Hyllest til kvinnen

Vi kvinner er noen rare skapninger. Innimellom tenker jeg at det kan jammen ikke være så greit for mannen å forstå seg på oss. Mannen, som i grunnen er mye enklere skrudd sammen (unnskyld, alle menn), har jammen fått en hjelper han må bryne seg på.

Vi fødes til verden som yndige små babyer, kles i rosa prinsesskjoler og blir fortalt hvor søte og vakre vi er. Vi oppfører oss som småbarn flest, men allerede som ganske små begynner vi å vise fram den egenskapen som er ganske karakteristisk for kvinnen: å ha omsorg og ta hånd om. Småjentene duller med dukkebabyene og bamsene sine, og ingen av dem må holdes utenfor.

Så vokser vi opp til å bli fnisete tenåringsjenter. Vi sammenligner oss med de andre jentene og synes alltid at vi faller igjennom. Aldri pene nok, aldri tynne nok,  altfor lite populære osv osv. Guttene innbiller seg at det er de vi sminker oss for, men for tenåringsjentene er det like viktig å hevde seg i jentegjengen. For noen gir usikkerheten seg utslag i at vi blir rappkjefta og udregelige, mens andre blir mer stille og tilbaketrukne. Og så har vi de som er midt imellom, de som vi alle egentlig ønsker å være. De trygge, de som står for det de mener og som har en tydelig integritet midt i hormonkaoset.

Hormoner ja...... Jeg har saker og ting jeg ønsker å snakke med Vårherre om når den tid kommer. Ikke det at jeg føler behov for å stille Ham til veggs, for jeg er ganske sikker på at Han visste hva han gjorde da han skapte oss. Men det er ett og annet jeg godt kunne fått litt klarhet i ja....

Etterhvert finner vi oss en make og går inn i det vi alltid har drømt om: et liv på rosa skyer med drømmemannen. Han som skal gjøre oss lykkelig alle våre dager. PANG! Vi våkner fra drømmen med et smell. Før vi aner det har det faktisk utartet seg til et mareritt. Må jeg virkelig legge så mye krefter i at et forhold skal fungere? Må JEG gjøre noe også? Skulle ikke han gjøre meg lykkelig???

En uke i måneden er kvinnen ikke til å snakke til. Når mannen prøver å få henne til å le, begynner hun heller å grine. Sier han noe godt til henne, eksploderer hun. Alt tas opp i verste mening. Han får mange muligheter til å lure på om han har gjort sitt livs største tabbe ved å gifte seg med henne. Men så er uka over og hun er noenlunde normal igjen.

Hun går rundt i huset og plukker opp sure sokker, retter på tannkremtuben som SELVFØLGELIG skulle stått den andre veien og irriterer seg over at HAN ALDRI TAR FRAM STØVSUGEREN når det ligger en liten hybelkanin innerst i den ene kroken. Ser han ikke at det er FRYKTELIG møkkete her?????? Han burde da skjønne at han skulle hjelpe til!!! Men hun skal IKKE si noe, bestemmer seg bare for å være sur i stedet, så kanskje han skjønner at det er ting å gjøre her!

Så begynner ungene å melde sin ankomst i tur og orden. Den vakre kona og elskerinna forvandles til en usminket, ugredd og joggebuksekledd trøtting, som plutselig får helt andre prioriteringer enn mannen. Nattevåking, bleier, gulping og mating setter en effektiv stopper for hete følelser. Frustrasjonen sprer seg i heimen, men jammen kommer man seg gjennom det også.

Nå begynner det å dukke opp en egenskap som aldri har vært synlig i kvinnen før. Det viser seg at det bor en råsterk løvinne på innsiden, og nåde den som våger å røre ved barna hennes. Da kvesser hun klørne og brøler. Hun oppdager at hun har krefter å hente på innsiden, urkrefter som trer fram i nødvendige situasjoner. INGEN bråker med barna hennes, nei. Da blir det bråk. Mannen ser på med sjokk i blikket, men også med respekt.

Barna vokser til og blir tenåringer. Sklir på utsiden av løvinnens revir. Det smerter henne. Hun ligger våken om nettene, lytter, ber, og bærer en byrde som er vanskelig å dele med andre. Men hjertet er stort og armene lange, og selv når det smeller i dører og frekke ord blir uttalt, har ikke kvinnen glemt hvordan det var å være tenåring. Hun klarer å se forbi de harde minene og utilnærmelige maskene, og har et blikk som når helt inn i hjertet. Hun seirer!

En dag flytter siste barnet ut. Kvinnen ser seg i speilet. Hun er ikke helt den hun var for 20 år siden. Det meste har gitt etter for tyngdekraften. Grå hår blinker i manken, smilerynkene rundt øynene er ikke lenger til å smile av. Men hun ser en gnist der inne. Masse livslyst. Hun retter ryggen og bestemmer seg for at nå er det hennes tur til å skinne.
Da oppdager hun at hun faktisk er i sin beste alder. Bak seg har hun mange år med levd liv. Erfaringer på godt og vondt. Sorger og gleder hun har vokst på. Mannen ser forvandlingen. Måpende, undrende og imponert ser han kvinnen slå ut i full blomst.
Og hun er sjokkert selv. Over selvsikkerheten, roen, besluttsomheten, selvironien. Mens hun som kvinne opp gjennom livet har kjempet en evig kamp mot dårlig samvittighet og en tendens til å skli unna ubehageligheter, har hun plutselig fått kraft bak ordene sine. En stol er en stol og en spade er en spade. Det er slutt på å pakke ting inn i bomull. Hormonene har avtatt og hun gjenvinner kontrollen. Hun er dronningen på haugen og lar seg ikke pelle på nesa. Samtidig er det en verdighet tilstede, så hun velger sine kamper med omhu. Ingen tid å kaste bort på unødvendigheter.

Hvordan kvinnen er i alderdommen skal jeg blogge om når jeg er nitti. Jeg har nemlig ikke drevet noe research på det. Og hvis du tror dette er min historie så har du helt rett. Min og mange mange mange andre kvinners historie. Noen vil kjenne seg mer igjen enn andre, men de aller fleste kan nok være enig i at vi er noen rare, sammensatte skapninger som ikke er så lette å forstå seg på alltid. Men vi er kvinner og kan ikke være noe annet. Og samtidig som vi er litt kompliserte er vi også kjærlige, varme, omsorgsfulle og ønsker det aller beste for de vi har rundt oss.

Dette var mitt bidrag til kvinnedagen!