"Du har streker i ansiktet, bestemor"

Den eldste barnebarnjenta mi fikk høre fra noen i går at hun ligner på meg. Vi satt og pratet om det på McDonalds i går kveld og så spurte jeg henne om hva hun mener om det, om hun synes vi ligner på hverandre. Hun tok en liten kunstpause mens hun studerte ansiktet mitt, og så kom det så herlig rett fra hjertet: "Nei, for du har masse sånne streker i ansiktet".
Hahaha, unger er fantastiske. Det kommer ut helt uten filter. En observasjon som gjøres og ferdig med det.

Jeg har gått og knegget litt for meg selv i dag over den kommentaren. Hadde det kommet fra noen andre hadde jeg kanskje blitt fornærmet, eller sprunget til nærmeste speil for å sjekke om det er SÅ ille da..... Men måten hun sa det på gjorde meg varm i hjertet. Hun turde å si det, det lå ingen kritikk bak ordene og det var bare sånn det var. Bestemor har streker i ansiktet, enkelt og greit.

Bilde lånt på nettet

Tenk om vi voksne kunne sett på hverandre på samme måte.  Så mye bedre mange hadde hatt det om vi kutta ut den der "hun burde", "han burde" greia når vi registrerer noe hos andre mennesker. Ikke minst mange tenåringsjenter, som ofte føler at de er for tjukke her, har for lite der osv, og så blir det nøra oppunder av motebransjen, plastikkirurgien og alle som mener noe om hvordan vi egentlig skal se ut.

Til og med vi bestemødre skal jo helst se ut som tjueåringer.Jeg har sagt til dattera mi at hvis jeg begynner å kle meg på en måte som får meg til å virke desperat, må hun for all del ha vett til å si fra. Jeg fikk til svar at jeg kunne bare slappe av, jeg var ikke engang i nærheten...... Vet ikke helt hvordan jeg skal tolke den, men greit nok :-)

Ha en fin lørdag, med eller uten streker!