Verdens smerte

Det skjer så mye trist for tiden. Ute i den store verden kan vi følge med på tragiske hendelser og mennesker som er i dypeste nød. Man ser det i aviser og på nyhetene. I Nord-Norge har min egen slekt blitt rammet av en tragisk ulykke og man kjenner på maktesløsheten, medfølelsen og smerten dette fører med seg. Det blir mange tanker og mange følelser.

I den tiden vi lever er vi nødt til å gjøre noen valg. Vi blir foret med all verdens elendighet hele tiden. Vi vet om og ser med egne øyne på skjermen den smerten mennesker må gjennomgå over hele kloden, -vi får det inn med teskje. Jeg tror ærlig talt ikke vi er lagd til å skulle absorbere all denne elendigheten. Selv orker jeg ikke mer. Kall meg gjerne kald eller ufølsom, men jeg orker ikke å sitte å følge med på alt som skjer i hele verden. Jeg har mer enn nok med å kjenne på den smerten mine nære og kjære har akkurat nå.

Jeg tenker at jeg har mye å lære av barna. Når de opplever sorg håndterer de den ofte veldig naturlig. De kan gråte det ene øyeblikket og neste øyeblikk er de igang med lek og latter, helt til gråten tar tak i dem igjen. Vi voksne får dårlig samvittighet hvis vi tillater oss å le midt i en sorg. Vi tror det er respektløst og at vi ikke sørger "ordentlig". Jeg lærte mye om dette da mamma døde. Mine egne reaksjoner og følelser, og det å skjønne at sorgen faktisk gir oss "pauser", der vi kan få lov til å le innimellom og slippe den grusomme smerten hele tiden.

Jeg har det litt på den måten med grusomheter som skjer ute i verden. De tar tak i meg innimellom og jeg kan kjenne en fryktelig smerte inni meg og en medfølelse for de som er rammet. Men jeg kan ikke gå rundt og bære verdens sorg på meg selv hele tiden, da blir jeg sprø. Jeg tillater meg å trekke meg unna det, ikke se på nyhetene. Det betyr ikke at jeg er ufølsom eller ikke vil bry meg, -det betyr heller at jeg lar mer av hjertet mitt være med mine nære og kjære som også trenger mye styrke og forbønn akkurat nå.

Glede og sorg møter vi gjennom hele livet. Noen ganger går de nesten i hverandre. Vi må lære oss å leve med livets kontraster og ikke ha dårlig samvittighet for egne reaksjoner. Men vi trenger ikke å engasjere oss i all elendighet som skjer hele tiden. Jeg tror ikke det er sunt.....

Tar jeg feil?