Dagen da jeg "sluttet å be"

Dette var kanskje en dramatisk overskrift, men det er ikke så ille som det høres ut som. Det er bare det at ordet "bønn" kan gi mange forskjellige assosiasjoner, og det var en tid da nettopp det ordet gav meg prestasjonsangst og dårlig samvittighet. Det var knyttet visse forventninger til ordet, -forventninger som hadde bygd seg opp gjennom lang tid og som gjorde at jeg aldri følte at jeg ba riktig, eller lenge nok, eller ofte nok. Det ble et krav å be, en religiøs plikt, og gleden over det ble borte.

En dag nådde jeg et metningspunkt. Jeg gikk til Gud og sa at "nå gidder jeg ikke mer! Jeg orker ikke å sloss med meg selv hver gang jeg skal snakke med deg. Det må få komme innenfra, ikke som en klam plikt". Og så sluttet jeg å be. Og jeg bestemte meg for å ikke ha dårlig samvittighet for det.

I stedet for å "sette av tid" med Gud hver dag, begynte jeg å ta ham med meg i alt jeg gjorde. Jeg tok meg i å gå og småsnakke med ham til stadighet. Jeg prata med ham når jeg kjørte bil, delte gleder og sorger, irritasjoner, frustrasjoner og bekymringer. Sakte, men sikkert, vokste det fram en måte å omgås med Gud på som jeg hadde hatt som nyfrelst, men som var blitt borte under vandringen. Jeg hadde fått mye undervisning om bønn, bønneteknikker, syv veier til bønnesvar osv osv, og nesten umerkelig hadde bønnelivet mitt blitt forvandlet fra fellesskap med min Herre til teknikker og metoder. Ikke rart at gleden ble borte!

Jeg elsker den nye formen bønnelivet mitt har tatt. Eller mangel på form, for den saks skyld. Det er nydelig å stå opp på morgenen og vite at enten jeg rekker en bønnestund eller ikke før jeg går på jobb, så er Gud med meg hele dagen uansett. Vi har alltid en trivelig prat i bilen, der jeg forteller ham at jeg veldig gjerne vil at han skal involvere seg i dagen min. Fra hjertet mitt renner det gjerne ut noen kjærlighetserklæringer fordi jeg er så takknemlig for å ha ham i livet mitt. 

Det er også tider da jeg kjenner en sterk bønnebyrde for enkelte mennesker eller situasjoner. Da handler det ikke lenger om mitt personlige forhold til Mesteren, men om den tjeneste han vil jeg skal gjøre for ham. Da kan det hende jeg lukker meg inn på et rom og ber til jeg kjenner at byrden letter fra hjertet mitt. Av og til setter jeg av noen dager til faste og bønn, for å falle ordentlig til ro innfor ham og ha god tid. Det pleier å være givende dager.

Det som snudde om på mitt slitte bønneliv var at jeg begynte å omgås Gud på en naturlig måte. Jeg la vekk det "religiøse og andektige" og valgte å være sann innfor ham. Det hender jeg sier til ham: "Nei, nå må vi ta oss en kopp kaffe og prate litt". Da føler jeg at han smiler til meg. Han liker at jeg er litt rar, -han er jo tross alt den som har skapt meg sånn. 

Jeg vet ikke hvorfor jeg skriver alt dette. Det er jo egentlig ganske personlig. Har bare gått med disse tankene noen dager og tenkte at jeg får gi dem utløp et sted. Heldige meg som har en blogg....

Nå får jeg se å komme meg til sengs. En riktig god natt til deg som sitter og leser dette sent på kvelden. Håper det har gitt deg litt positivt input.

Bibbiklem