Mine aller nærmeste

Jeg har lært noen ting av livets tunge dager.

Jeg har lært at når jeg går gjennom tøffe tider deler jeg det kun med de aller nærmeste. De har kjempet sammen med meg før, og kjenner min måte å kjempe på.
De vet at jeg ikke vil ha medlidenhet. Eller "forståelse". De går ikke hele tiden og spør hvordan jeg har det eller hvordan jeg føler meg. De sprer heller ikke kampen min for alle vinder slik at jeg må komme med forklaringer til alt og alle hele tiden.

Mine aller nærmeste forstår den arenaen jeg kjemper på. De har respekt for mine våpen. De vet at mine våpen ikke er menneskelige, men har sin kraft i en annen Kilde. De har lært seg å løfte armene mine og holde motet mitt oppe. Og så hjelper de meg å holde blikket på målet, og ikke på kampen.

Den som er opptatt av kampen vil aldri vinne slaget. Den som vinner, er den som er urokkelig og som holder blikket festet på seieren. På målet. Som ikke vingler hit og dit, er ubeslutsomme og forvirret.

Det finnes mennesker som kan gjøre kampen veldig vanskelig å kjempe. Det er de som alltid blander seg, som stadig skal komme med råd og har meninger om alt. De har ingen forståelse for det man står i, for de valg man har gjort og den måten man kjemper på. De innbiller seg at de styrker deg ved å spre frykt og at de hjelper deg ved å fokusere på situasjonen. Derfor deler jeg ikke kampene mine med dem. Jeg holder dem på avstand og tar sjansen på å fornærme dem.

Mine aller nærmeste har ikke bare sett kampene mine, men også seierene. De har sett de tunge stundene, men også hørt jubelen. De vet at når jeg kler meg til krig, er det for å vinne, og de er der for å feire seieren med meg.

Jeg er uendelig glad og takknemlig for dem!

Stor Bibbiklem

PS. Dere kan ta det helt med ro. Jeg har det bra :)