Jeg vet ei tulle......

Jeg har tidligere skrevet om mennesker jeg møter på min vei som på en eller annen måte gjør inntrykk på meg. Det er alltid noe å lære, glede seg over eller irritere seg over ved våre medmennesker, og jeg er slik anlagt at jeg synes det er morsomt å studere folk. Synes det er fasinerende.

I går møtte jeg ei svært ung dame som jeg ikke har klart å få ut av hodet etterpå.  Tipper hun var rundt fire år. La merke til henne i butikken da hun stod og beundret en stor krystall lysekrone. Ei lita jente med langt, svart hår. Hun var så fasinert av prismene som skinte i alle farger. Veldig forsiktig tok hun tak i prismene og studerte dem, lenge. Så tok hun seg en runde i butikken, men havnet fort tilbake til lysekrona igjen.
Jeg holdt litt øye med henne og lurte på hvorfor i all verden ei så lita jente var alene i butikken. Etter hvert kom hun bort til meg og spurte om alle lampene jeg hadde var veldig dyre. Jeg forklarte henne at alle store lamper var ganske dyre og så spurte jeg om det var en spesiell lampe hun ønsket seg. "Neeeeiiii", sa hun, mens øynene sendte drømmende blikk til krystallkrona.

Jeg spurte om hun var alene, men nei, pappa ventet utenfor. Tenkte med meg selv at hvis hun på et senere tidspunkt i livet velger en mann som ikke er like opptatt av pene ting som henne, kommer han til å måtte tilbringe mye tid utenfor butikker for å vente på henne :-)

Vi hadde en koselig prat. Hun var veslevoksen og veldig bevisst. Hadde en tydelig personlighet og karakter, enda så lita hun var. Etter hvert kom ei eldre jente, som tydeligvis var søstra hennes, inn for å hente henne. Da gjemte hun seg :-) Ville ikke bli funnet. Men søstra hadde sett henne, og hun måtte pent bli med ut. Men ved utgangen bråttoppet hun og ba søstra si vente litt, og så kom hun bort til meg, så på meg med store, brune øyne og sa :"Ha det", og så sprang hun avgårde.

5 minutter senere stod jenta på nytt og beundret lysekrona, men da var både fars og søsters tålmodighet oppbrukt......

Hvorfor ble jeg så fasinert av denne lille jenta? Vel, det var noe med henne. Hun fantes ikke reservert, hadde et åpent blikk som gav meg full oppmerksomhet når vi pratet, og så var hun så bevisst på hva hun likte. Hun var rett og slett bare seg selv, tror jeg.

Som voksen dame trenger jeg å bli minnet om å gi menneskene rundt meg min fulle oppmerksomhet og møte dem med åpenhet. Og så er det så viktig å ta vare på integriteten, så man ikke forsvinner i mengden. Tørre å være den man er, og slippe fram de lidenskapene og fasinasjonene man har i forhold til livet og omgivelsene. Det er da vi blir fargeklatter som lager liv i det store bildet vi alle er en del av.