Et lite dytt

Jeg sitter i sofaen og føler meg mismodig. Vet ikke hvorfor. Alt er bare litt tungt. En nedstemthet som har kommet sigende.

Plutselig sier mannen min: "Spark det vekk, da vel".

Først kjenner jeg et snev av irritasjon. En type "du-vet-ikke-hvordan-jeg-har-det-irritasjon". Egentlig sier jeg: "Jeg sitter her og synes synd på meg selv og vil helst ikke bli forstyrret", men det er jo ord jeg aldri kunne tenke meg å sette på det selv. Men han ser ordene uten at jeg sier dem, og han vet at hvis jeg blir sittende for lenge i den tilstanden blir jeg vanskelig å ha med å gjøre.

Jeg kjenner at jeg har et valg. Jeg kan reise meg og riste av meg nedstemtheten, eller jeg kan bli i den og gjøre det surt for oss begge. Så jeg reiser meg opp og bestemmer meg for at en tåpelig følelse av nedstemthet ikke skal få ødelegge dagen. I stedet for å gå inn i den, kjæle med den og bli enig med den, rister jeg den av meg og tar styringa på mitt eget følelsesliv.

Det var det som skulle til. Et lite dytt fra en mann som kjenner meg og elsker meg.

Han vet at et "stakkars deg" ville fyre opp under følelsen. Han vet også at "stakkars deg" er det jeg egentlig vil høre når jeg er i den tilstanden, men han gir meg ikke det jeg vil ha. Han gir meg det jeg trenger.

Et lite dytt.

Klem fra Bibbi