Skapertrang og kreativitet

Jeg har en drømmemorgen. Akkurat en slik morgen jeg har gått og ventet på lenge. Sol, varme, morgenkaffe på trappa, fri til å nyte det og følelsen av å ha et hav av tid.

I slike øyeblikk kommer kreativiteten fram, og lysten til å skrive.

Jeg må innrømme at jeg på enkelte områder savner "the good old days". Den tiden da ordene fløt lett og jeg kunne skrive en sangtekst mens jeg stekte kjøttkaker eller hang opp klesvasken. Jeg kunne mye lettere "gå inn" i den kreative stemningen og skape noe av de tankene som dukket opp der.

Jeg savner å kunne "skape". I min slekt er det massevis av kreativitet og skaperevne, både på min side og Hans-Eriks side. Hver gang jeg ser kusina mi, Sonja Alsli, legge ut nye akvareller på facebook, kjenner jeg et sug inni meg, et savn, et uforløst potensiale som bobler til som en vulkan like før utbrudd. Ikke fordi jeg kan male, for det kan jeg ikke. Ikke med pensel og farger. Men jeg kan kanskje litt om å male med ord. Det er vel derfor jeg har en skuff full av notatbøker....
Jeg ELSKER notatbøker. Ikke sånne søte med blomster og pusekatter på. Nei, de må være litt spesielle. Jeg sikler alltid over de som er lagd i brunt skinn og ser litt slitt ut, men de er altfor dyre. I alle fall til mitt bruk.

fotografeivindlohne.blogspot.com

Og så er det jo dette med fotografering, da, som har tatt hjertet mitt med storm. Og som også er veldig uforløst. Er foreløpig VELDIG dårlig på det tekniske ved fotografering, men elsker de kunstneriske uttrykkene man kan få til, stemningen i et bilde og fokuset på visse detaljer. Det er en vei jeg bare såvidt har begynt på, men som jeg helt klart har tenkt å utvikle.
Med kameraet kom også interessen for gammel, storslått arkitektur. Jeg har en hemmelig drøm om å ta en fototur til Roma eller en annen by med masse historie og flotte byggverk. Bare tusle rundt med kamera og notatbok og nyte det gode liv.
Okey, nå er ikke den drømmen hemmelig lenger......

Jeg besøkte en gang et kunstnerhus et sted i Skandinavia. Jeg får si det såpass anonymt. De som bodde der levde og åndet for kunsten sin og de hadde virkelig en skaperevne som blomstret. Men rundt dem var det kaos. Jeg skjønte at de hadde gjort et valg. Noe måtte forsakes for at de kunne leve ut sin passion, og de levde godt med det.
Jeg hadde ikke levd godt med det. Blir det kaos rundt meg går jeg i spinn innvendig. Da kan jeg fort havne i et sort hull og det er ikke stedet for kreative tanker, det kan jeg love deg.

Så alle dere kunstnersjeler der ute, -kan dere være så snill og gi meg noen råd. Hvordan får dere det til???  Hvordan bevarer der skaperevnen midt i en stresset hverdag?

Jeg er VELDIG klar for gode råd!