Når huden blir for stor

Jeg har hørt at det kan være vanskelig å fylle andres sko, men hva når det blir problematisk å fylle sin egen hud....? :-)

Bilde fra google

 Dere under 45 trenger ikke lese dette. Dere skjønner sannsynligvis ikke hva jeg snakker om, -eller dere fortrenger det inntil videre....

Vi kommer ikke utenom at det skjer noe med huden med årene. For noen skjer det tidligere enn for andre, og så fremst vi ikke gir oss over til plastiske operasjoner eller andre snåle fenomener, så kommer rynkene til oss alle. Og jeg må innrømme at jeg overhodet ikke synes det er noe stas. Speilet er ikke alltid min venn.

Jeg har valgt å snu om litt på tankegangen.
Jeg har aldri hatt det bedre enn jeg har det nå. Både mentalt, åndelig og fysisk er jeg sterkere enn jeg noen gang har vært. Det er ikke alle som kan si det like før de fyller 51, men det er tilfelle for meg. Jeg har aldri vært tryggere. Med årene har heldigvis selvtilliten vokst og bevisstheten om at jeg duger som den jeg er, er på plass. Har kastet maskene og har det best ved å være meg selv.
Derfor tenker jeg, når jeg ser i speilet, at rynkene skal få være en påminning om livserfaring, og hver fure kan representere livskriser jeg har kommet meg gjennom med løftet hode. Og så håper jeg at øynene, som er sjelens speil, skal få utstråle en 30-årings glød, for det er slik jeg føler meg på innsiden. Øynene blir aldri gamle og jeg håper de skal få stråle så lenge jeg lever. Jeg ønsker at de skal være trygge for andre å se inn i og at de kan uttrykke ord som ikke alltid kan sies med leppene.

Noen ganger får jeg panikk for å se gammel og skrukkete ut, men heldigvis rekker man å venne seg til det, sakte men sikkert. Og jeg har tenkt å være en sånn skrullete dame resten av livet, som har lepestift og maskara som gode følgesvenner og bruker trange olatights til jeg fyller nitti :-)

Det var kveldens dype tankerekke, -delt med offentligheten.