Det er det vi har blitt, vi nordmenn som har det så godt. Prisen vi betaler for å bo i ett av verdens beste og rikeste land er at vi mister bakkekontakten. Vi blir litt kravstore, enda litt mer kravstore og til slutt VELDIG kravstore. INDIVIDET har blitt viktigere enn fellesskapet, MINE behov og MINE rettigheter er så viktige at jeg gjerne tråkker på andre for å oppnå dem.
Det fantes en tid, også i Norge, da man trengte hverandre. Da hadde man også mer respekt for hverandre. Man var slett ikke alltid enig, men man viste respekt. Det fantes normer som de fleste var enige i var sunne for et samfunn. Mange trosset også dengang normene, men av respekt for fellesskapet brettet man det ikke ut offentlig. I dag er det slik at ALLE skal ha rett til ALT, selv om det bryter ned strukturen i samfunnet og fellesskapet vårt.
De av oss som fortsatt synes det er greit at det finnes etiske og moralske retningslinjer for et samfunn blir sett på som mørkemenn. Jeg bør virkelig skamme meg, jeg som mener at fri abort er skadelig for samfunnet. Jeg bør skamme meg enda mer som mener at homofilt samliv ikke bør likestilles med ekteskap mellom mann og kvinne. I samme slengen kan jeg også ta med at jeg tror at fri seksuell utfoldelse i ungdomstiden er usunt, at det faktisk er med og skaper problemer i parforhold senere. Jeg tror heller ikke det er bra for samfunnet at barna må være i barnehage fra de er ett år. Og jeg tror slett ikke det er sunt for familien at mor og far og barn stadig er i tidsklemma for å få hverdagen til å gå opp.
Alt dette er helt ukorrekt å mene i dag. Jeg kan jo støte noen ved å mene det. Men faktum er at vi har et ansvar for den tiden vi lever i, og det å leve ut alle lyster til enhver tid, ta abort fordi det passer dårlig å få barn akkurat nå, alltid få det vi ønsker oss, "løse" konfliker i ekteskapet ved å gå fra hverandre, tenke først på meg selv og så på de andre, osv osv, det er IKKE en måte å ta ansvar på. Mener jeg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar