En plass er tom

Det er natta. Jeg burde sove nå, jeg vet det. Har en lang dag foran meg i morgen som krever at jeg er både opplagt og konsentrert. Men jeg har også en lang dag bak meg. En dag som gjør at jeg kjenner behov for å skrive. Skrive av meg, på en måte, -før tankene kan stilne helt i kveld.

I formiddag var jeg i Tune kirke og forberedte begravelsen til svogeren min. Følelsene vellet over meg som bølger mens vi satte opp nydelige kranser og bårebuketter, tente lys og gjorde alt klart.
Det tikket inn en tekstmelding. Jeg lot være å sjekke. Men mobilen min er stilt inn på å gi beskjed to ganger når jeg får tekstmeldinger, så det gikk bare en liten stund så lagde den lyd igjen. Jeg tok den fram og leste. Tilbud fra Kappahl, 25% avslag på valgfri vare. Herlighet, jeg blåser vel i om jeg fikk 100% avslag!! Det var så malplassert at jeg hadde lyst til å slenge mobilen i søpla! Meningsløst akkurat der og da.

Mange fine ord ble sagt. Ord fra mennesker som kjente ham på en annen måte enn jeg. Sarpsborg Arbeiderblad var tilstede og tok bilder og lagde reportasje. Velkjente ansikter fra musikkbransjen var representert. Mange følte at de eide en liten bit av ham, av svogeren min, som hadde levd et så intenst liv. Som hadde levd med hele seg.

Jeg satt og tenkte: "For oss var han FAMILIE". Familie. Jeg smakte på ordet og det gikk opp for meg at familien er forandret for alltid. Når vi samles vil én plass alltid stå tom. Én latter vil ikke høres lenger, én stemme har stilnet.......
Men jeg tenkte også at han er ikke borte. Han har bare gått foran. Hjemme hos Jesus. Ham som han snakket så varmt om i alle sammenhenger, som han aldri skammet seg over, uansett hvem han var sammen med. Nå er han sammen med Ham. Løpet er fullført.

Ved graven løftet jeg blikket mot himmelen og sa stille: "Gud, han er hos deg og jeg velger å unne ham den herligheten og gleden han har der, i din nærhet".

Håpet om herlighet, det er for meg den største trøsten.