Den jenta Jesus elsker

Hva hadde dere sagt hvis jeg begynte å benevne meg selv som "den disippel Jesus har kjær"? Eller for å fornorske det litt: "jeg er den jenta Jesus elsker"? Dere hadde kanskje syntes at jeg var litt vel frimodig, og sjølopptatt?

Johannes omtalte seg selv som "den disippel Jesus elsket" hele fire ganger. Og det var slett ikke uten grunn. Uansett hva Jesus gjorde eller hvor han var, så var Johannes i nærheten. Han var en av de tre som Jesus alltid hadde rundt seg, og enkelte skriftsteder hentyder at også de andre disiplene anså Johannes for å ha et helt spesielt forhold til Jesus.

Jeg elsker å lese om Johannes. Hans soleklare beskrivelse av seg selv som "elsket av Herren" rører noe i dypet hos meg. Det var ikke noe egoistisk i det, men rett og slett bare en dyp overbevisning om Jesu kjærlighet. Han var ikke et øyeblikk i tvil om hvordan Jesus så på ham. Han gikk ikke rundt og lurte: "Elsker han meg, tro?" Nei, han VISSTE, og ut fra den vissheten gav han seg til Herren, med alt han var.

Egentlig har jeg alltid hatt det sånn, jeg også, fra det øyeblikket Jesus kom inn i livet mitt. Jeg har aldri tvilt på hans kjærlighet til meg. Det å få lov til å "krabbe inntil ham" og bare nyte av hans nærvær, lytte til ham, være hengiven og overgitt, det er noe av det sterkeste i livet mitt. I perioder kan det bli litt borte, og da blir jeg utilfreds og rastløs. Og når det blir litt borte er det alltid fordi jeg selv har så mange andre "viktige" ting å gjøre at jeg prioriterer bort det som virkelig gir mening. Men så tar jeg til vett igjen og kommer meg tilbake til den plassen jeg elsker å være, -ved Jesu føtter.

Når jeg nå går inn i julehøytiden er det med en STOR takk i hjertet mitt. For så høyt har Gud elsket verden at han gav sin Sønn.....For så høyt har Gud elsket MEG.......For så høyt har Gud elsket DEG at han gav sin Sønn.....

Hver eneste en av oss kan få være den disippelen Jesus elsker, og jeg er det allerede :)

Ha en god 4. søndag i advent!