Jeg er alltid over, ikke under

For et par dager siden besøkte jeg graven til en kjær venninne. Jeg pleier å stoppe opp der innimellom, sette meg ned og tenke igjennom minnene som er igjen etter henne. Hun hadde en egen evne til å oppmuntre, komme med rette ord i rett tid. Jeg savner henne virkelig og det river skikkelig i halvgrodde sår å besøke graven hennes. Jeg kommer inn i en sorgmodus når jeg er der, som henger fast i meg gjerne et par dager etterpå.

Derfor lurer jeg på hvorfor jeg egentlig går dit. Hvorfor i all verden vil jeg meg selv så vondt? Hun er jo ikke der, så det er jo ikke henne jeg besøker.... Det er kun når jeg kommer til graven at sorgen overmanner meg. Ellers tenker jeg på henne med glede og uten smertefulle følelser.

En kollega og jeg hadde en samtale i går om dette med spesielle tanker som bringer vonde følelser med seg. Man kan ha det så bra som bare det, men så begynner man å spinne på en tanke, og plutselig er man full av frykt eller bekymring. Likevel fortsetter vi å spinne på denne tanken og fører oss selv inn i en mørk og tung tilstand. Er det ikke merkelig hvordan vi mennesker selv oppsøker det som bringer oss inn i en nedbrytende tilstand, der gleden og troen og håpet glipper, mens frykten og depresjonen får feste.

Jeg skjønte at det ikke er lurt av meg å besøke den graven. Det gavner ingen at jeg går dit. Det er egentlig bare selvmedlidenhet som kommer opp i meg, fordi jeg savner henne. De gode minnene kan jeg ta fram uten å gå til graven, men det skal liksom være noe "edelt" med dette å besøke gravstedet.... Men hele denne opplevelsen og samtalen med kollegaen fikk meg på nytt igjen til å tenke over hvor viktig det er å ta kontroll over livet sitt. Hvordan bare en feil tanke kan gjøre livet surt. Jeg har skrevet om det mange ganger før, fordi det er så VIKTIG. Skal man ha et godt liv må man styre tankene sine. Alle tanker som bringer en negativ følelse med seg bør vi ta fram i lyset og analysere: "Er dette en tanke jeg trenger å tenke?" Som regel er det jo ikke det. Har man nettopp mistet noen og er i en sorgprosess er det en helt annen sak. Da trenger man å gå igjennom sorgen med alle følelser det bærer med seg. Men alle disse plutselige tankene som kommer opp i oss og prøver å trykke oss ned, MÅ vi virkelig tenke dem? Nei, det må vi ikke.

Bibelen har masse å si om dette. Om å feste blikket på de riktige tingene. Som kristne blir vi oppfordret til å fylle oss med Guds Ord, og jeg skal love deg at det har en helt annen effekt enn destruktive tanker. Nå er ikke dette en "bibeltimeblogg", så jeg skal ikke gå så mye inn på det, men jeg har et uttrykk fra bibelen som jeg ofte bruker når jeg kjenner at ting snører seg rundt meg: "Jeg er alltid over, ikke under". Når jeg sier det til meg selv høyt, inntar jeg en holdning som sier at "jeg lar meg ikke kue av denne situasjonen. Jeg løfter hodet og har kontroll. Jeg overgir meg ikke til en håpløs situasjon, men hever meg over den".  Det gir et helt annet resultat enn å overgi seg til fortvilte tanker som vil kvele meg.

Mange av de negative tingene i livet er styrt av feil tanker. "Det er bare en tanke", sier du kanskje, men det er ikke sant. En tanke har vanvittig mye kraft i seg (og veldig ofte ligger det åndelige krefter bak), og når du attpåtil begynner å bruke munnen din til å tale ut de negative tankene, havner du fort i en tung tilstand.

Hvis du derimot begynner å snakke ut positive ting, selv om du føler deg langt nede, så vil de positive ordene på sikt bringe med seg positive følelser også. Det er bare sånn det fungerer. Test det, hvis du ikke tror meg.

Ojojoj, dette ble et laaangt innlegg. Jeg kan snakke i evigheter om dette temaet, men nå skal jeg avslutte. Skal lage meg en god frokost og så skal jeg forsøke å være superhusmor noen timer. Det trengs, for å si det sånn....
Nyt dagen, kjære deg!