Noen blir aldri fornøyd

Det er noe som er så veldig vanskelig for meg å forstå. Egentlig mange ting, men nå tenker jeg på noe spesielt. Og jeg kan bare ikke la være å skrive om det. Antagelig kommer jeg til å terge på meg enkelte folk med dette innlegget, men det får bare være.

Vi lever i et land hvor det er fri abort. Alle som vil kan ta abort innen et visst tidspunkt i svangerskapet, og søker man om abort etter det tidspunktet får man det ofte innvilget, da også.
Slik er loven i Norge, og dette er noe kvinner (og menn) har kjempet fram og det ses på som en nødvendighet og en selvfølge.

I den andre enden sitter det mennesker som mener at abort er sidestilt med å ta livet av et menneske. For dem ville det være en fryktelig handling å fjerne et levende foster fra mors liv. Noen av disse som mener det er leger. De utdannet seg til leger for å redde liv, og befinner seg enkelte ganger i situasjoner det forventes av dem at de skal TA liv i stedet.

Begge disse partene i diskusjonen kan få sine behov møtt ved at legene får reservasjonsrett. Men for den ene parten er selvfølgelig ikke det nok. Nei, for da antyder man jo at det er galt  å ta abort, og slike antydninger skal vi da ikke finne oss i. Da kunne det jo hende at noen kom til å føle skam fordi de tok abort. Kanskje de kom til å føle at de hadde gjort noe som var galt, til og med!

HALLO! Hvorfor er det slik at kvinnen som tar abort skal skjermes fra alt som kan bringe fram skamfølelse eller dårlig samvittighet, men legene skal TVINGES til å gjøre noe som garantert går på deres samvittighet og som faktisk er såpass alvorlig at det dreier seg om å ta liv.

Jeg mener saken er veldig enkel å løse:
La legene få reservasjonsrett.
På den måten nekter man ikke kvinner å ta abort, samtidig som legene får følge sin samvittighet.

PS: Dette innlegget omhandler kun reservasjonsretten, ikke abortsaken. Til alle dere som nå lurer vil jeg gjerne understreke at jeg ikke er tilhenger av fri abort.