Det høytidelige, det rituelle, det uforståelige og det EKTE

Ok, jeg sier det som det er: Jeg sitter her kl tre på natta og spiser potetgull! Ojojoj! Og hvorfor gjør jeg det? Jo, fordi jeg var dum nok til å sove til kl halv elleve i dag (eller i går....) Alltid når jeg sover lenge blir øynene som tinntallerkener samme kveld, og hodet finner på uendelig mange verdensproblemer som må løses. At jeg ikke lærer!

Men når jeg først sitter her kan jeg jo skrive ned noen tenkte tanker, mens potetgullposen sakte tømmes for sitt innhold.

Jeg er litt sær. Tror jeg. I alle fall har jeg en del egne tanker om saker og ting. Ikke minst når det gjelder det som har med tro og tradisjoner å gjøre. Ikke troen i seg selv. Den er ganske "normal" ut fra kristen målestokk, men alt det som er rundt kan jeg ha problemer med å svelge.

Foto: bing.com

F.eks takler jeg dårlig "høytidelighet". Altså høytidelige ritualer og at ting må gjøres på en bestemt måte. Som nattverden. Den kan fort bli altfor høytidelig og rituell for meg.
Da Jesus innstiftet den var det i sammenheng med et måltid, og han sa at så ofte som vi gjorde det skulle det være til minne om ham. Han sa ingen ting om hvite duker, sølvkar, levende lys og oblater. Vi skal dele brødet og vinen. Enkelt og greit.

En annen ting: Hvorfor har vi altere i menighetslokalene våre (noen har i alle fall det)? Et alter er jo egentlig et sted der man legger et offer til en gud.....eller tar jeg helt feil? For vår del har jo Kristus selv blitt båret fram som et levende og hellig offer en gang for alle...., så hvorfor har vi alter? Jeg har aldri skjønt det. Beklager hvis jeg tråkker noen på tærne.

Det kommer mer.... Som f.eks oppleste bønner. Kan sikkert være greit sånn innimellom, men går det ikke an å be ut fra sitt eget hjerte....? For meg virker det mye mer ekte da. I stedet for å ramse opp ferdigskrevne bønner.

Jeg er oppvokst blant bønder og fiskere. Rimelig jordnær og med liten kulturell påvirkning fra barndommen. Lite religiøs påvirkning også, for den saks skyld. Kanskje derfor jeg liker det enkle...? I alle fall ble det sånn at jeg bare ELSKET det da jeg kom på et møte i Ungdom i Oppdrag en gang for mange år siden, og den eneste "pynten" de hadde på plattformen var en spade, et trillebår og et stort grovt trekors. Det talte mer til meg enn mange fjonge kors som man nesten ikke ser er kors engang.

Ikke misforstå meg. Jeg er slett ikke imot kunstnerisk utfoldelse i kristen sammenheng. Men når alt blir så fint og så flott og kulturelt at man mister enkelheten i det å være sammen som kristne, DA blir det feil for meg. Kan godt hende det bare har med smak og behag å gjøre, eller kanskje ikke... :-)

Kanskje ikke så rart at jeg noen ganger føler at jeg er støpt i en annen form.... Men det som virkelig er viktig og som betyr mye mye mer enn dette jeg har nevnt, er FELLESSKAPET. Det kristne fellesskapet, når man kjenner at man hører sammen, at man er ett i Jesus, at man har hverandre, kan be for og med hverandre, DET er noe helt unikt. Det har med hjerter som smelter sammen å gjøre, å gi seg til hverandre, oppmuntre hverandre osv. Det er noe helt ekstraordinært og dyrebart, og det kan jeg finne overalt hvor det finnes mennesker som er overgitt til sin Herre. Da betyr ikke disse andre tingene noe som helst, og selv jeg kan klare å legge dem til side. En liten stund :-)

Og du, gjett hva, -jeg klarte å stoppe FØR potetgullposen var tom. Og nå sier jeg god natt!