det hørtes fryktelig deprimerende ut. Det er også den verste talen jeg har hørt i hele mitt liv. Den var grusom, rett og slett fordi den traff meg på noen skikkelig såre områder. Jeg satt og vred meg i stolen, -det gjorde så vondt på innsiden, men samtidig kjente jeg hvordan talerens ord satte lys på ting som for meg har vært veldig vanskelig å håndtere i eget liv.

Jeg og en kollega prata litt en dag om dette med å vise følelser. Jeg fortalte hvordan følelsene bokstavlig talt rant ut av meg da jeg fikk vite at jeg var blitt bestemor denne uka. Jeg klarer ikke å være glad bare inni meg, det må ut. Kollegaen min lurte på om jeg var sånn når det gjaldt vonde ting også, noe jeg svarte bekreftende på. Men etterpå tenkte jeg at det var jo slett ikke sant. De vonde følelsene bretter jeg absolutt ikke ut på kjøpesenteret midt i Sarpsborg eller på facebooksiden min. Jeg kan dele sorgen når jeg har mistet noen jeg er glad i, men mine "private" smerter er det svært få som får ta del i. Jeg velger med omhu hvem jeg deler vanskelig ting med, og det tror jeg man skal gjøre.

Bilde lånt av wikimedia.org

Når vi møter vanskelig ting i livet tror jeg det er viktig å huske på at det rett og slett er livet vi blir rammet av, som taleren sa. Vi kan ikke forvente rettferdighet og at alt skal gå bare vår vei alltid. Vi lever i en verden full av mennesker som gjør feil. De kommer ikke alltid til å behandle oss bra, på samme måte som heller ikke vi selv alltid behandler andre mennesker bra. Men når vi ser tilbake på vandringen vår kan vi ofte se at når vi velger å ikke bukke under, velger å krumme nakken og gå videre, velger å tilgi, ja, da blir smerten vi opplevde noe som til syvende og sist styrker oss. Sårene og arrene gjør oss til bedre mennesker. Vi lærer, vokser, styrkes og blir romsligere i vår omgang med andre. Når det blir utfallet har vi bestått prøven. Jeg sier ikke at det er lett, men det er mulig.

Å gi seg over til fortvilelse og selvmedlidenhet er ingen utvei. Det er mye bedre å legge sin vei i Herrens hånd slik at Han kan lede oss gjennom prøvelsen, uansett hva den består av. Jeg har oppdaget denne muligheten. Jeg har skjønt at hos Ham finnes det en kilde jeg kan få drikke av, som styrker meg og gir visdom på livets onde dager. Da smerten kom opp i meg igjen mens jeg satt og hørte på forkynneren, skjønte jeg at enkelte ting ikke lå helt i Herrens hånd. Da fikk jeg mulighet til å gjøre noe med det.

Å tilgi er en livsnødvendighet, for ens egen skyld. Vi kommer ikke videre i livet hvis vi holder fast på skuffelser. Bitterheten vil komme snikende som en mørk sky og legge seg over oss, og resultatet blir at smerten følger oss hver eneste dag. Å bli bitter er det dummeste vi kan gjøre. Vi graver oss selv ned. Med tilgivelse frigjør vi oss selv fra hva enn det er som har skjedd og det får ikke makt over oss videre.

Det finnes mange forskjellige typer prøvelser og motganger vi møter gjennom livet. Sorg, motarbeidelse, svik, bakvaskelse, overgrep osv osv. Jeg synes det er fantastisk at Gud har lagt i oss muligheten til å komme igjennom dem oppreist og med hodet hevet. Og at de gjør oss til "bedre" mennesker når vi velger bort bitterheten.

Tenk litt over det i dag, hvis det er ting du går og bærer på. Kanskje nettopp denne søndagen kan være den dagen da du også gir slipp på smerten du har inni deg.

En velsignet søndag til deg!