mandag 10. november 2014

Tilbakeblikk

Jeg var 8-9 år gammel og satt på møte på Betel på Storselsøy, -øya på Helgeland der jeg er født og oppvokst. Hjertet banket hardt i brystet på meg. Predikanten hadde akkurat invitert fram til frelse og det eneste jeg ønsket var å springe fram og ta imot. Jeg tittet rundt meg. Det var lite gjensvar å få i den trauste flokken som satt der, men plutselig reiste en eldre mann seg og gikk fram. Åååå som jeg ønsket at det var meg. Men jeg var jo bare et barn, så dette var sikkert ikke for meg, tenkte jeg. Det var nok bare for de voksne.
Ingen hadde fortalt meg at det også gjaldt for barn. Generelt sett hadde jeg lite kunnskap om de åndelige tingene. Mamma har fortalt at jeg gikk litt på søndagsskole da jeg var helt lita, men det er ikke noe som har lagt seg i min hukommelse.
Det endte med at jeg gikk ut fra møtet med en stor tomhet inni meg. Jeg tittet opp på stjernene og ba en enkel bønn: "Jesus, når jeg blir stor nok skal jeg følge deg, jeg også."

Bilde lånt hos www.fanpop.com

Man bør helst ikke be en sånn bønn hvis man ikke mener det. Gud hører nemlig slike hjertesukk, og i årene etterpå kjente jeg hans kall gang på gang. Han lot meg slett ikke glemme hva jeg hadde bedt, og som 15-åring tok jeg imot og ble en kristen. Jeg tviler vel på at det hadde skjedd hvis det ikke var for det frøet som ble plantet i hjertet mitt på Betel den kalde vinterkvelden. Predikanten forkynte på en måte som alle forstod. Enkelt og greit, og med humor.

I går var jeg på møte igjen, med samme predikanten. Jeg satt med takknemlighet og tenkte tilbake, og takket Gud for at Han hadde sendt nettopp Svein Magne Pedersen til ei lita øy på Helgeland for å forkynne for ei lita jente som trengte å høre evangeliet på en enkel måte. Og igjen ble jeg fasinert av forkynnelsen. Fortsatt like enkelt og humoristisk. Evangeliet ispedd nordnorsk humor, det er en bra sak, skal jeg si deg ;-)

Gud har lagd en plass i alle mennesker hjerter som bare Han kan fylle. En plass for Seg, fordi Han ønsker fellesskap med oss. Derfor gir våre hjerter gjensvar. Derfor kjenner vi en lengel etter de evige ting. Vi kan ikke alltid forklare det, eller forstå det. Men hvis du opplever at Jesus står og banker på hjertedøra di er det veldig lurt å åpne opp. Kan du tenke deg at han har med noe annet enn godhet og kjærlighet til deg? Kan du forestille deg at Han vil gjøre livet ditt surt og vanskelig? Nei nei nei. Han vil rett og slett komme inn og ha fellesskap med deg. Leve med deg. Ha omsorg for deg.
Sånn er det bare.

Ha en velsignet uke!

7 kommentarer:

  1. Å, det var et herlig vitnesbyrd du ga her!
    Selv var jeg voldsomt kalt av Gud fra 10 års-alderen, og jeg kjempet med kallet og overga meg ikke før jeg var 12. Så gikk det nesten 40 år før jeg fikk takket predikanten som ba for meg den gangen... Han ble rørt da jeg fortalte det, hellige øyeblikk - som gir evighetsbetydning!

    Gud velsigne deg og dine!

    SvarSlett
    Svar
    1. Ingar, så hyggelig at du fortsatt er med, selv om jeg har vært en elendig blogger det siste året :-) Det vi snakker om her bør minne oss på å ikke kimse med barns forståelse og lengsel etter Gud, ikke sant? Mange opplever Guds kall i ung alder.
      Ha en fin dag :)

      Slett
  2. herlig...... <3
    hilsen fra Nunne ...

    SvarSlett
  3. Fint å få ta del av, tack. Ha det gott! / Bodil

    SvarSlett
    Svar
    1. Koselig å se at du leser bloggen min, Bodil :-) En fin dag til deg.

      Slett
  4. Nei, det faktum at Gud kaller på hjertene allerede fra barns ben av skal man virkelig ikke undervurdere. Og dette beskrev du så fint og ga så herlig vitnesbyrd om! :-)

    SvarSlett