Når man plutselig blir fjortis igjen

Klarer du å gjenkjenne den følelsen? Du er i en situasjon der du føler deg fryktelig usikker, et miljø du er helt ukjent med og blant folk du overhodet ikke kjenner. Det er mange år siden jeg har vært innom den følelsen, men jammen dukket den opp i forrige uke.

Hvis jeg skal gjøre det enkelt kan jeg koke det ned til ett enkelt ord: TRENINGSSENTER!

Jeg hadde veid for og imot i lange tider. Har aldri satt mine ben på et treningssenter før, sånn på ordentlig, så jeg fant ut at jeg måtte stikke innom og høre om jeg kunne få en prøveuke. DET var jo ikke noe problem, å gå innom og spørre om det. Og selvfølgelig fikk jeg en prøveuke. Jeg kunne så gar få melde meg på for et helt år om jeg ville! Hvis jeg gjorde det der og da ville jeg få en hel måned gratis trening, men tilbudet gjaldt kun den ene dagen...... De visste ikke at de snakket med en tidligere selger :)

Vel, vi avtalte tid for første oppmøte. Jeg skulle få treffe en personlig trener som skulle sette opp et treningsprogram for meg. Flott, tenkte jeg, det er akkurat det jeg trenger. Et treningsprogram så jeg vet hva jeg har å forholde meg til, og kunnskap om hvordan øvelsene skal gjøres. Jeg begynte å glede meg!

Plutselig var dagen der. Og med dagen fulgte det en sånn uggen følelse i magen. Som om jeg skulle til tannlegen eller muligens til et avhør hos politiet..... Usj, jeg gledet meg slett ikke lenger, begynte å tenke på om jeg hadde noen fluktruter, kanskje jeg ikke var helt i form eller kanskje jeg rett og slett bare skulle innfinne meg med at dette ikke var noe for meg. Men jeg hadde jo den timeavtalen da, og siden jeg ikke er typen som bryter avtaler begynte jeg å snakke strengt til meg selv: "Skjerp deg, Birgit! Ta deg sammen! Du er da ikke fjorten år heller! "

Men det var akkurat det jeg følte meg som, der jeg stod der ved inngangen og tittet inn. 14 år, sjenert og usikker.
Jeg stod og betraktet folkene der inne en stund. De virket så sikre og alle hadde noen å snakke med. Er det bare jeg som kommer alene?
Etter hvert drister jeg meg til å melde min ankomst. Jeg får et kort i handa og beskjed om hvor garderoben er og hvor jeg skal møte treneren. Jeg skjønner at nå er det alvor, så jeg skifter raskt til treningstøy og setter meg ut for å vente.

Det er helt utrolig hvor mange tanker som rekker å gå gjennom hodet mens jeg venter. Mest tanker angående treneren jeg skal møte. Jeg har jo sett dem på TV, disse PTene. Hvordan de henger over "ofrene" sine og presser dem til å yte langt utover hva som er menneskelig. Jeg lurer på om jeg takler sånt. Nei forresten! Jeg VET at jeg IKKE takler sånt. Jeg vet at jeg har et temperament som kan virke "litt utemmet" i visse pressede situasjoner (en veldig pen beskrivelse av et av mine karaktertrekk), og jeg har en sterk fornemmelse av at en PT som skriker til meg mens jeg presser ut de siste kreftene jeg har kan være nettopp det som utløser dette litt utemmede temperamentet. Det aner meg at en forholdvis behersket østlending, som jeg etterhvert har blitt, kan forvandles til en storkjefta nordlending på et øyeblikk. Det bekymrer meg litt, faktisk. Bør jeg advare ham, tro....?

Så dukker han omsider opp da. Ti minutter forsinket. Han skulle bare visst alle tankene jeg har rukket å tenke de ti minuttene, men jeg later som jeg tar det med godt humør. Han hadde tross alt en gyldig grunn.

Vi tar en prat. Han vil vite hva målet mitt er, hvor mye jeg ønsker å trene og sånne ting. Så går turen til treningsapparatene og jeg får en grundig gjennomgang av øvelsene. Han forklarer hvorfor de forskjellige øvelsene er bra i forhold til mine ønsker og mål. Jeg får også litt grunnleggende info om hvordan en muskel virker og hva som skjer når vi trener. Og han har fortsatt ikke skreket til meg en eneste gang! Tvert imot, han hadde en veldig behagelig måte å være på og jeg slappet av. Jeg gjennomførte økta mi den dagen og forklarte ham at jeg i første omgang vil trene på egenhånd ut fra det opplegget han hadde satt opp. Helt greit, var bare å komme og spørre hvis det dukket opp noe underveis.

Puh! Jeg var så letta da den timen var over. Det var jo ikke så gærnt likevel! Nå gjenstod det "bare" å bli kjent med kulturen på sentret, hvordan folk oppfører seg, hva man gjør og hva man ikke gjør. Du vet, alle steder har jo sin egen kultur. Jeg tenkte at det kunne bli en prosess, det også.

Men så bestemte jeg meg for at jeg IKKE skal være fjortis. Jeg kommer dit for å trene,  jeg blåser i hva alle de andre gjør og hvordan de gjør det, og nå koser jeg meg! Det er deilig å bruke kroppen, kjenne at det river i musklene og vite at dette har jeg så godt av.

Men fytte grisen, jeg misunner ikke fjortisene! Det er mye bedre å være 55!

Bibbiklem